*Marianne*

Stakkars L får sin første tann, noe som åpenbart er svært ubehagelig, særlig når tett nese og snørr gjør at smokken heller ikke hjelper fordi pustinga blir så komplisert.., Håper ikke hver tann skal føre til så mye vondt, det høres ivertfall utrolig ubehagelig ut, og mamman får veldig vondt av ungen sin som skriker sånn.,,

Jeg var og litt redd for det der (selv om jeg bare har en hund), men når det var min tur til å ha treffet her, så kjente jeg damene så godt at jeg regnet med at det ikke var noe problem. Ikke noen hundefolk, men de fleste hadde et ganske jordnært forhold til ting allikevel Folk er ikke så ille som man tror i begynnelsen Jeg hadde Linux på rommet hans, for vi har så liten plass, at det å ha han mixet med fire små babyer og mammaer, tror jeg bare ville være stress, også støvsugde jeg selvsagt, som jeg gjør når det kommer besøk (særlig midt i værste røytingen)... Tror ingen gikk herfra med varige men, og jeg fikk til og med lov å være med på flere treff Jeg syns ivertfall det har vært veldig fint, og nyttig å være på barseltreff med jevne mellomrom, jeg kjenner ikke så mange her, og det var en måte både for meg og L å treffe likesinnede. Nesten så jeg savner det nå som jeg er i jobb igjen... Vi hadde også to treff på helsestasjonen, også var det opp til oss. Det endte med at en liten gruppe på 7 "lagde" sitt treff som gikk på rundgang...

Jeg kjenner bare et eksemplar, som jeg trener ag sammen med. Den varsler (vokter?) en del, men på henne er det relativt "kontrollerbart" virker det som. Veldig førermyk, virker relativt grei med andre hunder. Ser ut som en sundt bygget, liten schafer...og det virker vel som de to rasene har mye felles generelt. Red; den jeg kjenner trenes i konkurranselydighet og ag, og viser stort potensiale i begge grenene:)

Jeg var også veldig "forberedt", visste om alle "worst case scenario" og snakket med legen om risiko (for min del ganske stor) for alt mulig, og trodde jeg visste hvor "ille" det kunne bli. Men når man bare prater om det, så vet man egentlig ikke... For virkeligheten er så mye mye værre, OG så mye mye bedre... Jeg har aldri i mitt liv vært så sliten, men samtidig så langt fra å gi opp, som det siste året. Så jeg tror at uansett om man er en sånn som alltid er realistisk, som har oversikt over alt det slitsomme og alle risikoer, eller om man er en sånn som bare tenker positivt, og alt er helt herlig hele tiden, så blir det anneledes enn man har tenkt. For det å få barn, ivertfall det første, er det umulig å være helt forberedt på. Og det tror jeg er bra, for hvis ikke kunne det blitt tynt med formering her i verden;) Forøverig; I går hadde L sin første dag hos dagmamma. Det gikk jo kjempefint! Da jeg kom for å hente henne så hun litt forvirret ut, og så når hun skjønte det var meg begynte hun å gråte, og skulle sitte på fanget hele tiden. Men da var vi der litt sammen en liten stund, og så var det greit:) Jeg syns jeg har en tøff liten jente som tar alt på strak arm, og hun er garantert tøffere enn mamman sin:) På lørdag hadde vi familiebursdag også; 16 voksne mennesker i en liten leilighet, og den jenta er bare blid, liksom. Bare litt avventende i begynnelsen, og så er alt helt stas.... Hrmmm, nok skryt på morgenen. En god klem til alle som har det litt vanskelig, jeg vet selv hvor godt det har vært å ha noen å spørre, og skulle ønske alle kunne få ha det...

L er ett år og 7 dager og syns ball er kjempekult! Men ikke alt for stor, sånn ca liten håndballstr.

Frustrasjonsinnlegg; Æææ, slitsom uke; vaksine på onsdag som førte til "høy" (for oss som aldri har opplevd feber på henne før) feber natt til torsdag, torsdag og natt til fredag, med medfølgende våkenetter. Nå har hun blitt litt småforkjøla og våkner stadig vekk fordi hun ikke får puste gjennom nesa, og det er jo ENESTE mulighet. Etter en laang runde nå har hun sovner oppå meg, og selv om jeg nok ikke får sove godt i denne stillingen er det helt fantastisk med litt stillhet. Og der forsvant stillheten... Og dette er bare siste delen av et halvår hvor vi har strevd og strevd og ikke fått noe som helst rutine på sovingen. Og man blir så innisjela sliten... Beklager klaging, men nå trenger jeg søvn!

