Helma

Hei. Lenge siden dette innlegget, men tenkte bare å fortelle at det ble ingen omplassering... Vi var mye fram og tilbake, hadde funnet en som ville ha henne som bor i nærheten, men da det ble alvor gikk det bare ikke... Etter en stund ble det faktisk bestilt time til avlivning, men det klarte vi heller ikke.. Vi bestemte oss da for å beholde hunden og prøve det eneste som ikke var prøvd: å stenge hunden ned i kjeller ved hjelp av en trappegrind når min datter var inne. Dette ble vi konsekvente på og etter en stund fungerte det veldig bra, hunden vente seg til det og hun virket avslappet til det selv om hun gjerne ville være med oss en del også. Når vi er ute er hunden med og når datteren min er i barnehagen er hunden med oss. Ser ikke på dette som noe ille. Mange hunder er jo hjemme alene mange timer mens eier er på jobb og vi driver gård og er "hjemme" hele dagen og hunden er med ute. Nå er stemningen en helt annen, ikke noe stress. Hunden kan fint omgås ungene uten problem under tilsyn og jeg er ikke noe redd hun skal bite sånn som ståa er per i dag. Så nå håper vi påmage gode år framover!

Hei igjen. Det ser dessverre ut som om det ender med omplassering allikevel. Det fungerte bra en periode, men så kommer det episoder der jeg blir veldig i tvil. Jeg vet med meg selv at skal jeg være ansvarlig ovenfor familien min er dette sannsynligvis det beste for alle sammen. Mannen har begynt å innse dette også. Har vært innom tanken på avlivning, men denne hunden vil nok passe supert inn om der ikke er små barn tilstede. Ute fungerer det veldig bra og hunden og barnet kan fint leke litt sammen på hundens premisser uten tegn til noe særlig usikkerhet, men inne går det heller dårlig. Virker som om hunden vil være sammen med oss (selvfølgelig!) og ikke flytter seg nevneverdig fra barnet uten at vi sier noe, knurrer heller... Jeg har satt ut en annonse på finn som snart vil dukke opp. Om noen her vet om noen/eller kanskje seg selv der denne hunden kan passe inn så gjerne gi en lyd. Dette er ingen lett avgjørelse, men ganske sikker på at det er den rette.

Du tenker på om situasjonen med valpen er grunnen. Jeg forstår ut fra det jeg leser at hunden spiser maten den får, som jo er en del, så jeg synes det er rart at hunden går ned såpass mye. Hadde den derimot ikke spist pga situasjonen hadde det vært nærliggende å tro det kunne vært årsaken.

Jeg kunne aldri overlatt barna til en "Nanny", klarer ikke helt å se hvorfor man velger å få barn på slike premisser som beskrevet av "Havanaislove" For meg er ungene livet mitt! Eldste jenta gikk 80% i barnehage fra hun var 1 år og jeg gav henne fri de dagene jeg hadde fri, (jeg jobbet 75%) Nå når nr 2 kom (eldste er 2 år) har jeg henne 60% i barnehagen og hun er der fra ca.9 til 15.30-16. Synes det er passe med tanke på å kunne få litt "fred" med minstemann. Jeg har også hørt disse kommentarene som jeg har uthevet. "Vi må jo ta oss ferie uten ungene minst en gang i året" var det en som sa til meg. Jeg kunne aldri kommet på den tanken selv og føler absolutt ikke et slikt behov. Jeg har vært borte en helg fra 2-åringen og savnet henne hele helgen. Vi kommer sterkt til å vurdere at jeg er hjemme en stund etter permisjonen selv om økonomien blir strammere.

Det er vel det medisinske riktige. Men på folkemunne har man brukt de ulike benevningene alt etter hvilket kjønn det er, ikke hva som er rett i forhold til det medisinske.

Ja, men betyr ikke at det er korrekt selv om det brukes i den artikkelen der, dyrehelsepersonell bruker det gjerne da det er det som er mest vanlig på "folkemunne". Jeg bare mener det er forvirrende at det ikke brukes rett. Kastrering er når man fjerner "alt" (hehe, ikke langt unna hysteri nei...) og sterilisering brukes ved at en skjærer over egg-/sædlederne...

