calypso

INGEN andre som har noe å si???

Må bare få blåse ut litt her, for i dag skjedde det noe som jeg kjenner at virkelig gikk inn på meg. Jeg har da altså en chinese crested powder puff på 2 1/2 år som har vært livredd fremmede hunder (både store og små, voksne og valper) fra jeg fikk henne som 8 uker. Og utagert mot andre hunder på gata. Jeg har jobbet målrettet med dette hele tiden, og hovedsakelig brukt kindereggmetoden. Sørga for avstand, gått i bue, gitt henne masse godbiter og ros når hun ser den andre hunden uten å reagere, blokkert utsikten hennes og prøvd selv å holde meg så rolig som mulig. Hun har slitt med overproduksjon av hormoner og ble kastrert i fjor høst da veterinæren anbefalte dette sterkt. Noen mnd. før hun ble kastrert la hun seg til en stygg uvane fra å utagere pga. usikkerhet, til en uvane der hun faktisk havnet i en slags transe av stress (vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det er typen utagering som svært samkjønnsaggressive hunder gjør). Det ble mye bedre etter kastreringen, og jeg synes det gikk VELDIG bra en stund med svært lite utagering, jeg kunne lett avbryte henne og det var bare litt knurring selv på små avstander. Så gikk bare plutselig alt til ******* igjen der hun kunne reagere kraftig på mange mange mange meters avstand... Og nå i det siste har det vært skikkelig ille. Jeg har akkurat kjøpt meg en ny valp av rasen portugisisk vannhund, hun har godt gemytt og alt er sååå mye enklere med en valp som er som den skal være... Jeg er livredd for at min voksne hund skal "smitte" valpen med utageringen sin, og går derfor alltid separate turer der jeg vet vi kan møte fremmede hunder. Som går veldig bra, og det gjør meg ingenting å gå to turer en gang i blant (går som regel på plasser der jeg får ha de løse uten å tenke på andre turgåere, og da har jeg med begge to). I dag hadde jeg gått en times tur på fjellet med puffen, satt henne i bilen før jeg gikk en liten tur med valpen. Kom tilbake til bilen og skulle sette puffen i baksetet (hun sitter i sele når vi kjører fordi hun er redd/veldig stressa i bur når vi kjører), og valpen skulle få sitte i buret sitt i bagasjerommet. Så slapp jeg bare puffen min ut uten halsbånd eller kobbel fordi det ikke var noen å se, og det tar meg under ett minutt å få henne i baksetet. Men selvfølgelig måtte det da komme ei jente med en toller gående, som puffen min så før meg - og raser bort til, løper rundt og rundt mens hun virkelig setter inn det enorme volumet som er uvirkelig at en så liten hund kan ha... Og ikke søøøøren om hun skal høre på meg, eller la meg komme i nærheten av henne. Heldigvis var jenta utrolig hyggelig og ble ikke sint, og tolleren sto bare i ro og overså den kjempeteite bjeffende rotta mi... Jeg beklaga meg skikkelig og var både sint, flau og utrolig frustrert på en gang. Det tok en god stund før jeg fikk tak i henne og fikk omtrent kasta henne inn i bilen i raseri... Og når jeg satt meg i bilen så gikk det søren meg mange stygge tanker gjennom hodet mitt. Blant annet ordet MØKKAHUND. Er det flere som har slitt med dette i så lang tid som meg? Er det noen som har noen mirakelråd for HVA annet jeg kan gjøre, gjerne som faktisk gir en effekt! Jeg innser jo at jeg ikke kan ha henne løs i det hele tatt fremover, for det blir ikke noe bedre av at hun får selvforsterka den type atferd hun gjorde i dag... Det skal sies at på hundetrening, treff og utstillinger har hun ingen sånne problemer, og har mange trygge hundevenner hun leker og omgås godt med. Hvis hun får litt tid på seg er det heller ikke noe problem å leke med fremmede hunder. Og jeg trener agility og lydighet med henne der hun er løs rundt mange andre både fremmede og kjente hunder, og holder kontakt med meg hele tiden uten å bry seg om andre hunder...

Men hun hadde jo så store plager forbundet med overproduksjon av hormoner at jeg hadde ikke noe annet valg! Både jeg og veterinæren var enige om at det er best å gjøre det før vanene setter seg for mye. Aller helst burde jeg vel ha kastrert henne før hun fikk sin første løpetid, men jeg kunne aldri vite at hun skulle komme i så mye ubalanse pga. innbilt svangerskap...

