Min kjære Vims.

[ElisabethHH]

Nok en gang sitter jeg her og tenker på deg.

Hva skal jeg egentlig gjøre nå, når jeg begynner å tenke på deg? Det er ikke mer å fikse, ikke mer å ordne, ingen flere distraksjoner lenger. Urnen står på hylla, tatovering er tatt, bildet til bilderammen fremkalt, maleri malt ferdig... Ingen krevende valper som holder tankene unna. Jeg ser jo nå at jeg kanskje har gått litt ''over the top'', med tanke på å markere ditt minne, men det føles jo fremdeles ikke ut som nok... Selv om jeg begynner å skjønne nå at det ikke gjør så mye fra eller til, borte vil du være, uansett hvor mye jeg forsøker å ha deg rundt meg.


Vims var min første, egne hund.


Men du var så mye mer. Du var det første dyret jeg har følt en slik altoppslukende kjærlighet for. Det eneste som holdt livslysten nogenlunde i gang gjennom noen tøffe perioder. Aldri har jeg følt meg så hjelpesløs, alene og forvirret som den tiden jeg hadde deg - jeg tør ikke å tenke på hvordan det ville gått om jeg var totalt alene.

Jeg får så dårlig samvittighet av å tenke tilbake. Åh, så mye bedre du hadde hatt det om jeg hadde hatt deg nå. Du fortjente kun det beste, ting som jeg ikke helt klarte å gi deg. Du fortjente et langt lengre liv. Likevel, vi har hatt noen fine stunder, og du har lært meg å virkelig sette pris på de to små jeg har nå. Men de vil aldri bli helt som deg.



Uff. dette ble fryktelig rotete... Det jeg prøver å si er; jeg savner deg. Så, så mye. Min sjelevenn.