Det der greide ikke jeg heller! Vi hadde dog aldri helt håpløse netter over lengre perioder (mend et har vi nå, når jeg har begynt å jobbe igjen!), men jeg skulle ønske jeg var flinkere til det; enten fikk jeg ikke sove, eller så bare gledet jeg meg til L skulle sovne så jeg kunne gjøre alt jeg skulle gjøre.

Så fine bilder:) Jeg har vært veldig delt jeg altså. Det har vært veldig deilig å komme seg ut på tur/trening, men det er ikke tvil om at det har blitt færre organiserte treninger på Linux i uka (før var det 2 - 3, nå er det oftest ikke noe organisert, ivertfall ikke nå på vinteren), men vi går turer hver dag da (det er stort sett jeg som tar meg av Linux, så jeg kommer meg ut hver dag). Jeg merker at jeg slites mellom det å ha et lite menneske som jeg egentlig vil være sammen med hele tiden, og behovet for å bare være meg alene. Det beste er nesten de der små turene med bare meg og verken hund, barn eller mann. Men de blir det jo ikke så mange av når man har to som skal ha oppmerksomhet (pluss mann). Vi har vært veldig lite ute bare jeg og samboer, men har fått besteforeldre til å passe noen ganger enten for å gå ut å spise, eller bare gjøre vanlige ting. Og det er jo deilig. Men veldig bra å komme tilbake til L. Jeg er nok ganske "dårlig" på å prioritere meg selv sånn sett, og "burde" sikkert be mer om hjelp og pass. Men jeg koser meg veldig med hele min lille familie da. Selv om andre syns jeg "burde" ta litt mer fri...

Ja det er helt merkelig:) Nå er det bare en uke til hun skal til dagmamma for første gang, og noen få måneder til det er barnehage. Skummelt!

Tenk deg da å skulle prøve å fortelle at babyen er født første april, når det egentlig er to måneder til termin Gratulerer med dagen til L i dag! Utrolig at jeg har vært mamma et helt år allerede!

må nok til drammensområdet. Det er planer for å få til en innendørsløsning på Kongsberg og, men planlegginen går sent,..

Vi trener i Kongsberg hundeklubb og er kjempefornøyd. Forskjellige treningsgrupper hver dag, for vår del er det lydighet og ag, og handling/miljøtrening.. to store treningsbaner og hytte som hører til hundeklubben. Det varierer litt hvor mange deltagere det er på de ulike gruppene og hvordan miljøet er i de ulike gruppene, men vi er veldig fornøyde. Var også helt nye i områder og visste at det ikke alltid er så lett å komme inn i et nytt hundemiljø, men vi har fått mange nye venner:) Jeg tror ikke det er noe NRH - gruppe som er basert i Kongsberg, tror de fleste holder til lenger ned i Buskerud, men det er jo ikke langt til eiker-kommunene og Drammen... Red; også har vi en veldig fin skog ifm hundehytta! Som det nesten bare er hundefolk som går, ivertfall utenom ferie. med labbeløype om vinteren og masse fine vann å bade i:)

L har fått smake på omtrent alt mulig, men det er mer sånn "begynne å drikke/spise" fast jeg lurer på. Jeg var visst selv en baby som begynte rett på melk fra morsmelk og som drakk av kopp istedenfor flaske (flaskesmokk og smokk var æsj) og spiste brødskive (nektet å spise grøt) veldig tidlig, så jeg vet jo at man overlever liksom;) Jeg er nok ikke egentlig så forsiktig, men mat er liksom min usikkerhetsgreie med L, fordi det har vært så veldig mye "jobb" fra starten av, både med "spesialopplegg" og med å få henne opp i vekt. Det virker som de som har et litt lenger opphold på sykehuset i starten får noen sånne greier som det tar tid å slappe av med. Det å slutte å tenke at hun må så og så mye opp i vekt har vært det jeg har måttet jobbe med, mens andre vi kjenner fra sykehuset har vært ekstremt gode kunder av håndspritprodusentene;) (akkurat DER er jeg veldig avslappet da, immunforsvar måtte hun få med en gang, liksom;p)

Vi er litt utålmodige her og;) er så greit når de drikker vanlig melk. Og økonomisk. Lill; yoghurt var jo en god ide, har ikke tenkt på det jeg. Det virker som L også har ganske sterk mage, men vi har jo ikke akkurat testet det ut da... Vi får ta det litt gradvis, og se hvordan det går. Foreløbig er hun ikke overbegeistret..,

Høres jo ut som det lureste, ventet dere til hun var over ett år eller startet dere før?