Ja, jeg er sikker på at det er hormoner som skaper rar atferd hos henne. Det begynte når hun ble innbilt for første gang, hun ble normal og stabil etter galastop. Så ble det ubalanse 1 1/2-2 mnd før neste løpetid, hun ble derimot stabil i 2. løpetid. Men var på vei inn i innbilt svangerskap rett før jeg kastrerte. Jeg merker jo allerede en positiv forskjell hos henne, hun er lettere å få inn i arbeidsmodus der hun fokuserer på meg, mindre opptatt av lukter osv. Jeg vet ikke om hun vil bli mindre stiv mot andre hunder, men det er bare noe jeg får håpe demper seg etterhvert.

Hva mener du med "falsk dominanse" da? Hun er jo ikke ledertypen i det hele tatt, jeg ser på en dominant hund som en hund som lager trygghet og forhindrer konflikter og er selvsikker. Ikke en som tøffer seg i form av hyppig markering og stivt kroppsspråk. Det er for meg usikkerhet. Tispa mi har vært usikker til andre hunder siden dagen jeg fikk henne, men jeg har jobbet mye med det og det har blitt veldig mye bedre. Frem til hun ble innbilt og hun ble usikker på en helt annen måte, der hun ikke er forsiktig og har kortere lunte. Og hvis det smeller så stikker hun ikke av, som hun gjorde før. Da var det demping og demping og demping som gjaldt, og å logre forsiktig mens hun la seg på rygg, det har hun sluttet helt med... Så etter at hormonene kom i ubalanse har hun skiftet helt holdning, fra å være en forsiktig og svært underdanig tispe, til å bli en bråkjekk og yppete teit hannhund.

Dyrlegen anbefalte ikke noe spesielt tidspunkt. Men tispa mi går rett inn i innbilt etter løpetid, hun er faktisk veldig normal i løpetiden. Så da måtte jeg ha ventet mange mnd, gitt henne galastop når hun ble innbilt etter løpetiden nå. Greia med at det hastet, sa veterinæren, var at atferden fester seg mer og mer, og det var best å få det gjort så fort som mulig... Uansett så vil jo "nivåene" stabilisere seg etter tid, ettersom hun ikke produserer de hormonene som gir atferdsendringer mer?

Veterinæren min fortalte at de bare kastrerer i Norge, ikke steriliserer (som bare er å kutte eggstokkene og ikke fjerne alt), så livmoren til hunden min er borte. Markering er jo en uvane som jeg kan dempe ved å ikke tillate det i det hele tatt, men det er selve holdningen hennes jeg ikke liker og det at hun faktisk oppfører seg som en hannhund. Veterinæren anbefalte kastrering med en gang fortest mulig for å få henne normal igjen.

Takk for svar, men jeg reagerer med litt forundring over at dere skriver tispene ble "mer mann" og markerte mer etter kastrering? Det er noe jeg gjerne vil ha bort hos min, jeg vil at den "falske tøffheten" skal være borte sånn at jeg egentlig ser hvordan hun takler ting. Sånn som hun var før hun fikk første innbilte svangerskap. Jeg lar henne ikke markere i hytt og pine, drar henne med meg men av og til rekker hun å markere og kan finne på å sparke bakut. Jeg misliker også sterkt holdningen hun har når hun treffer andre hunder, hun går inn og hilser på dem med en veldig cocky holdning, stivt kroppsspråk og bråker noe innmari når vi møter andre hunder på gata. Høres akkurat ut som en samkjønnsaggressiv hannhund. Hun får selvfølgelig ikke lov til å oppføre seg sånn, men poenget er at før var hun veeeldig ydmyk og underdanig av seg ved hilsing, og selv om hun kunne bjeffe på andre hunder på gata så var det en helt annen type reaksjon (hovedsakelig pga. usikkerhet).

