-
Innholdsteller
624 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
-
Days Won
2
Innholdstype
Profiler
Forum
Blogger
Articles
Alt skrevet av *Marianne*
-
Vi fikk ikke vite kjønn en gang på ul før uke 12... Det er vel noen som tar et valg om evt abort basert på det også...
-
Ja, håper jo på noe sånt, det er ivertfall mest praktisk om jeg ikke trenger ammepermisjonen mer når han begynner i barnehagen, at han ivertfall klarer de timene der... Veldig spent på hvordan han reagerer når jeg kommer hjem i dag. Om ca en halvtime
-
Første dag på jobb etter 8 mnd med permisjon (pappaen skal ha fire uker pluss 10 uker pappaperm). Og jeg er SÅ misunnelig og savner H. Håper de kommer innom på besøk av og til. Men det ER jo deilig å bare være voksen og meg selv (nesten) for første gang på 8 Mnd. (Prøver å oppmuntre meg selv)... Kjenner jeg er takknemmelig for 2t ammepermisjon om dagen, da blir ikke overgangen så stort sjokk (og vi trenger det virkelig... Den gutten kommer ikke til å slutte frivillig)...
-
Velkommen til verden til lille, fine Henrik? Det var vårt førstevalgnavn fram til vi fant ut at det var en annen i ganske nær krets som hadde brukt det. Et litt sånn lunt og snilt navn?
-
Gratulerer så mye?
-
Det er bare å nyte det. Snart går det over til Lego Friends, og prinsesse Lillefe. I tillegg til Frost. Og de episodene er så korte at man kan se de mange ganger ila en dag. De samme filmene. Mange ganger.
-
Her har vi ivertfall vært med i fireårsdagene? I barnehagen jobber de med SOS barnebyer og solsikkebarn og sånt om dagen, og da blir det naturlig nok mye snakk om og spørsmål om det. Men de prater også mye om sånt i barnehagen og vi følger opp hjemme, på det nivået hun er. Man trenger jo ikke gå inn på de vanskeligste detaljene enda. Men L er veldig interessert i å lære om alt, så det hender jeg må fortelle og forklare ting som jeg trodde jeg ikke skulle trenge å forklare. For hun skjønner når vi holder ting litt tilbake eller prater litt pedagogisk om ting. Og sier "men fortell alt da mamma" "hvorfor er det sånn?". Ting som er vanskelig å forstå selv for oss voksne. Foreløpig har det vært nok å prate om at ikke alle har det like bra som oss osv, og så si noe om at man kan hjelpe alt fra sånn som når de samler inn penger i barne til å være hyggelig med de som er lei seg osv. Men vi har hatt andre temaer som vi har måttet snakke oss mer detaljert igjennom. Som hvorfor Linux (L sin beste venn) døde, og hvordan det skjedde. Det har vært noen lang, vanskelige samtaler.
-
Veldig bra med litt hjelp med eldstemann? Det har ivertfall vært veldig fint for fireåringen her og oss voksne at bestemor kan finne på noe morsomt noen ganger, og vi har bare én baby? Jeg har vært alene med begge to siden i går, og jeg er rimelig avhengig av at storesøster er i godt humør for at dagen skal gå sånn passe uproblematisk, for å si det sånn. Så å være i samme situasjon med to små bøyer jeg meg i støvet for? I sta måtte vi ut på tur med Maja, og L fikk i oppgave å bestemme veien. Ble en del fram og tilbake og omveier, men vi fant lekeplassen til slutt. Hun kan veien, bare ikke den letteste? Også er hun såpass stolt når hun får bestemme (for hun er jo stor) at hun holder på det gode humøret hele turen? (Og nå sitter hun på kjøkkenet og drikker pastasaus fra en skål. Utrolig hva man ser forbi når man må "velge sine kamper"?)
-
Har gått rett på vintersko vi. Har noen arvede overgangssko men hun liker de ikke, og jeg syns de er for kalde uten ullsokker og da kan hun likegodt gå med vintersko. Uten ullsokker foreløpig. Også har vi cherrox til de våte dagene...
-
Det er sånn man drømmer når man begynner å bli klar for barn ?
-
Kan få et av H? Selv om han har blitt nesten 8 mnd (det betyr vel at det er nesten 8 mnd siden sist). (Fint om bildet ikke siteres) Vi er på vei på barselgruppe tur. Og snart er permisjonen slutt! Bare to uker igjen!
-
Men ikke 10 mnd vel?? Det er vel innafor?? (Men sånn seriøst, jeg tror ikke det blir noe kalender på H, jeg tror ikke han får noe særlig ut av det, men han kan jo få være med å pakke opp L sitt)
-
Nesten to. Mest fordi mamman syns det var så kooooselig?
-
Det har vi gjort et år, bare med gårdsdyr.
-
I fjor kjøpte vi en ferdig plastelina-kalender, som jeg "pakket om" så vi kunne henge pakkene på vår kalender. De første fire-fem dagene var det vokster med plastelina, og så kom det ulike former osv. Mener å huske hele greia kosta mellom 100 og 200 kr, også lurer jeg på om jeg kjøpte noen små sjokolader eller noe til de siste dagene...
-
Tror jeg hadde bare i munnen. Mannen også. L hadde både i munnen og på hendene.
-
Det er sånn jeg tenker på det også.