Spørsmål til dere erfarne mødre; L er ett år om en uke, og jeg lurer litt på det å begynne å drikke kumelk. Da hun begynte med "fast føde" (dvs alt annet enn morsmelk;) sa helsesøster at hun kunne smake på alt mulig, unntatt honning. Men siden jeg har hørt fra andre steder at man skal vente med melk før barnet er ett år, så har vi gjort det (det er noe med at melk fortrenger opptaket av jern, og er ganske jernfattig selv, og siden L er prematur, og må ha tilskudd av jern til hun er ett år, har jeg tenkt at det uansett er greit å vente). Men hvordan gjorde dere selve "tilvenningen" til vanlig kumelk? Bare startet dere rett på med bare kumelk, eller hadde dere en overgangsperiode? Hun drikker til vanlig nå mme to-tre ganger om dagen, til måltider, og så et måltid hvor hun bare får vann, og så får hun vann hvis hun vil resten av dagen. Det hender også hun får litt mme på slutten av dagen ifm legging (dårlig vane som liksom er siste løsning når hun er overtrøtt og vi vet det roer henne litt så hun får sove)...De siste dagene har hun fått smake litt vanlig melk, og vi har blandet litt melk i grøten hennes, og hun har ikke reagert noe med løs mage eller noe sånt... Så hvordan har dere andre gjort det? Lager jeg stort opplegg rundt noe som bare er helt enkelt?

Jeg tror det er sånn som de er veldig raske på å sjekke med en gang det er noe spesielt, feks litt høyt blodtrykk, tvillinggraviditet osv osv. Med en gang de fant ut at jeg hadde bittelitt høyt blodtrykk, var det urinprøve, og da var det det ofte, og så blodprøver etterhvert som ting forværret seg. I en normal graviditet hvor man ser at ting går bra (på det man kan se ivertfall) så sjekker de vel minst mulig, fordi det ikke er nødvendig...

Så moro:) og sikkert slitsomt, men moro å vite:)

De har den på Lindex:) Der har de også noen andre med poteavtrykk, L hadde flere versjoner;)

Vi hadde også en liten en som plutselig var oppe på et bord i går, riktignok "lekebordet" som hun akkurat har arvet, men allikevel, det er faktisk 40 cm høyt, og plutselig var hele barnet oppe på bordet og krabbet videre 40 cm til opp i sofaen (ca da...). Hun går ikke enda, men klatre kan hun tydligvis I tillegg har hun bare i løpet av de siste dagene videreutviklet danseteknikken sin, og begynt å "synge", så nå er det full vrikking og headbanging både den ene og den andre veien, i tillegg til stort sett helt uforståelig mumlesynging. Tyder kanskje på at hun blir litt mer musikalsk enn mammaen sin...

L er også veldig interessert i fiskene, så vi må nok ha et større med litt mer aktive fisker etterhvert. Mamman blir ivertfall veldig fornøyd hvis hun får ta opp en gammel hobby igjen;)

Tilfeldigvis så jeg kommentarer din om Didrikssons på morgenen i dag, og tilfeldigvis endte vi med å ta en tur til Sverige siden vi er på de traktene, og tilfeldigvis fant vi Didrikssons regntøy til halv pris av halv pris, dvs 200 kr, i (snart) rett str og KNALL grønn. Så da tok jeg tipset og kjøpte:) da gjør det ikke noe om det er best i test også Red; beklager mobilskrivingsskrivefeil Red; Jaaa! Akvatium er den perfekte gaven;) håper noen gir det til L på ettårsdagen;) vi var i dyrebutikken i Sverige, og fiskene (og skilpaddend) der var kjempestas:) da gjør det inne noe at mamman også godt kunne tenkt seg noen flere liter enn de 25 som hun har i dag;)

veldig deilig. Og i tillegg til at det virker som de har et opplegg vi liker, så er barnehagen bare en halv km unna der vi bor. Veldig bra når sånne ting man bekymrer seg litt for faller på plass:)

Vi har fått svar på barnehage (fikk den vi ville! JEEEJ!!), men fikk beskjed på forhånd om at det kunne gå helt til april/mai før vi fikk svar...

Her er vi samboere, snart gift. L har mitt mellomnavn (mammas pikenavn) som mellomnavn, og pappans etternavn som etternavn. Når vi gifter oss tar jeg pappans etternavn og beholder mitt mellomnavn (så jeg får samme mellomnavn/etternavn som L)