Jeg har et spesifikt spørsmål til de som har kastrert tisper pga. atferdsendring i forbindelse med innbilt svangerskap, hyperseksualitet og generelt at man ser mye forandringer i atferden hos hunden pga. overproduksjon av hormoner. Jeg har nå kastrert tispa mi som er 1 1/2 år gammel, hun hadde kraftig innbilt svangerskap og fikk en personlighet som jeg ikke kjente igjen. Etter galastop ble hun normal, så var det påån igjen 2 mnd før neste løpetid. Hun oppførte som kort og godt som en forstyrra, kåt og stressa hannhund... Nå er det en uke siden hun ble kastrert og operasjonen ble gjennomført en liten uke etter hennes andre løpetid. Hvis jeg ikke hadde kastrert hadde hun vært på vei inn i innbilt svangerskap nå. Jeg ser enda ingen endring i atferden hennes, og lurer på hvor lang tid det tok før dere så en klar endring i atferd? Tenker på at det kanskje tar litt tid før alle hormonene forsvinner ut av kroppen hennes, på samme måte som at vi mennesker ikke kan bli gravide med det første når vi har gått på p-piller over lang tid? (Selv om dette sikkert kan være forskjellig fra person til person). Jeg er veldig sikker på at jeg VIL få en endring, men er nysgjerrig på når dere fikk det? Og spesifikt hva? Andre ting som var negative/positive med kastrering?

Tusen takk for et langt og flott innlegg Ang. utstyr så tenkte jeg mer på seler, halsbånd og spesifikt hvilke typer stoff som er best for pelsen. Sender deg en PM ang. oppdretter

Visste ikke helt hvilken kategori jeg skulle putte tråden i, ettersom det ikke er spørsmål om rasevalg eller lignende! Ønsker å høre om andre sin hverdag og erfaringer med rasen. Neste sommer skal jeg mest sannsynlig få min første portis, dette fordi jeg ønsker meg en allsidig og vennlig brukshund - som jeg kan bruke til mye trekk og konkurranse i agility. Og som jeg kan ha en god hverdag med sammen med min chinese crested powder puff, som jeg nå trener i agility og også bruker litt i trekk allerede! Jeg lever en aktiv livsstil, men ønsker større og "mer" hund neste gang. Jeg ønsker også å starte oppdrett og hvis min neste hund er bra nok for avl blir hun min første avlstispe! Men det er lenge til Uansett, jeg ønsker å høre deres hverdag med portis (håper det er noen som har portis her da!), feks; - En presentasjon om hvor hunden deres kommer fra, hva dere heter, alder, farge, pelstype og litt sånn - Hva krever portisen deres i løpet av en dag? - Hvor mye hjernetrim driver dere med, og hva gjør dere? - Noen spesielle aktiviteter (fysiske) dere gjør og/eller konkurrerer i? - Hvordan holder dere frisyren på hunden(e), kort eller lang manke? Hvor mye pelsstell bruker dere på hunden i uka? - Hva slags utstyr bruker dere på hunden? - Hva slags utfordringer har dere hatt så langt? Jeg har allerede besøkt og funnet meg en fantastisk oppdretter og møtt tispa jeg vil ha valp etter, oppdretter er helt super og veldig seriøs! Vi trener også med samme prinsipper og metoder (klikkertrening og positiv forsterkning). Hun engasjerer seg veldig i valpekjøpere og hundene sine! Gleder meg veldig!

Jeg ville nok også prøvd å avlede. Altså som nevnt, gi dem det beste de vet i noe (feks kong) sånn at de holder på med det hver gang bilen kommer. Hvis dere begge må bort og ikke har noen til å avlede dem, så ville jeg absolutt prøvd å ta dem med meg i bilen først, sånn at de ikke kan stå der alene og bråke. For jo flere ganger de har hatt denne reaksjonen over bilen, jo mer fester det seg jo. Vil tro det er veldig selvforsterkende! Hvor lenge har de holdt på sånn? Ellers kan dere jo prøve å gjøre det sånn at den ene gir beskjed 5 minutter før bilen kommer (når den andre er hjemme), og da tar man med hundene ut et lite stykke unna (rundt noen hjørner sånn at de ikke hører eller ser bilen), og kommer tilbake med hundene og later som ingenting, når den som kjørte bilen har parkert og kommet seg inn. Selv om det antakelig blir mer tungvint på den måten, og jeg ville nok prøvd avledelse med mat først. Skjønner frustrasjonen da forresten!