Min tispe er kastrert, får som regel et rart blikk når jeg sier hun er kastrert og lurer på om jeg mener sterilisert... Nei, kastrert sier jeg da Synes man kan bruke de rette benevningene, spesielt på et veterinærkontor så kan heller de forklare nærmere ved evt. spørsmål.

Etterhvert så har valget falt på Lagottoen. Det virker som en hund med de egenskaper vi er ute etter. Den trenger en del pelsstell, men ikke mer enn at tiden med pelsstell ikke overgår tiden det tar å støvsuge/koste alle hundehårene. Har aldri selv hatt hund som trenger en slik form for pelsstell så litt spennende akkurat der. Så da kommer jeg sikkert til å følge med på "lagotto-aktiviteter". Kanskje noen her inne med erfaringer fra rasen Det blir nok en stund til ny hund, men kjekt å ha rasevalget litt gjennomtenkt på forhånd.

Takk

Har foreløpig kommet fram til disse rasene. Ønsker gjerne positive og negative erfaringer i det daglige.

Nå har jeg foreløpig sett meg ut 3 ulike raser: Labrador (som jeg har), Lagotto Romagnolo og Norsk buhund. Ønsker gjerne erfaringer både positive og negative

Jeg ønsker at hunden skal kunne fungere med andre hunder og mennesker, her spiller nok sosialisering inn en del. Schæfer har jeg ikke tenkt noe særlig på da jeg ikke er så glad i fasongen (hellende rygg/kryss). Men jeg har ikke sett noe særlig på brukslinjer da som kanskje er litt "bedre" i krysset etter min smak...

Korthåret collie har jeg vært innom, fine hunder. Er ikke enkelt dette. Jeg er litt redd for å velge feil rase, føler på en måte det er trygt å velge labrador samtidig som jeg har litt lyst å ha en ny. Velger en først en hund så må man jo ha den et hundeliv. (bør iallfall det, går jo å omplassere, men synes valget bør være så gjennomtenkt at en slipper det.)

Buhund kunne for min del vært aktuel å se litt nærmere på, men så var det mannen da som ikke er så begeistret for de. Men absolutt verdt en bedre sjekk for det om...

Har sett litt på bearded collie, men er der ikke mye pelsstell og en del andre ulemper med slik pels?

Glemte visst å skrive litt om bruk... Dette vil i hovedsak bli en familiehund. Jeg har gjerne lyst å vise på utstilling, men kommer nok ikke til å gå på all verden med slikt. Lydighet (evt. agility) på hobbynivå og ellers turer selvfølgelig og det av aktiviteter vi som familie vil holde på med. Vi bor et stykke fra organisert aktiviteter så vi må nesten se an situasjonen. Jeg kan jo tenke meg å konkurrere litt, men spørs litt hva interesser ungene har på den tid. Uansett tror jeg ikke at hunden må kreve alt for mye mentale oppgaver.

Skal ikke ha ny hund helt med det første men at det blir en gang er det ikke tvil om. Da er det store spørsmålet hvilken rase. Har for tiden en labrador tispe som jeg forsåvidt er fornøyd med så skal ikke se helt vekk fra at det blir det samme igjen... Vi bor landlig til på en gård og vi ønsker at hunden skal kunne gå løs på gårdsplassen og litt på tur alt etter hvor vi går uten at den stikker noe særlig av. Nå har vi vært heldig og er nok bortskjemt med at vår nåværende hund aldri har stukket av! Det at labradoren spiser det meste er litt upraktisk da det finnes mye rusk og rask som fordøyes, og ikke fordøyes men kommer i retur... Ellers ønskes en middels stor/stor (ikke for stor kanskje) rase, men er åpen for forslag, ikke de minste rasene tenker jeg. Ønsker ikke for mye pelsstell, men er åpen for litt om det veies opp med at den ikke røyter Har også tenkt på at det er litt upraktisk om den drar med seg skogen hjem eller "pløyer" (snøballer i pelsen) på sin vei... Men her ønskes gjerne erfaringer. Hannhund eller tispe er jeg usikker på. Har nå ei kastrert tispe (pga mye plager ved innbildt svangerskap) Er ikke så glad i løpetidene, men har av en eller anen grunn tenkt at hanner stikker lettere av. Nå har ikke vi så masse hunder rundt oss, men noen er det... Så kom gjerne med forslag, vil gjerne ha et gjennomarbeidet rasevalg ved nestemann

