Leaderboard

Ok, da kan jeg skrive ned litt om min japanske spisshund. Alle individer er jo forskjellige, så det er jo ikke gitt at alle er som min: Ozu er en livlig og kosete gladgutt. Han er en fantastisk turkamerat og har mer enn èn gang imponert meg med hvor langt han kan gå og hvor spretten han er på toppturer. Han er som en liten fjellgeit som uten problem kommer seg både opp og ned de bratteste skrenter. Japaneren er jo en selskapshund, noe som for mange betyr at de har kort radius og lite jaktinstinkt. Det betyr at de er lette å ha løs. Dette stemmer godt på Ozu. Han har alltid hatt kort radius ute, noe jeg har forsterket med godbiter fra han var valp av. Det har nå ført til en hund som nærmest holder seg rundt bena mine når han er løs og som bare unntaksvis er utenfor synsvidde. Setter jeg med ned og tar en pause så setter han seg også ned. Dette med lite jaktinstinkt har jeg måtte moderere litt etterhvert som Ozu vokser til. Ser han et rådyr eller en katt så løper han etter 5-6 meter før han snur og kommer tilbake til meg av seg selv. Det virker for meg som om han da er mer opptatt av lek (dvs løpe etter noe som beveger seg) enn at han har noe alvor i seg. Men ser han ender eller kaniner, dvs små byttedyr som han faktisk har en sjanse til å ta igjen, så er det noe helt annet og jeg må ha ham i bånd rundt den type dyr. Han er også nysgjerrig på sau, men det har han aldri fått utforske da jeg selvsagt aldri har ham løs rundt sau. Så, ja, de har ikke utpreget jaktinstinkt og er ikke den rasen som forsvinner til skogs fordi de får ferten av et rådyr. Men det betyr ikke at man kan stole på dem rundt smådyr. Men dette vil kanskje også være litt individiuelt. Når det kommer til trening, så er japaneren litt både/og. De er egentlig veldig lettlærte og jeg har blitt overrasket over hvor fort Ozu lærer ting når han bare er motivert nok. Og det siste der er viktig - utfordringen med å trene med en japaner ligger ikke i at de mangler evne til læring, men heller i å finne det som motiverer dem mer enn omgivelsene. Japaneren er jo en varsler, det betyr at de er veldig opptatt av omgivelsene. De må følge med, se hva som skjer, og kan være mer opptatt av hva som skjer rundt dem enn av eier. De er veldig selskapelige og kosete, men ikke spesielt førerorienterte. Ozu kan komme bokstavlig talt klatrende opp i fanget sitt og borre ansiktet mot armkroken min for å få kos, men når vi er ute så er ofte alt annet mer spennende enn meg. Siden jeg er veldig interessert i hundetrening og konkurranser, så er dette noe jeg har jobbet mye med. Jobbet kontakt og fokus fra han var valp av og på bortimot hver eneste tur. Det har jeg fått enormt mye igjen for, og han har nå et fokus og en treningsvilje jeg ikke hadde drømt jeg kunne få til med ham, men det har krevd mye jobb. Hvis du ikke har noen slike interesser og heller ser etter en turkompis som du kan lære litt triks og hverdagslydighet med, så er japaneren enestående. Men siden du nevner at familien din har hatt border collie før, så vil jeg bare forberede deg på et lite "kultursjokk" når du skaffer deg en spisshund. Spisshunder generelt er mer selvstendige og individualistiske enn gjeterhunder, og har som tidligere nevnt ofte mer interesse for det som foregår i omgivelsene enn de har av eier. De er ikke så veldig opptatt av hva eier måtte mene. Men jeg vil tro at japaneren er en av de mildeste spisshundene i så måte, siden den faktisk er en selskapshund. Pelsstellet på en japaner er mindre enn man skulle tro. De røyter kraftig et par ganger i året, men pelsen faller av og samler seg for det meste i store dotter som er lett å få bort. De har også det som kalles for selvrensende pels, og selv om de kan bli skitne på tur så blir de rene "av seg selv" innen kort tid. Som eksempel kan du se bildet nedenfor. Dette bildet er tatt med en halvtimes mellomrom på samme tur. Etter Ozu hadde blitt halvveis svart så fikk jeg ham til å vasse noen sekunder i en kulp, og i løpet av en halvtime labbende på tur så var han hvit igjen: Det mest negative med en japaner er uten tvil, for min del, bjeffingen. Nå er Ozu også en noe utrygg hund, som betyr at han har enda lavere terskel for å bjeffe. Han bjeffer på folk som går forbi utenfor, på dørklokka (den er jo ganske vanlig), om han hører hunder utenfor eller i leiligheten over som bjeffer samt han kan også finne på og bjeffe på folk ute eller folk på besøk som han synes er skumle. Bjeffingen kan reduseres med trening, men du vil aldri kunne få det helt bort. Japaneren ble en periode brukt som en vandrende innbruddsalarm. De skal ikke jage bort inntrengre, slik f.eks en schäfer skal gjøre, de er ikke den type voktere. De er rene varslere, det betyr at de bjeffer frem til eier kommer bort og tar kontroll over situasjonen. Dvs at hvis Ozu bjeffer når jeg er i stua, så stopper han med en gang jeg går bort til ham eller hvis jeg roper ham til meg. Men begynner han å bjeffe når jeg f.eks er i dusjen og ikke kan komme, så blir han stående og bjeffe lenger (men dette er kanskje også vanlig for mange hunder, ikke bare japaneren). Så tar du høyde for bjeffingen og det individualistiske gemyttet til en spisshund, så har du en fantastisk vakker og sprek turkamerat. Ozu blir med meg på fire timers topptur ene dagen, men er like rolig inne om han får en halvtimes tur dagen etter. Veldig fleksible og er med på det meste. Også synes jeg helt personlig at de har det vakreste smilet i hundeverdenen.