Si farvel til min beste venn.

[Marie89 0]

Hei! Jeg skriver egentlig her fordi jeg føler at jeg trenger å få ut de enormt mange tankene som har surret i hue etter jeg avlivet hunden min jeg har hatt i 11 år for 3 uker siden. 
Det ble en sorg som var så vond, og skyldfølelse, anger og sjokk angrep med full styrke. 
 

jeg sliter mest med at han aldri kommer tilbake og at jeg er så fryktelig redd for at jeg lot han gå for tidlig, tenk om det hadde gått en liten stund til. Tenkt om jeg misforsto. 

Det begynte med at vet fant en mistenkelig stor vekst i testikkelen samt to andre svulster i buken. På slutten vokste det en kul til nær urinveiene. 
han hadde lenge hatt en testikkel i buken som ikke ble oppdaget med en gang. (Det gir meg skyldfølelse at jeg ikke klarte å oppdage det med en gang) 

Det står også at han hadde mastcelletumor, en stor kul i brystet, samt flere kuler rundt omkring. 
på slutten hadde han fått væske i buken og vet konst med hjertesvikt også.

I tillegg til dette hadde han artrose og spondylose  han har stått på tab i over to år for. Han ble stiv og slet med trapper og finne hvilestilling. Peste endel og klenget, ville ut og inn og virket litt febril.  Ville ligge mye for seg selv den siste tiden. Sov veldig mye med tung og rask pust uansett hvile eller aktivitet. 

Han var engstelig og ville bare være med oss. Måtte være mer hjemme med han en vanlig. Han hadde sterkt frykt for å kjøre bil og være hos veterinær.  Var litt aggressiv for enkelte vi gikk forbi og noen av klassevennene til barna mine. 

De siste dagene merket jeg at han smattet og drev veldig med munn og tannkjøttet. Ville ikke vi skulle ta på. mulig dette har med hjertet som begynte å svikte. 
Dyrlegen forberedet meg for mange mnd siden at dette ble palliativ behandling, og har ved de to siste samtalene anbefalt sterkt at vi lot han hvile på grunn av dyrevelferdsmessige grunner. 

Når jeg skriver dette skjønner jeg jo egentlig at det ikke var for tidlig, men jeg klarer alikevel ikke helt å slå meg til ro med det. Tre uker etter jeg måtte ta farvel med min utrolig vakre venn Oscar😢 

Jeg tenker på dagen før veterinær kom hjem til oss, så virket han litt bedre og ville leke litt i Hagen. Jeg klarer ikke helt slippe den dårlige samvittigheten, selv om hode sier at jeg burde det. 

Jeg håper så inderlig det blir bedre med tiden, jeg savner han så fryktelig. 

Dyrlegen kom hjem til oss i trygge omgivelser, etter den siste injeksjonen stoppet hjertet med en gang. Ingen kamp bare fred og ro.  han var sliten virket det som. 

Oscar lever i hjertet mitt nå, jeg håper han skjønte hvor mye jeg elsket han❤️ 
Det føles godt å få sagt det. 
 

 

 

 

[Bali 21]

Klem til deg. Det er utrolig vanskelig å ta den siste avgjørelsen, men det høres ikke  ut som du tok valget for tidlig. En klok dyrlege sa til meg at den største kjærlighetserklæringen en kan gi dyrene er å la de slippe når tiden er inne. 

Smerten blir bedre med tiden, selvom det ikke føles slik nå ❤️

 

[Piglet 116]

Dette tror jeg er veldig vanlige følelser etter man har måtte ta en så tung avgjørelse. Det er så vanskelig, men det høres ikke ut som det var for tidlig. Som Bali sier så er det en stor kjærlighetserklæring å la de slippe selv om det gjør så vondt for oss. Hvis du har noen du kan prate med om det kan det være godt. ❤️ 

[MegaMarie 7296]

Stor klem til deg 🧡

Jeg skjønner utrolig godt på alt du føler. Jeg måtte avlive min 5,5 år gamle hund i vår pga hjertesvikt. Jeg gikk igjennom alle de samme følelsene som du går gjennom. Jeg leste en bok som handlet om å ta farvel med hunden, og det hjalp meg veldig. Der stod det blant annet om de ulike stegene av sorg og det å miste en hund, og det du føler på nå er helt vanlig i en sorgprosess. Det betyr overhode ikke at du har gjort noe feil i denne avgjørelsen eller mens hunden levde. Det er bare en del av sorgprosessen. 

Ta tiden til hjelp, det blir virkelig bedre etterhvert. Jeg vet at det føles helt teit ut å høre, for alle sa det samme til meg da jeg stod midt oppi det, og det hjalp ikke meg der og da at det en dag ville bli bedre. Så det hjelper ikke å si det nå, kanskje annet enn at da vet du at du en dag ikke vil føle at det er like vondt som det er nå. Det er lov å være trist og jeg tror det er veldig sunt å kjenne på de følelsene og være ærlig med seg selv om hva man føler og la seg selv føle. Det er vondt. Det fine å tenke på da er at hvis det gjør så vondt å miste hunden, tenk hvor mye kjærlighet du har vist hunden mens den levde 🧡