Jump to content
Hundesonen.no

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

"Forplikter" man seg til kjøp om man besøker valpene

Recommended Posts

Jeg hadde en diskusjon med en venninne her om dagen angående takt og tone rundt valpekjøp, og har lyst til å høre hva dere andre her inne synes om saken. Må understreke at dette er et rent teoretisk spørsmål, ingen av oss er i eller har vært i en slik situasjon.

Si at du har tatt kontakt med en oppdretter angående et kull, dere har snakket mye frem og tilbake på telefon/mail og du gir uttrykk for at du er veldig interessert i kullet. Så kommer du på besøk til oppdretter, og alt virker helt OK. Valpene er friske og fine, oppdretter virker grei og seriøs, og h*n vil gjerne selge deg en valp. Allikevel er det en liten stemme som sier deg at valpen ikke er heeeelt som du ønsker at den skal være. Selv om du ikke har de største ambisjonene kunne du allikevel tenkt deg bittelitt mer arbeidsvilje, hakket bedre pigment eller noe slik. Eller bare at kjemien mellom deg og valpen kunne vært hakket bedre. Det er altså ikke noe galt med hunden, og den vil fungere greit nok til det du skal ha den til, men den er allikevel ikke helt det du ønsker deg.

Venninnen min, som i mine øyne er temmelig konfliktsky, mener at man bør kjøpe hunden allikevel. Hun sier at når oppdretteren har brukt masse tid på å svare på alle spørsmålene sine, invitert deg inn i hjemmet sitt osv osv, så ville det vært uhøflig å trekke seg pga bagateller. Jeg selv synes det hadde vært feil å kjøpe en valp fordi man føler seg forpliktet til det. Samtidig aner jeg ikke hvordan man skulle forklart dette for oppdretter uten av vedkommende blir sint, skuffet etc. Særlig hvis det dreier seg om en rase hvor det ikke er mange egnede valpekjøpere og kullet nærmer seg leveringsklar alder.

Hva mener dere? Er det greit å trekke seg i siste liten, eller har man forpliktet seg moralsk på et eller annen tidspunkt?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Selvsagt er man ikke forpliktet til å kjøpe den. Men "moralsk" bør man jo gjøre dette klart for oppdretteren så fort som mulig, såklart.

Hvis det har vært et veldig hyggelig besøk, dere har snakket om kjøpet (uten å love noe verken den ene eller andre veien), etc, vil nok oppdretter avvise evt. andre interessanter helt til h*n har hørt noe fra "deg". Derfor bør man gjøre det klart at man er i tvil så fort som overhode mulig.

Synes jeg...

Susanne

Share this post


Link to post
Share on other sites

Man har ikke forpliktet seg før kontrakten er signert. Har man en god dialog med oppdretter, bør det ikke være noe stort problem å forklare hvorfor man tar valget. Har man ikke en så god dialog med oppdretter, vel så er det uansett ikke riktig oppdretter. Men det skal selvfølgelig snakkes med oppdretter om så fort tvilen melder seg. Såpass skylder man hverandre

Det at oppdretter kan brenne inne med valp fordi man trekker seg, det synes ikke jeg man skal tenke veldig mye på. Det bør være såpass viktig for oppdretter at valpene kommer til riktig hjem, ikke bare et hjem, at de uansett ikke ville solgt valp til noen som tviler på om dette er rette hund for dem.

EDIT: La til litt

Share this post


Link to post
Share on other sites

Nei, en har ingen forpliktelser - det er bedre å backe ut, enn å ha en hund i ti-tolv år som en egentlig synes mangler noe. Jeg ville ikke solgt valpen til noen som egentlig helst ville hatt en annen valp, hadde jeg visst det, jeg vil at valpekjøper og valp skal starte med best mulig utgangspunkt.

Som oppdretter bruker en mye tid og energi og ressurser - en bruker tid på å undersøke potensielle valpekjøpere, og forkaster noen underveis. Jeg føler meg ikke forpliktet til å selge valp til noen, bare fordi vi har snakket sammen flere ganger og de har fått lov til å komme på besøk i valpekassa. Det går begge veier, altså, og det kan jo være at den valpen som valpekjøper ønsker ikke er den valpen de kan få - vil de da ha en av de andre i kassa, eller vil de gå et annet sted?

Når det er sagt, er det selvfølgelig redelig å si fra så fort som mulig at en ikke ønsker valp likevel, slik at oppdretter kan fortsette med kabalen "rett valp til rett eier". Om en vet det når valpen er fem uker, kan en si fra da, og ikke vente til en skulle ha hentet valpen.

Ellers er min erfaring at de aller fleste som skal ha en primært familiehund blir sjeleglad for den valpen de får i sine armer, og ikke kaster to blikk etter de andre når de har fått valpen "sin" i armene. Det er de som har mer kunnskap og ambisjoner som kan være kresne og tenke seg om - og de er i fåtall, når en tenker på de 40.000 (?) valpene i året som fødes.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Selvsagt er man ikke forpliktet til å kjøpe den. Men "moralsk" bør man jo gjøre dette klart for oppdretteren så fort som mulig, såklart.

Hvis det har vært et veldig hyggelig besøk, dere har snakket om kjøpet (uten å love noe verken den ene eller andre veien), etc, vil nok oppdretter avvise evt. andre interessanter helt til h*n har hørt noe fra "deg". Derfor bør man gjøre det klart at man er i tvil så fort som overhode mulig.

