Jump to content
Hundesonen.no

Avlive hund med allergi?

Recommended Posts

Hunden min (1,5 år gammel blanding mellom labrador og vorsteher) har fått påvist allergi mot bl.a. husstøvmidd og pollen. Han har også fôrallergi. Han klør som besett rundt øynene og ørene. Han ser ikke ut. Vi fikk en kortisonkur i 14 dager. Han ble litt bedre og sluttet å klø men begynte å klø med en gang kuren var ferdig. Han har nå fått en ny kortisonkur for 3 nye uker.

Jeg har ikke mulighet til å tilrettelegge hjemme slik at han unngår tøy og ting som kan innehold støvmidd. Han må også bo hos familie og venner av og til når jeg er borte.

Jeg har tenkt og tenkt den siste uken om hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke så interessert i at han skal gå på medisin resten av liver. Han skal være med meg på tur i skog og mark på sommeren. Det er vel ikke det lureste når han er allergisk mot pollen? Er det veldig egoistisk av meg å vurdere avliving?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Akkurat nå, Ridux skrev:

Hunden min (1,5 år gammel blanding mellom labrador og vorsteher) har fått påvist allergi mot bl.a. husstøvmidd og pollen. Han har også fôrallergi. Han klør som besett rundt øynene og ørene. Han ser ikke ut. Vi fikk en kortisonkur i 14 dager. Han ble litt bedre og sluttet å klø men begynte å klø med en gang kuren var ferdig. Han har nå fått en ny kortisonkur for 3 nye uker.

Jeg har ikke mulighet til å tilrettelegge hjemme slik at han unngår tøy og ting som kan innehold støvmidd. Han må også bo hos familie og venner av og til når jeg er borte.

Jeg har tenkt og tenkt den siste uken om hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke så interessert i at han skal gå på medisin resten av liver. Han skal være med meg på tur i skog og mark på sommeren. Det er vel ikke det lureste når han er allergisk mot pollen? Er det veldig egoistisk av meg å vurdere avliving?

Som tidligere eier av allergihund synes jeg ikke det er egoistisk å vurdere avliving. 
Det er DU som skal leve med hunden, ikke alle som har x antall gode råd og meninger. 
Det er HUNDEN som skal leve med plagene, ikke alle som har x antall gode råd og meninger. 
Det er selvfølgelig mulig å prøve en god del ting, før man eventuelt gir seg, men det skal føles greit å utsette hunden for dette. 
Mange ting vil ta eviglang tid, og kanskje fungerer ikke tiltaket som ønsket uansett. 
Det vet man jo dessverre ikke før man har prøvd. 
Jeg kan liste opp alle ting vi gjorde, både det som fungerte, og det som ikke fungerte, men det vil egentlig ikke gi deg noe mer enn kanskje mer på lista over ting å tenke på. 
Min hund og din hund er ikke samme sak, til tross for at min hadde fôrallergi og atopi (husstøvmidd, lagermidd, katteepitel, loppespytt).
Det eneste jeg kan si jeg med sikekrhet ville vurdert å gjøre igjen, er å ta en Heskatest, og se om utslagene på de atopiske plagene er høye nok til å få laget immunterapi. 
Dette funka nemlig utrolig godt på min, som fikk fryktelig stygge bivirkninger av kortison (men som klarte seg med bare immunterapi og medisinsk shampo, samt et vanvittig renholdsregime i huset m.m.).
Det er forferdelig slitsomt og belastende å være eier til syke hunder, og derfor er jeg helt klokkeklar på at det ikke er egoistisk å vurdere å avslutte. Grunnen til at det er så belastende å være eier til disse sjuklingene, er gjerne i hovedsak det at man faktisk går rundt og ser at hunden ikke har det godt. Og i noen tilfeller klarer man ikke å finne en god nok løsning. 
Jeg kjenner ikke noen som har valgt å avlive hunden sin uten grunn, og jeg vet med meg selv at når man begynner å tenke at man kanskje bør avslutte, så er det ikke ubegrunnet. 
Uansett hva du velger for hunden din, så er jeg rimelig sikker på at valget er et bevisst valg for hundens beste. 
Om du har lyst på smørbrødliste over alt jeg prøvde med min (som ble avlivet av andre årsaker enn allergien, primært), så send meg en melding. Dette blir langt nok uten. 
Sender over en solid dose medfølelse, både til deg og til hunden din. 

