Enits

Hmmm.. jeg har lyst å si det er anetteH pga tskjorten. Men får ikke det til å stemme med en stoffbit Da er det ikke leo da altså? Sent from my GT-I9195 using Tapatalk 2

Prøver å se etter nick som har noe med stoff og sying å gjøre men finner ikke. Så nå prøver jeg å finne ut om det kanskje er noen med hund som har med det å gjøre men føler jeg er på villspor Sent from my GT-I9195 using Tapatalk 2

Stoffbit med strikk inni Sent from my GT-I9195 using Tapatalk 2

men det eeeer jo ikke opplagt!!!! blæææ jeg forstår ikke hva tøybiten skal forestille/være

synes egentlig ikke han fungerer godt i noen situasjoner. Det som er så frustrerende. Jeg har ingenting som virkelig kan motivere han og få han til å jobbe. Tror rett og slett vi bare må bruke mer tid og la han finne ut av ting selv. vi er her for å bli liksom

Ja.. Egentlig har jeg tenkt såpass at det kan være protest fordi han tidligere har gjort som han vil og ikke synes så mye om å bli bestemt over. Siden han har gått ute i luftegård hele sitt liv. Men vet jo ikke om det faktisk er sannheten da. Bare synes det er så rart. greit at han biter ved korrigering. Men ved kos? alt er så motstridende hele tiden

Pakke!!! den kule tskjorten og den tøffeste lillafargen på neglelakk jeg har sett Ellers er jeg litt blank på hintet. Men jeg har kommet frem til at det kanskje er lapper/lappeteppe/eller noe sånt, og tenkte da må vedkommende ha lapphund. Så, kanskje Leo er min hemmelige venn?

Bånd er flittig brukt

Jo det er absolutt en måte å gjøre det på å ta båten nedover. Så det er noe vi definitivt skal vurdere. Ellers er jeg også med på at han trenger klare rammer, trygghet og nærhet. Det vi ikke skjønner er at han biter i så mange ulike situasjoner. Derfor forstår vi lite av årsaken til bitingen. men vi prøver å justere måten vi er rundt han på hele tiden for at det skal bli best mulig for han. men noen ganger må man bare være borti han, som når han står med hodet i kattekassen og ikke hører..

Er det vi bruker nå. timeout og ignorering. Alt ettersom hva han gjør galt. belønner med ros når han gjør det vi vil han skal gjøre. De jeg har vært borti her i Bergen har jeg ikke tiltro til da de har sagt mye rart om hvorfor mezzi er som han er. Derfor er haugesund et alternativ. Og så er det nå ikke sånn at jeg bare sender han med en ukjent person til et ukjent sted. Men når noen muligheter byr seg må det være lov å vurdere det uten at det betyr at det er det man gjør.

Jeg har ikke sagt noen skal jobbe med det. Var snakk om at de skulle se på han og oppførselen hans. For å veilede meg i hvordan vi skal ta tak i det. Er selvfølgelig ingen andre enn jeg og min samboer som skal jobbe med det!

Hvordan går det med putlemor? Sent from my GT-I9195 using Tapatalk 2

Det er så tåpelig det der! Jeg også må forsvare at jeg etter all sannsynlighet ikke kommer til å få flere barn. Som om andre mennesker har noe med de valgene å gjøre...

farlig farlig! Min samboer er hyperallergisk mot katt så kan ikke, men ååååååh jeg vil ha!!

Woha! Se der! er helt klart en mulighet ja

Første skoledag er den beste dagen på lenge! Var så vanvittig stor gjensynsglede! Alt fra de andre barna til læreren synes hun var stor stas å se igjen. Varmer et morshjerte veldig <3

Mindre og mindre stress for hver dag som går Bitingen er det store problemet og vi skjønner bare ikke hva det er... Trondheim er langt ja fått tilbud om hjelp fra lappehiet men er et stykke til Haugesund også :/ Sent from my GT-I9195 using Tapatalk 2

Faren hennes var ingen god omsorgsperson på den tiden heller, så jeg overlot ansvaret/min omsorgsandel til et fosterhjem. Men det var en familie hun kjente da de var besøkshjemmet hennes. Og hun elsker de for alt i verden og vi har enda kontakt. Hun er som den lille datteren de aldri fikk (de har 2 gutter). Så hun har fått flere omsorgspersoner og en større familie enn mange andre.

