Var i samme situasjon som det for 1,5 år siden, med min bestevenn som jeg hadde fra jeg var barn (13) til jeg var voksen (28). Visste i flere måneder at dagen ville komme, og det var helt forferdelig. Men jeg vil si det var tyngst tiden før. Man vet man må igjen den fæle dagen, og at hver minutt sammen betyr alt i hele verden. Men som andre har påpekt, her har du ikke noe alternativ. Og du kommer til å være takknemlig over å ha fått så mange år med hunden din. Den har hatt et langt og godt liv, og å bli så gammel er ikke en selvfølge. Det blir trist, og selve dagen er ubeskrivelig vond. Men jeg kjente noe lettelse i etterkant. For jeg visste det var det riktige, og det var godt å bli fri fra den tyngende følelsen. Jeg visste det var riktig, og det gikk fint og fredfullt for seg.
Jeg vil også anbefale å få veterinær hjem til dere. Min hund var livredd veterinæren, og jeg var helt helt sikker på at hennes siste minutter ikke skulle være frykt og panikk. Så en fantastisk veterinær kom hjem til oss og gjorde alt så skånsomt som det gikk an. Hun sovnet helt stille inn. Før veterinæren dro av gårde med kroppen hennes, sa han "det er mye kjærlighet i dette rommet", og det vil jeg aldri glemme, det gjorde veldig godt.
Lykke til. Det blir bedre etterhvert. Prøv å hold deg opptatt med andre ting. Når det har gått litt tid vil du sitte igjen og klare å glede deg over de gode minnene. Man glemmer de aldri. I familien vår snakker vi innimellom Dixie, og så ler vi litt, fordi hun var så sær og rar. Og jeg kjenner så ofte på den takknemligheten over den tiden vi fikk sammen.