Ingen?? :blink:

Tispa mi på ett år stresser noe INNMARI nå. Jeg kjenner henne ikke igjen, alt er doblet når det kommer til reaksjoner. Hun har stort sett alltid reagert på passeringer med hunder, men ikke folk og andre ting. Det gjør hun nå. Hun knurrer høylytt over småting som hun aldri har reagert på før, nesten som spøkelsesalder men bare mye verre, hele tiden. Avreagerer forferdelig sent... En stund siden hun fikk første løpetid, både under løpetiden og 2-3 uker etterpå hadde hun flott balanse ift. stressmestring og avreagering, ingen utageringer og virket generelt tryggere på alt hun tidligere har vært veldig usikker på... Så kommer dette her og jeg får sjokk Er dette en hormon-periode/pubertet på sitt verste? Det virker i hvert fall sånn... Og jeg HÅPER det gir seg snart, for hun er en helt annen hund nå. Hun har gått på iHarmoni kosttilskudd i 3 uker ca, uten at jeg ser noen effekt. Gir henne mye mental trening, med godbitsøk, triksetrening, mental-leker o.l. Har også roligdager, føler ikke jeg over/understimulerer henne. Så lurer jeg på hva som er best å gjøre, skal jeg bare ta en pause fra all trening med henne og unngå situasjoner jeg vet hun overreagerer på? Eller skal jeg bare fortsette som vanlig og trene, selv om jeg føler vi er blitt satt 100 hakk tilbake enn der vi var i utgangspunktet? Spesielt dette med passeringer av hunder... Hjelp?

Jeg er forsåvidt enig med det du sier Jeg prøver som sagt alltid å gjøre det så greit for henne som mulig, jeg lar henne aldri hilse på hunder jeg ikke kjenner og som vi bare møter plutselig på tur, vi trener MYE på avstand (kindereggmetode) og vi er jevnlig på trening med andre hunder rundt oss der hun ikke hilser på noen av dem - men hun var mye verre før altså... Har sett stor forbedring, før utagerte hun på alle hunder og hylte hvis de så på henne... Nå kan hun knurre og vise usikkerhet noen ganger, men intensiteten har gått ned MYE og noen ganger er hun faktisk ivrig etter å hilse og det finnes ikke noe problem med hilsingen i det hele tatt Logrer og piper av glede (selv ved fremmede hunder. Spesielt pomeranians og sånne "pelsdotter") Hehe! Når vi skal treffe noen så ber jeg dem alltid om å bare gå og ikke bry seg hvis hun knurrer eller bjeffer på den andre hunden og ikke la sin hund stoppe opp og stirre på min, fordi hun roer seg fort når hun slipper å forholde seg til direkte hilsing. Og jeg føler jeg gjør det jeg kan for å få henne tryggere, og unngår face-to-face så langt som det er mulig.

Hun er ganske myk! Men det virker ikke som hun tok skade eller var påvirket i det hele tatt Og jeg skjønner at tispa synes hun var uhøfflig, hun bruker å sette seg rett oppi trynet til den andre hunden og sleike seg rundt munnen... Spesielt med større hunder.

Skjønner ikke helt hva du mener: skal jeg ikke la henne hilse på noen hunder da? Tror ikke hun blir bedre av fullstendig skjerming heller. Jeg prøver å finne eldre og rolige hunder hun kan være sammen med - vi unngår viltre unghunder. Jeg ønsker at hun skal ha gode erfaringer med andre hunder. Skal vi gå tur sammen med noen eller treffe noen som har hund hun ikke kjenner, så gjør jeg det så enkelt for henne som mulig ved å bare gå tur med dem begge i bånd første tiden. Så de ikke trenger å hilse snute-snute med en gang For det er der hun sliter, selv om hun avreagerer kjempegodt og roer seg fort når vi bare går tur uten at de trenger å forholde seg så direkte til hverandre.