Min labbis er ikke fullt så stødig. Tror nok det hadde gått bra, har hatt en ES sammen med henne da hun var valp og unghund, men hun trives nok best alene virker det som. Vi har Pus da som hun er gode venner med Har for tiden små unger i tillegg så der er ikke tid for flere enda.

Dette har jeg tenkt litt på. Jeg tror i min situasjon det er best å vente til hunden vår har "ruslet" før en ny valp kommer i hus. Vår hund er ikke nødvendigvis så glad i andre hunder. Tror også hun kommer til å bli ganske sjalu på en ny hund selv om vi hadde gitt henne mye oppmerksomhet. Det er forhåpentligvis en del år igjen da hunden vår nå er 6,5 år... Har hatt flere hunder på en gang og har vel kommet fram til at en er nok. Dessuten har jeg lyst når den tid kommer til å fokusere fullt på den nye valpen uten å måtte tenke på om den andre blir sjalu.

Nyyydelig hund

Skikkelig flotte bilder du tar av en vakker hund!

Skikkelig flott hund du har!

Et par til fra i dag da vi var ute å koste oss i snøen:

Jeg har ei flott kastrert labradortispe født 17.08.2005 som heter Tribolas Inka, til daglig Inka. Hun kom til oss 8 uker gammel og har siden den dagen gitt oss mange gode stunder. Hun bor her på gården med oss som da er jeg min mann og våres to barn født -10 og -11 Som labradorer flest er hun umettelig, en gang som unghund da vi var på besøk fant hun en sekk med tørrfor som hun åt seg mett på... Dere kan bare gjette det synet av en mage på hunden da, huff det kom ut begge retninger og alt gikk heldigvis bra. Men hun er utypisk det mange forbinder med labradorer da hun er usikker av type. Hun er glad i folk og elsker oppmerksomhet og kos. Hun er alltid i nærheten av oss, har aldri stukket av. Favorittaktivitetene hennes er å springe etter frisbee, hoppe etter snøball, svømme... Tok de tre første bildene her i dag, det viser hennes engasjement til å jakte på frisbeen I sitt rette element: Det viste seg at Inka ikke er den fødte barnehund som så mange lykkelig skriver hundene deres er. Inka var "alenehund" i 5 år... Jeg søkte da dette forumet som jeg nylig oppdaget og spurte om litt råd og var innom tanken å omplassere flere ganger. Vi synes at situasjonen er i bedring og så lenge det går den veien så bor Inka hos oss.

Hei igjen. Vi har sett an situasjonen litt nå og de siste dagene virker det som om min datter og hunden har et lite samspill. Virker som om jenta forstår hundespråket og faktisk trekker seg om hunden sier ifra uten at vi må gripe inn. Hunden knurrer på avstand for å si "ikke kom her nå", og jenta ser på meg og går unna/en annen vei. Selvfølgelig stoler vi ikke på dette og er alltid på vakt for å si det sånn slik at hun ikke får komme nær hunden i slike situasjoner. Ellers så har hunden begynt mer på eget initiativ å oppsøke min datter for klapp og kløe, stikker hodet opp i ansiktet hennes og gir henne et lite slikk og legger seg gjerne også på rygg for litt "magemassasje" Jeg tolker dette som gode tegn. Jeg prøver også å la jenta "trene" litt triks med hunden og gi godbiter. Leker også litt gjemsel. Dette er de fornøyde med begge to.