  • Like 6

Share this post


Link to post
Share on other sites
Just now, Shokata said:

Som tidligere eier av allergihund synes jeg ikke det er egoistisk å vurdere avliving. 
Det er DU som skal leve med hunden, ikke alle som har x antall gode råd og meninger. 
Det er HUNDEN som skal leve med plagene, ikke alle som har x antall gode råd og meninger. 
Det er selvfølgelig mulig å prøve en god del ting, før man eventuelt gir seg, men det skal føles greit å utsette hunden for dette. 
Mange ting vil ta eviglang tid, og kanskje fungerer ikke tiltaket som ønsket uansett. 
Det vet man jo dessverre ikke før man har prøvd. 
Jeg kan liste opp alle ting vi gjorde, både det som fungerte, og det som ikke fungerte, men det vil egentlig ikke gi deg noe mer enn kanskje mer på lista over ting å tenke på. 
Min hund og din hund er ikke samme sak, til tross for at min hadde fôrallergi og atopi (husstøvmidd, lagermidd, katteepitel, loppespytt).
Det eneste jeg kan si jeg med sikekrhet ville vurdert å gjøre igjen, er å ta en Heskatest, og se om utslagene på de atopiske plagene er høye nok til å få laget immunterapi. 
Dette funka nemlig utrolig godt på min, som fikk fryktelig stygge bivirkninger av kortison (men som klarte seg med bare immunterapi og medisinsk shampo, samt et vanvittig renholdsregime i huset m.m.).
Det er forferdelig slitsomt og belastende å være eier til syke hunder, og derfor er jeg helt klokkeklar på at det ikke er egoistisk å vurdere å avslutte. Grunnen til at det er så belastende å være eier til disse sjuklingene, er gjerne i hovedsak det at man faktisk går rundt og ser at hunden ikke har det godt. Og i noen tilfeller klarer man ikke å finne en god nok løsning. 
Jeg kjenner ikke noen som har valgt å avlive hunden sin uten grunn, og jeg vet med meg selv at når man begynner å tenke at man kanskje bør avslutte, så er det ikke ubegrunnet. 
Uansett hva du velger for hunden din, så er jeg rimelig sikker på at valget er et bevisst valg for hundens beste. 
Om du har lyst på smørbrødliste over alt jeg prøvde med min (som ble avlivet av andre årsaker enn allergien, primært), så send meg en melding. Dette blir langt nok uten. 
Sender over en solid dose medfølelse, både til deg og til hunden din. 

Tusen takk for klokt svar. 

Var sikker med meg selv når jeg fikk hund at hvist han ble plaget skulle det fort gjøres slutt, men det viser seg at valget ikke er så enkelt... 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Akkurat nå, Ridux skrev:

Tusen takk for klokt svar. 

Var sikker med meg selv når jeg fikk hund at hvist han ble plaget skulle det fort gjøres slutt, men det viser seg at valget ikke er så enkelt... 

Det er aldri enkelt... det er vondt, vanskelig og urettferdig. 

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det er selvsagt helt innafor å vurdere å avlive en allergihund, spesielt når hunden plages. Med kronisk syke hunder synes jeg ikke man nødvendigvis skal tenke så mye på at de evt går på medisiner, om så hele livet, fordi hva er vell negativt med å få noen gode måneder eller år? Forutsatt at det ikke er noen særlige ekle bivirkninger da selvsagt. Men slitasje på kropp og organer osv er jo mindre viktig tenker jeg om man vet at hunden kommer til å stryke med før den er gammel uansett og alternativet er avliving nå med en gang 😊