Selv om jeg er ganske sikker på at dette ikke har påvirket min hund negativt, så ønsker jeg flere syn på saken eller situasjonen som oppstod. Puffen min er ganske usikker på fremmede hunder og har vært det hele tiden, men vi har jobbet mye med det og stort sett går det greit. Hilsingen er verst og det er ofte mye overfladisk lyd (piping, bjeffing og knurring), hun demper mye men kan også flekke tenner og overdramatisere det hele hvis hunden er litt brå. Jeg er bevisst på når jeg skal gå imellom for å gjøre det enklere for begge parter. Etter noen minutter er hun stort sett venner med de fleste så lenge ikke hunden er masete eller pågående (unngår sånne hunder selvfølgelig). Så når jeg fikk treffe en flat-tispe på 9 år som hadde hatt 4 kull og virket veeeldig rolig og snill, tenkte jeg at det må være midt i blinken for puffen min. Hilsingen gikk greit selv om det var litt fakter hos min (knurring, bjeffing og usikkerhet), men gjorde hilsingen så enkel som mulig og fikk den andre hunden til å fokusere på meg sånn at puffen min fikk lukte på tispa og finne ut at det ikke var farlig :-) Alt var fryd og gammen, etter 2 minutter dultet min lykkelig etter tispa og jeg så flere dempende tegn fra flat'en, virket selvsikker og språksterk og veldig rolig! Men litt senere når de var sammen igjen (min hadde ventet på et rom i et kvarter før eier og flat'en kom opp dit vi var), så slapp jeg min ut sammen med tispa og det gikk greit. Tispa overså puffen min. Da de skulle gå gikk puffen min foran flat'en når hun var i bevegelse og kom opp i ansiktet hennes. Flat'en snerret/brøla og sa kraftig ifra til min, puffen min krøket seg ned og hylte som en stukken gris og flekka tenner. Så var det over og det virket ikke som det var fysisk. Min virket mer skeptisk rett etterpå, men ikke stressa og virket ikke som hun var mer "var" eller på noen måte preget av det. Vi var på hundetrening med mange forskjellige hunder senere på kvelden (som vi bruker), hun oppførte seg normalt og var ikke redd for noen hunder. Kan noen tolke dette for meg? Bidro tispa kanskje til å gjøre min bedre i språket sitt? Hun virker veldig forvirrende i språket sitt siden hun er så usikker, dessuten smisker hun MYE. Går opp i ansiktet til andre hunder og kan virke plagsom..

Cred til deg som holder ut! Jeg blir nemlig GAAAAAL! Haha. Hater bjeffing og syting i form av pip og skrik... Er så fælt. Men min roer seg veldig fort da, sjelden det tar mer enn 5 minutter før hun blir stille når jeg forlater henne! Så jeg tror jeg prøver å la henne være igjen og heller kjører mye på grusvei og i gater uten at det skjer noe

Jepp, dette har jeg tenkt på faktisk... Ettersom hun roer seg så er det kanskje like greit å bare la henne sitte i bilen alene etter at vi har stoppa, sånn at hun slutter å forbinde det å stoppe med at noe skjer! Hepzen: Jeg bruker vanligvis å ha henne med meg på butikken og sånt, vi kjører stort sett bil hver eneste dag faktisk. Men så skjer det jo mye også. Men ja, skal prøve å bare gå fra henne så får hun komme ut når hun har roa seg

Det tror jeg ikke er tilfellet her... Hun har vært sånn i bilen hele tiden, og jeg har vekslet mellom å la henne sitte både i sele, på fanget (når jeg ikke kjører) og i bur. Dessuten er det ikke konstant piping, bare når vi kjører på grusveier og svinger mye i gater. Så jeg tror det er protester mot buret og forventninger til at noe skal skje (stressøkning).

Hun piper nå mye mer i bilen og virker mer misfornøyd etter at jeg lagde skillevegg, men har derimot mindre utbrudd når vi stopper. Hun syter mer rett og slett. Hva anser dere som liten plass? Hun har muligeheten til å sitte oppreist, snu seg og legge seg i sammenkrøllet sovestilling. Hun kan også stå på alle fire uten problemer. Synes ikke jeg burde lage mindre plass i hvert fall. Nå syter hun mer sammenhengende enn før, når hun hadde større plass var det bare på grusveier/gater og når vi stoppa. I går kjørte vi rundt i gater og på grusvei i 1 times tid, vi stoppa ofte der ingenting skjedde og gikk ut av bilen én gang på en mørk parkeringsplass der ingenting var spennende. Hun hadde så og si ingen utbrudd da, men det var MYE småpiping og klaging. Hvor fort burde jeg forvente endring? Og burde jeg forlate henne i bilen mer, la henne tilbringe mer tid der alene? Hun piper og skriker da i 3-5 min før hun blir stille og sovner (sjekker regelmessig). Så hun gir seg relativt fort når hun skjønner hun er alene.

