Leaderboard

Det var ikke slik det mentes. Vedkommende mente at det plutselig ble vanskeligere å skulle velge valp med en oppdretters øyne med tanke på utstilling og evt. videre avl, fremfor å skulle velge valp som en ordinær valpekjøper.

Når situasjonen er sånn at et dyr blir vanskjøttet, så kan dere ikke ha ansvar for henne. Dersom du ikke var inne i bildet, så måtte han hatt henne på kennel når han dro på jobb uansett. Han får enten gjøre det hver gang, eller omplassere. Han kan ikke bare dra fra henne uten å finne noen som kan ta seg av henne.

Takk for tips. Jeg fikk også en god del tips fra ei som går masse turer, både her og der. Så kjentfolk er jo et godt tips for å finne fine turer. Og ett av tipsene var å finne "Dagsturhytter" i ut.no

Siden dette er et nettforum og ingen av oss kjenner TS, er dette en svært begrenset diskusjon om temaet som etter min mening heller mer mot en generell diskusjon rundt valpekjøp kombinert med en depressiv lidelse og graviditet. Mulig det jeg skriver oppfattes mer negativt enn det som er intensjonen, jeg har ingen formening om hvor vidt TS bør skaffe hund eller ei, det er noe hun kun kan finne ut av selv og gjennom å drøfte dette med sine nærmeste og sin behandler. Det jeg ønsker å bidra med er å presentere relevante faktorer å tenke på i en slik situasjon. Det jeg reagerer på er den svart-hvite retorikken: enten får jeg "sett inn konkret ting her" på plass i livet mitt slik at jeg kan bli frisk igjen, eller så forblir jeg deprimert. Jeg er kritisk fordi det er den samme tankegangen jeg av erfaring har sett hos andre deprimerte personer., og det er en tankegang som på ingen måte er konstruktiv eller bidrar i behandlingen. Det første problemet med denne retorikken, er at depressive lidelser som regel er komplekse å behandle og svært sjeldent kan løses av en enkel, ytre faktor som f.eks å skaffe en hund, uansett hvor stor glede man har av hundehold. Kan hundehold bidra i behandling og tilfriskning? Klart under riktige omstendigheter, men det må ikke foreligge en illusjon om at dette vil løse alle problemene. Slike ytre faktorer gjør sjeldent det. Deretter har man det andre problemet: Det er ikke alltid man kan ha hund. Det er ikke alltid denne faktoren som skal løse mye er mulig å skaffe seg. Selv om hundehold er en svært viktig del i livet ens og tilfører mye livskvalitet, er det for mange også perioder i livet der hundehold ikke er forenlig med omstendighetene i ens livssituasjon. Av hensyn til både hunden, sine nærmeste og seg selv. Hvis man ser for seg et tilfelle der hele kilden til depresjonen er mangel på hundehold, hva da når man ikke kan ha hund? Med et barn å ta hensyn til, er det også flere situasjoner som kan oppstå der hundehold ikke går. Å gjøre seg avhengig av en spesifikk faktor, som f.eks hundehold, for å kunne leve et godt liv, er ikke en oppskrift på bedre psykisk helse. Målet med behandling bør jo blant annet være å bli i stand til å håndtere at livet i blant ikke blir som man så for seg eller skulle ønske.