Hvorvidt hunden blir veldig plaget om sommeren feks må du nesten bare vente og se. Det er mange typer pollen og forskjellig hvor mye man som individ reagerer på det. Hunder kan vell og få antihistaminer(noen typer), kanskje det er nok til å hjelpe, om han i det hele tatt trenger hjelp. Jeg vet også at i en del tilfeller så er det nyttig å kastrere ved allergi. Kanskje verdt å forsøke en sånn kjemisk kastrering feks? Din er jo sikkert litt hormonell og pga alder så det kan jo gjøre det verre. Et annet enkelt tiltak er jo denne https://www.enklereliv.no/middfjerner 

Beklager at det ble litt sånn blandet her nå, det er bare noen tips OM du er interessert, det er ikke galt å avlive en hund som klør, som kanskje plages selv og som krever masse tilrettelegging, kanskje resten av livet. Og nei, det er aldri enkelt, selv om de fleste av oss er klare på hvor grensen går, i teorien. ❤ klem til deg

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Jeg synes ikke det er egoistisk.

 

Det sagt så har jeg hund som er allergisk mot diverse pollen, midd og fôr, og hun lever så og si symptomfritt med å gå på Apoquel. Dessverre er den relativt dyr, men jeg får helsigvis dekket mesteparten på forsikringen hennes. Hun har heller ingen bivirkninger som vi vet om. 

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Har selv måtte avlive allergi hund.

Han var alvorlig syk, huden hans løsna bokstavelig talt i store flak med gule værkeblemmer under som ble hudbettenelse, hudbettelese og mer hudbettenelse. Han fikk kortison, kortisonsalver, antibiotika, immunterapi, atopica, sopp og midd drepende shampobehandliger, spesial for m.m.

Til slutt ble han tydelig irritert under stell, han stivna til når vi måtte smøre sår og r han måtte vaskes. Han hadde det tydelig ubehagelig på slutten, selv om han også logra og var glad gutt til siste sekund. 

Dersom man har prøvd behandling og hunden likevel lider, er det ikke egoistisk å avlive. Kanskje hunden din kan få et godt liv på kortison? Noen trenger ikke store dosen for å være symptomfri. Vi var veldig uheldig med vår som responderte lite på behandling og fikk mye bivirkninger av medisin.

Min andre hund er også noe allergisk (pollen) er over ti år gammel, er stort sett symtomfri (barberes i pollensesong)og bades ofte. 

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Hadde en hund samme som du utenom pollen. Prøv råforing, og dr baddakys omega 3. Min hund hadde furunkolose i tilleg til forallergi, husmidd, lagermidd, og de tingene fikk dette i sjakk. Så fikk 5 gode år med han før han ble avlivet for kreft og andre ting. Syøvsuget ikke febrilsk, men fjernet bamser så han hadde, tepper og lå i biabef. Hadde han ting i sengen vasket jeg dette ofte

 

Men kjenn på det selv. Var selv inne på tanken i yngre dagr med han. Men glad eg gjorde som eg gjorde. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Du er i gode hender med DD ihvertfall. Lykke til! Vil gjerne høre hvordan det går!
    • Vi har også hatt han på smertestillende, men merket ikke særlig endring. Mini er bebis, ikke hunden 🙂 hehe!
       
