Terrierpia

Vi er på utkikk etter hund. vi er en aktiv familie på fire, med to barn som nærmer seg tenårene. Vi er på jakt etter en mellomstor rase, og har så mange kriterier at jeg lurer på om den rette rasen finnes for oss i det hele tatt... Vi har mye erfaring med hunder- vokst opp i oppdretterfamilie (Labrador), og har deretter hatt Collie. Vår forrige hund var en terrierblanding vi tok til oss fordi noen i familien ble akutt allergiske. Vi var bare et overgangshjem men hadde han i nesten tre år før han nå endelig har funnet sitt drømmehjem hos noen Andre enn oss. Tror det er lurt å skrive om hva vi ikke ønsker, slik at dere ser kriteriene: Ønsker ikke Labrador, litt for matglad, for glad i alt og alle rundt seg og røyter litt for mye. Ønsker ikke Collie pga føler ikke at de er helt nervesterke nok i alle situasjoner som kreves (trives ikke med masse strålende barn rundt seg eller på aktiviteter med mye lyd og smell), og de langhårede har som regel for mye pels i tillegg. Ikke jakthund. Ikke polare raser. Ikke sikling. Ikke andre retrievere. Ønsker helst ikke en pelsstellsrase, men det kan muligens diskuteres. Ikke rase med mye samkjønnsaggresjon (staff, boxer, terrierhanne). Ikke Schäfer, BC eller Kelpie- ikke bruks med andre ord. Ønsker en hund som kan drive med lydighet på hobbybasis, den får ca 2 timer med tur om dagen, ellers normalt hundehold. Raser vi har sett på som virker interessante: Buhund, Airedale Terrier (tispe) - hvor ille er pelsstellet egentlig? Svensk Lapphund. Mellomschnauzer. vær ærlig- finnes det noe slikt? Takk for hjelpa!

Hei dere, jeg er ny her og har et spørsmål som jeg håper dere kan hjelpe meg med: Jeg har en 11 måneder gammel terrierblanding (Cairn / Manchester Terrier), som egentlig er veldig snill og god, men har vist seg å være veldig engstelig i visse situasjoner. Det begynner å bli litt slitsomt. 80% av alle mennesker er han glad i, og lar seg kose med. 20% av folk er han redd for, og det er da vanligvis folk som er redde for hunder. Hvis han møter noen som er usikker på hunder, og f.eks. ikke "beveger seg naturlig" eller rygger litt tilbake , da er ******* løs. Han bjeffer som et uvær, og løper knurrende og bjeffende rundt dem, samtidig som han logrer. Det vil si at han oppsøker menneskene på eget initiativ, går etter dem mens han knurrer og bjeffer. Det er helt tydelig at han er usikker, og ikke vet hvordan å forholde seg til dem. Det kan også skje med barn: Han elsker barn, og hos oss går barna inn og ut av huset, til stor glede for Fred (som han heter). Hvis det kommer et nytt barn som er redd for hunder, og som f.eks. blir stående i gangen fordi det ikke tør komme inn så bjeffer han barnet i et hjørne og blir usikker. Jeg regner med at det kan skyldes puberteten, men vil det virkelig gå over? Det er ubehagelig for de mennseksene som blir skremt av han, men også for meg som føler at jeg har en ugrei hund som andre mener at jeg ikke har kontroll over. Slitsomt dette her! Vi har vært på valpekurs og grunnkurs, men fikk ikke trent på det der, fordi de menneskene på kursene er hundevante og han er bare snill og søt mot de som ikke viser usikkerhet. Hittil har jeg alltid bedt han komme til meg, og latt han sitte ved siden av meg når han har gjort sånn. Men noen sier at han blir enda mer usikker av at jeg holder han ved siden av meg, når han egentlig har lyst å løpe bort og bjeffe. Hjelp, hva gjør jeg? Takk for at du orket å lese, håper noen har råd å gi. PS: Han er veldig trygg på alle andre hunder, dette er kun et menneskeproblem PS: Han har aldri nappet eller bitt etter noen, selv ikke når folk han bjeffer og knurrer på faktisk har tatt på han og klappet han "mot sin vilje". Dette tillater jeg ikke, men det har skjedd 1-2 ganger.