-
Tror det er ganske vanlig på dans og liknende, og handler mest om at barna tør litt mer når det ikke er så lett å løpe til foreldrene hele tiden. Men om det er riktig å gjøre det sånn helt nede i treårsalderen er jeg vel litt skeptisk til. L har begynt på allidrett nå, og der er det sånn at de ber foreldrene være litt i bakgrunnen, for barna tør litt mer da. Men de blir ikke "stengt ute", vi står liksom ved inngangen til hallen. Det må vi jo også for det er forventet at vi hjelper til å bære utstyr osv. For L sin del er det veldig greit at vi er litt i bakgrunnen, for hun kan være mer klengete enn jeg vet hun trenger i sånne situasjoner. Men jeg hadde ikke vært komfortabel med å bli stengt helt ute...
-
Spennende? Begge gangene her har det vært litt sånn "reise nå?! Allerede nå?! Liksom uten noe forberedelsestid?! Er vi klar for det, da? Helt sikkert? Får vi lov å ta'n med ut liksom? Helt ut?" Også går det jo kjempefint og er egentlig veldig koselig og rolig å komme hjem til sitt eget og alt man har forberedt, og egentlig ikke så komplisert? Også er jo hs der hvis du trenger råd?
-
Selvfølgelig?
-
Jeg tror alle mammaer og pappaer opplever varianter dette i en eller annen grad, jeg, en eller annen gang. Eller fler. De fleste vil allikevel se på ungene sine og si at det er verdt det. Etterhvert skjønner man ikke helt hva man gjorde uten dem? Hva drev jeg med, egentlig... Jeg syns jeg var travel før, liksom. Jeg ante jo ikke hvordan det er å virkelig være travel... Og nei, det blir ikke lettere når de kan snakkes til. Fireåringer i dag er ivertfall alt for smarte, vår diskuterer meg i senk noen ganger. Dog ikke på grunn av slående argumenter, heller en lang rekke usammenhengende og absurd argumentasjon så man til slutt blir stående å måpe, og bare forlater samtalen uten å for gjennomført noe.,.
-
Jeg har og konkludert med at jeg har feilmonterte pupper; har ammet to barn, og aldri fått til å amme liggende.
-
Da ber man om hjelp hvis man kan. Eller man biter tenna sammen, finner fram det man måtte trenge for en stund og plasserer ved senga, og slår seg til i senga for en stund. Lett med spedbarn, vanskelig med barn over 8 mnd, og når de er ca 3-4 år kan de plutselig ordne så mye selv at det går greit. Det er rart hvor mye man finner løsninger på. Jeg hadde ikke skifter bleier siden jeg var 7 år og fikk en lillesøster, når jeg ble mamma. Riktignok var jeg barnevakt for to barn da jeg gikk på ungdomsskolen og vgs men de var større, og nesten som "familie"... Jeg var og veldig nervøs for det der, og følte meg og så veldig keitete på sykehuset. Tror nesten ikke jeg slappet av før jeg kom hjem og slapp å føle at noen vurderte alt jeg gjorde. Men jeg tror nesten ingen som blir mamma for første gang har full kontroll på alt. Man har kanskje skiftet bleie før, men det er så mye "greier" man ikke vet og som man ikke kan lese seg til, så jeg skal nå gi deg et lite innblikk i noen bonusdetaljer?; ammingen går ikke av seg selv nødvendigvis! Det kan være hard jobbing, før det som oftest løser seg! Man må vaske inni alle valkene til babyen, og der kan det samle seg mye rart! Det var en overraskende oppdagelse for meg? Du må regne med å bli bæsjet på, og tisset på. Kanskj flere ganger om dagen. Og gulpet på. Og gråte, masse Det er ikke nødvendigvis noe vakkert øyeblikk hvor du føler en evig og dyp tilknytning til babyen. For noen tar det tid. Man er ikke nødvendigvis ferdig med fødselen når den er ferdig. En eller annen grad av etterrier har de fleste. Alt du trodde var så enkelt ift oppdragelse før du fikk barn, er plutselig mye vanskeligere. Du blør i mange dager (uker) etter fødsel, "renselsen" (høres ut som et religiøst rituale, men så sjarmerende er det ikke). Det er også masse andre morsomme detaljer rundt en naturlig fødsel som jeg ikke har erfaring med, da jeg har hatt ks (som jo er en ren, ryddig og relativt forutsigbar løsning hvis man må?) Man blir dritsliten (og du tenker, jaja men sliten har jeg vært før, men neinei, dette er forbi så sliten, dette er en annen dimensjon...) Man får kjent litt på "urinstinktene" sine, for alt det over er liksom ikke noe du tenker over, for du gjør virkelig alt for den lille. Det er liksom ikke noe spørsmål. Og det er noe de fleste kanskje ikke har følt på før. Litt som en pattedyrmamma, som man ofte kan se veldig tydelig beskyttelsesinstinkt osv. Vi er jo mennesker men det er jo det samme. Tror de fleste har tenkt og analysert litt sånn som du gjør, men hvis du tenker deg om er det antagelig mer uforberedte folk som har fått barn før deg. I og med at du er vant til hund, er du ivertfall vant til å av og til sette et annet individ foran deg selv? Der tror jeg enkelte får seg et sjokk? PS: nå var ikke tanken at dette skulle være et skremmeinnlegg. Jeg kom på at det kanskje kunne virke sånn. Poenget er, at ting går seg til og du har en del innstinkter og magefølelse som hjelper deg på veien selv om ting er vanskelig og fremmed. Også slapper man av etterhvert og tør å stole på seg selv?
-
Gratulerer så mye med den lille?
-
Takk for tips!