Når mange nok går sammen om å produsere hunder etter en slags standard eller med et spesifikt formål, og man etter hvert har en stor nok populasjon hunder som oppfyller disse, vil jeg si man har en slags rase. Avlen må være organisert på noe slags vis (stamtavler) og/eller man må ha en spesifikk standard. Standarden eller formålet er "målet" med avlen, dermed velger man naturligvis hunder (raser, blandinger eller enkelthunder) med de egenskapene man ønsker å oppnå, deretter velger man ut de hundene som er nærmest standarden/målet i hver generasjon og fortsetter avlen med disse.
Deretter handler spørsmålet om definisjoner.
De fleste tenker nok på kennel klubbenes definisjon av rase. Sent på 1800-tallet ble The Kennel Club i England grunnlagt og det ble da begynt med lukkede stambøker. Dette var under den tiden da man var opptatt av eugenikk (rasehygenie, eller arvehygiene) blant mennesker, bla. Man tenkte vel at ved å registrere hundene med de kvalitetene man så etter og kun avle på de beste av disse igjen, kunne man danne en mer "edel" rase - altså svært homogene (stor typelikhet blant alle individer) hunder innenfor hver rase. Etter denne tanken, skal det være svært stor homogenitet blant hundene i en slekstlinje, både i utseende, størrelse, farge, mentalitet, egenskaper osv., for at det skal kunne kalles en rase. Altså skal avkommet være svært like, på alle måter, sine foreldre, besteforeldre osv., samt alle andre hunder innad rasen. Problemet med dette, er at det krever mye innavl å få til så stor grad av homogenitet.
Går man derimot ut av de nasjonale kennelklubbenes snevre definisjon, ser man derimot et annet type definisjon av rase. Her ser man gjerne etter en (eller få) spesifikk(e) egenskap(er), f.eks bruksegenskaper for et spesifikt formål. Border collie er et slikt eksempel, som nevnt over. Man kan nok også se på rase som et enda løsere begrep og tenke seg alaska husky som et eksempel på det, de er i stor grad like nok til å kunne kalles en rase.