Har endelig fått far med på å flytte henne tilbake til skolen hun gikk på i første klasse. Vi krysser fingrene for at hun kommer i samme klassen som hun gikk i! Da får hun samme læreren, og mange av vennene sine der. Inkludert bestevenninen som hun gikk i barnehage med, som også ble plassert i samme klasse som henne for å trygge overgangen mellom barnehage og skole. Så jeg tror dette blir bra jeg!

Gjensynsglede: Hun har grått sine tårer over savnet av Mezzi mens vi var på ferie!

Jeg kan jo bare snakke om min opplevelse av skolen og hvordan reformen fungerer. Og vel, den fungerer ikke i praksis. Skolen har overhode ingen ressurser til å hjelpe min datter, som da ligger etter i fagene i så stor skala at det er bekymringsverdig. Hun skal begynne i 3. klasse imorgen, men oppfyller ikke kravene til de nasjonale prøvene for 1. klasse. Når hun gikk i første klasse hadde hun en lærer som var utrolig dyktig og flink til å tilrettelegge for henne. Men så flyttet barnefar med henne og hun begynte på ny skole. Betraktelig mindre skole og i en annen kommune. Det året har ødelagt mye for henne. De har brukt ene pedagogen som var tildelt en annen i klassen for å prøve å tilrettelegge med små grupper, men det har ikke vært nok. Så i mine øyne fungerer det overhode ikke. Ser også at de som kan mer går å kjeder seg i timene, og blir brukt som hjelpelærere for å hjelpe de barna som ikke forstår.

Så herlig! Takk nok en gang, dere er gode <3

Bitingen er det aller største problemet vi har! Han tyr til biting i alle situasjoner han ikke er trygg i. Om du tilfeldigvis kommer borti han når han ikke følger med så svarer han med å bite. Han biter dog ikke hardt, men biting er biting i min bok. Om dere har tips til hvordan å jobbe med det må dere gjerne komme med de

Jeg gjør så godt jeg kan, på godt og vondt. Men det er utrolig frustrerende å se hvor hardt hun må kjempe så tidlig i livet (hun er bare 7 år). Dessverre har mye sviktet for henne og det er nok et sammensurium av årsaker til hvorfor hun har det som hun har det. Men jeg tror hun ville stått bedre i det hadde jeg ikke blitt syk siden jeg da ville hatt ansvaret og kunne tilrettelagt for henne på et tidlig stadie. Jeg har gjort det jeg mente var best. Når ikke jeg kan så kan noen andre. Gikk tidlig til barnevernet når hun var lite og ba om hjelp,og har fått en utrolig hjelp. Hadde noen år (4 tror jeg) der jeg ikke var i livet hennes. Dvs, jeg stod på sidelinjen og passet på at ting ble gjort og at hun hadde det så bra som hun kunne, men jeg hadde ingen kontakt direkte med henne. Men den tiden gjorde også at jeg fikk jobbet med meg selv og sykdom, som igjen gjør at jeg nå har kommet opp i 50% samvær som vi startet med nå i august. Som også betyr at hun har en ressurssterk person til å hjelpe henne med alle utfordringene i skolen, som pusher på ppt, barnevern og bup, som gjør det som trengs for at hun til slutt skal få den hjelpen hun trenger. Så noe positivt oppi alt det negative er det jo. Det bare blir så fryktelig tydelig noen ganger, at hun nok ikke hadde slitt sånn hadde jeg ikke blitt syk av fødselen. Men vi kan ikke gjøre annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen sånn den er. Takk så mye for fine ord og støtte, setter veldig pris på det

Hadde jeg visst dette for noen år siden så hadde jeg kanskje valgt annerledes enn jeg gjorde i situasjonen. Men jeg mente oppriktig det ville være best for henne å bli skjermet for meg og sykdom fremfor å måtte leve i det da hun var redd og utrygg. Men ser nå at jeg muligens har gjort det verre for henne ved å ikke være i hennes liv en stund, enn det kanskje ville vært om hun stod i det med meg isteden. Egentlig en ganske kjip tanke, at jeg kan være årsaken til hennes problemer i hverdagen og på skolen