      Jeg har leid inn en dame fra DogDynamics og skal ha første time om 2 uker. 
        Skille dem med grind har jeg faktisk tenkt på, spesielt nå når bebis blir mer aktiv og kan flytte seg fortere hvis jeg er uoppmerksom. Dessverre er hunden veldig klengete og skal helst gå i beina mine hele tiden. Det gjør at han bare bjeffer og maser hvis jeg sperrer han inne eller bort og at det ender med at jeg tilslutt slipper han løs fordi jeg blir gæren i huet av all den masingen. 
        Jeg krysser fingrene for at atferdsspesialisten kan hjelpe meg og at ting blir bedre.. Takk for svar  
    • En hund er ikke både dominant og usikker/nervøs. En dominant hund er selvsikker, litt som de menneskene du møter som ser ut som de alltid har peiling på hva de snakker om. All aggresjon, knurring og glefsing fra hunden din er signaler som sier at nå føler han seg utrygg, han vil ha større avstand. Når du har korrigert med å trampe (og kanskje bli strengere?) gjør det at han blir enda mer usikker og redd. Dette er en hund som trenger å lære å bli trygg både på eier og omgivelsene sine. Og det vil kreve mye tid og arbeid. Det kan være at det er for sent med tanke på alder, samtidig synes jeg han er for ung til å gis opp. Men å omplassere en slik hund er nok ikke særlig enkelt, nei. Og tid er vel ikke det småbarnsforeldre har mest av. Jeg ville gått til en hundefysio og få utelukket vondter i kroppen, og kanskje forsøkt smertestillende selv om dyrlegen sier han ikke har vondt. For å utelukke det. Når det gjelder barn og hund så ville jeg holdt dem adskilt med grinder og lignende. Ungen blir bare mer aktiv med tiden, og det er superviktig at hunden føler seg trygg på at han ikke kan bli utsatt for noe han ikke vil. Jeg ville unngått løfting også (hvis du med minien sikter til hunden, ikke ungen?). Jeg ville også gjort buret til et positivt sted å være, ikke straff. I stedet for å si at han skal gå dit, hiv inn noen godbiter, både når det skjer noe og når det ikke skjer noe. Gjør det også hvis han går inn på eget initiativ. Hvem har du leid inn på adferd? Jeg vil si at det er ekstremt viktig med en som er god på hundespråk og positiv trening, og ikke vil bruke kjeft og straff i treningen ihvertfall. Det vil nok være en stor jobb å få hunden trygg, om det er mulig, men jeg håper du har tid og kjærlighet nok til hunden til å synes det er verdt det!
    • Jeg har et kjempestort problem.. Jeg har en 8 år gammel chihuahua/kleinspitz blanding (sa de, jeg tror heller det er chihuahua og schipperke, men det er en annen sak) som jeg dessverre, som ung og dum, oppdro som babyen min. Han har med årene bare blitt mer og mer usikker og nervøs type, han bjeffer konstant på hver bil som kjører forbi, han utagerer mot fremmede, syklist, biler - ja, dere skjønner tegninga. Ikke nok med det nytter det ikke snakke til han lenger. Før kunne jeg be han gå på plass og han løp fornøyd og flink inn i buret sitt. Nå knurrer han mot meg hver gang jeg gir han instrukser og han kan også glefse hvis jeg tramper mot han eller lignende for å markere instruksen. At  jeg ikke har vært flink nok med han + at han er en dominant, usikker og nervøs kar har vært en dårlig kombo. Det har som sagt blitt verre med årene. Han fikk som 3 åring patellaluksasjon (men er sjeldent plaget av dette nå) og en episode med polyartritt noe som har gjort at han er veldig nervøs for labbene sine. Vi har vært hos veterinær i senere tid, faktisk flere, men de finner ikke noe galt og mener det kan være psykisk.  
        Problemet er nå at vi fikk en sønn for noen måneder siden. Han var snill og grei i starten, men nå som mini er mer aktiv byr det på utfordringer. Jeg prøver så godt jeg kan og holde de fra hverandre, men hadde en episode for kort tid siden hvor bestefar var på besøk og begge på gulvet hvor mini var nær (han la seg ikke på de eller noe) forlabben til hunden og den svarte med å glefse etter den. Etter dette har han blitt mer «aggressiv» og kan finne på å glefse forsiktig (hvis noe heter det) når jeg løfter mini opp fra gulvet osv. 
        Jeg er redd for at det en dag skal gå skikkelig galt og jeg er rådvill.. Har nå leid inn en atferdsspesialist som siste håp. Er jo glad i han, men er redd at avlivning er det beste for oss. Man kan vel ikke omplassere en slik hund? Har du noen forslag til andre løsninger, hva ville evt du gjort? 
    • Så fin 😍 Cavalier'ene er såå mye finere når pelsen er mer moderat som din er nå 😍
  • Nylig opprettede emner

×