Roselina

Jeg passet mye en hund i Frankrike. Og ble så begeistret at jeg faktisk gjorde hele researchen på rasen og import og fly og hele greia. Men innså mine begrensninger, heldigvis. Det er jo strengt tatt en rendyrket jakthund, selv om hun jeg passet var den perfekte turhunden for meg og aldri jaget noe. Rasen er gullegod, velkjent i Frankrike, og heter Korthals Griffon. Ligner en mindre, førermyk korthåret vorsteher.

De fleste jeg kjenner som har begge kjønn samtidig, syns det er et ***** mas. Veldig slitsomt under løpetid. MEN, bortsett fra det, så syns jeg du skal prøve å ha en hanhund, jo før jo heller! Det du skriver lyser av at du ikke får fred før du har prøvd. Og, ja, du kan risikere å bli omvendt! Jeg har bare kjent tisper, skulle klinkende klart ha tispe som var reservert til meg hos oppdretter. Kom dit, møtte pappan til kullet og kjente det søkk i magen,- å herregud så flott han var. Rolig, cool, behersket, og så real. Da jeg i tillegg fikk null kontakt med den tiltenkte valpen, var det duket for eksistensiell krise. Jeg kom ut av krisen 2 uker senere med en hannvalp. Han er en drøm. Alle ulempene som alle skriver om, et ******* som unghund, stikker fra meg på trening for å sjekke damer, kommer i krangel med andre rånete tenåringer osv osv. Men det du skriver om "veloverveide beslutninger, gjør henne spennende"..? Nei, der er vi ikke. Det er mer "du och jag, Alfred". Han går ærlig og kompromissløst inn i alt jeg vil vi skal gjøre sammen, med litt sånn med-hjertet-i-hånden-holdning. Venninnen min har jevnaldrende portis hann. Han er gullegod og akkurat det samme som min. Stor, sterk, virrer rundt med suprekreftene sine og er helt knall. Noen ganger sverger jeg på det er bare tynn tåke inni hodet på dem, men de er herlige likevel.