Hvis dere først kikker på pelshunder i den øvre skalaen kan jeg selvsagt anbefale bearded collie. En dumsnill, livsglad hippie av en hund. Litt sans for humor må man ha for å ha beardis. Og de er såpass sosiale at de deltar på alt en familie foretar seg. Men, velger man å ha lang utstillingspels, så blir det mye snøballer, strøsand og lyng i pelsen. Dette gjelder flere pelsraser. Min beardis har jeg fortsatt ikke sett fryse. Er han nybarbert får han på seg ett dekken. Men pelsen blir sånn passe bamselook innen kort tid.
Av de litt mindre mellomstore hundene har du feks engelsk cocker spaniel. Bare vær obs på ressursforsvar. Jeg har skjønt at det er mindre problemer med det i rasen nå. Jeg har møtt flere fine representerer for rasen i fargen blue roan. Jeg har selv hatt en sort en som overhodet passet som familiehund pga høyt ressursforsvar. Dette var på begynnelsen av 00 tallet. Nå i senere tid har jeg møtt mange veldig greie tofargede cockere.
Tibetansk terrier har en del pels, noen kan være litt sære av de få jeg har møtt. fin størrelse. Obs på snøballer og slikt her også.
Jeg har lite erfaring med spisshunder. Men har møtt noen herlige finsk lapphunder. De har litt lyd som spisshunder flest. Andre spisshunder er japansk spisshund og keeshound. Jeg har aldri møtt noen av dem på ekte.
En pelsrase som er noe mindre en beardis er schapendoes. Litt høyere energi- og lydnivå ofte. Men veldige glade og sprettene de jeg har møtt.