Tusen takk for svar Skal prøve oss frem ja, og skal skaffe skillevegg sånn at hun får mindre plass. Jeg kjøpte buret fordi det mindre jeg i utgangspunktet skulle ha ikke passet pga skråruta i bilen min, og fordi jeg har planer om flere hunder, sånn at jeg da kunne bare sette opp skillevegg så kunne jeg ha begge i samme bur. Skal oppdatere tråden med hvordan det går, fikk mer motivasjon og håp om at det kan ordne seg nå i hvert fall. Og jeg merker at hun er roligere når vi har kjørt mye enn på korte turer, som Gullulven beskriver så ser jeg at det kan være samme greia med brøleapen min også.

Har aldri tenkt tanken at buret er for stort... Hun hadde et mindre plast-bur før som hun var i, men jeg kan ikke huske hun var noe særlig mye bedre der. Kanskje verre til og med. Men kanskje jeg skal prøve å kjøpe skillevegg så det blir mindre plass, det skader ikke prøve i hvert fall... Det er så stort at hun kan strekke seg helt ut, så det er ganske avlangt og høyt, men ikke bredt. Kanskje jeg skulle stoppe endel når vi kjører, der det ikke skjer noe som helst, og bare begynne å kjøre igjen når hun blir stille... Hva tenker dere om å dekke til buret litt da?

Hei! Jeg har en puff-tispe på 10 mnd. Jeg trenger virkelig råd ang. å ha hunden min i bilen. Hun sitter i et stål-bur baki som er ganske romslig, hun kan stå på to hvis hun vil og hun har mange pledd og myke underlag. Når vi kjører på asfalt i høye soner (50-80 soner), er hun rolig og flink og slapper helt av. Ingen problemer. Kjører jeg derimot på grusveier eller inn i gater der jeg svinger mye, må stoppe litt osv - og ikke minst de siste meterne før vi ankommer feks. hjem, på jobben min (jobber i stall der hun er med meg), hos kjæresten osv der hun kjenner seg igjen: klikker hun FULLSTENDIG! Hun skrik-bjeffer, hyler og piper og bli helt mongo... Jeg tenkte at det i starten var protester mot buret og at det ville avta, (det har det også gjort forsåvidt, før var hun også urolig når vi kjørte fortere), så jeg bestemte meg for å ignorere henne fullstendig. Jeg har prøvd å bare sitte i bilen og la henne hyle og skrike og vente til hun blir stille og har vært stille en liten stund før jeg går ut av bilen og slipper henne ut. Dette har jeg gjort siden jeg fikk buret (før satt hun litt i sele, på fanget når jeg ikke kjørte osv.), og dette har nå pågått i ca 3-4 mnd og jeg holder på å klikke. Så i det siste har jeg mistet tålmodigheten min og har reagert med å brøle tilbake til henne rett før hun setter i gang... Det virket som hun ble litt sjokkert i starten og roet seg litt med utbruddene, men nå ser hun ut til å ignorere meg og fortsetter som før. Jeg er SÅÅÅÅÅÅ lei av utbruddene hennes, ikke minst er det utrolig flaut og frustrerende å feks. stoppe foran en butikk med masse mennesker rundt om kring og det høres ut som hun blir torturert. Hun kan se DELVIS ut bakruta (har skrårute), og det er lyst og fint der. Når hun er alene i bilen bruker jeg et teppe over buret og da roer hun seg som regel etter noen få minutter med hyling/piping og sovner. Så jeg kan godt forlate henne i bilen, det er når vi stopper hun eksploderer. Jeg vurderer nå å ha et mørkt teppe over buret konstant, men det blir jo veldig mørkt og dårlig lufting, dessuten oppfører hun seg eksemplarisk når vi bare kjører... Jeg vurderer også å få tak i DAP-spray og prøve det i bilen... Vær så snill gi meg råd, jeg er så drittlei og vil få dette til å fungere. Det er svært sjelden jeg mister besinnelsen min og jeg trener positivt og med klikker, har aldri korrigert henne fysisk... Og selv om hun har andre "greier" jeg trener med, så er dette det eneste jeg er fullstendig blank på, jeg aner ikke hvordan jeg skal få dette til å fungere... Alt annet går veldig fint og jeg er kjempefornøyd med henne totalt sett. Hjelp?!