Synes jeg...

Susanne

Signerer. Det er ufint rett og slett, å la oppdretter tro at "du" skal kjøpe valp, og i "siste liten" trekke seg, uten noe videre om og men. Gi beskjed med én gang, at "dine" intensjoner om valpekjøp er med forbehold at "du" og valpen "klikker".

Vet om mange som setter seg på liste hos mange forskjellige oppdrettere, og trekker seg enten i dét valpene blir født (best egentlig, for da har oppdretter sjans til å finne andre), eller når de begynner å nærme seg leveringsklare. Noen gjør det kanskje fordi det ikke er et nøye gjennomtenkt valg og bare "har lyst på", ikke vet jeg.

Men det er klart, at om man ikke helt får den rette "feelingen" når man er på valpebesøk, så har man all rett til å trekke seg. Men de fleste oppdrettere setter nok pris på den ærligheten og respekten det står av, at man kan gi en klar beskjed på at man trekker seg og gjerne hvorfor.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen
Guest Gråtass

Jeg er enig med Emma og Susanne jeg, jeg forbeholder meg også retten til å ikke selge en potensiell valpekjøper en valp. Jeg gjorde det sånn når jeg hadde kull at de som kom på besøk og snakket om kjøp, så sa jeg at de kunne dra hjem og tenke på det og at vi skulle tenke på det og kontakte dem innen en spesifikk dag. De fleste ga også uttrykk for hvilken valp de kunne tenke seg, jeg hadde ikke noe problem med det, for jeg ledet dem jo dit :banana:

Det er aldri noen forpliktelse før man har sagt du kan få kjøpe valp og valpekjøperen sier jatakk.

Share this post


Link to post
Share on other sites

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Foretrekker egentlig hannhund og har hatt det de siste 12 årene. Men denne gangen blir det tispe grunnet størrelse og fordi jeg er litt lei at hannhunden marker på alt utendørs når han er løs. Gruer meg imidlertid til løpetid, innbilt svangerskap og alt slik jeg husker fra tidligere tisper.
    • Jeg tror eurasier kan være et godt valg for deg, dersom du ikke ser på det som et (stort) problem at rasen enten gjerne er overlegen til fremmede mennesker og enkelte også skeptiske, varierer nok på linjer også hvor mye, så er nok noe du kan vektlegge i vurdering av valg av oppdretter/foreldredyr. Min erfaring er begrenset til å kjenne to individer av rasen godt, men møtt en del og inntrykket mitt er at det ikke er noen høyaktiv rase akkurat generelt (men er nok med på det meste, så lenge det ikke er for varmt), og selvsagt må man jo like spisshundgemyttet.
    • Heisann. Vi skal hente valp i Sverige i Juli, og lurer på dette med bendelormskur. Ser Mattilsynet skriver at valpen skal være vaksinert 24-120 timer før innførsel til Norge. Må vi spesifikt be oppdretter sørge for at dette blir gjort, eller gjøres dette som en «standard» hos seriøse oppdrettere? Noen med erfaringer her? Kan selvfølgelig spørre oppdretter direkte, men føler vi har spurt om så mye mtp corona-situasjon osv, så vil helst ikke mase mer 😅 
    • Høy pøbelfaktor om dagen!
    • Jeg bor alene (med unntak av katten min) i en leilighet på ca 45 kvm i Oslo - men veldig nærme skog og mark. Jeg har aldri hatt hund før, og jeg har heller ikke vokst opp med hund. Jeg har passet en Jack Russel Terrier ved flere anledninger, men har ellers ikke så mye erfaring med hund. Jeg har lenge ønsket meg hund, men jeg har ikke vurdert det seriøst før nå nylig - siden det er store muligheter for at jeg bytter jobb. Det som har hindret meg fra å skaffe hund tidligere er at jeg ikke ønsker at den skal måtte være alene i 9 timer om dagen mens jeg er på jobb - mens jeg nå muligens starter i en jobb som vil ha hjemmekontor i lang tid fremover. I denne jobben vil jeg også kunne påvirke valg av kontor når den tid kommer (beregnet til 1-2 år fra nå), slik at det er mulig å velge et hundevennlig kontor. Jeg er veldig opptatt av at jeg ikke kan skaffe meg et dyr dersom jeg ikke kan gi dyret det den trenger, og har de siste par ukene gjort det som føles som uendelig mye research på hunderaser. Hver gang kommer jeg tilbake til Eurasier. Jeg vurderte Samojed en stund, men det har jeg slått helt fra meg siden jeg ikke tror jeg klarer å gi en trekkhund det den trenger. Jeg tenker selvsagt mer på lynnet enn utseendet til hunder, men jeg trekkes veldig mot spisshunder og et litt "ulveaktig" utseende. Så overfladisk må jeg innrømme at jeg er, at utseendet også spiller inn. Jeg ønsker meg en hund som ikke har sterkt behov for å varsle (siden jeg bor i leilighet), en hund som ikke har ekstremt stort aktivitetsbehov og tåler at det blir mer gåturer enn det blir løpeturer (men selvsagt daglig), men som også tåler å gå lengre turer i skog og mark da jeg planlegger å ha den med meg for å sove ute store deler av året. Etter det jeg har lest er Eurasier rolig, tålmodig og trofast - og dette er kvaliteter jeg ser etter hos en hund. Så kommer jeg til spørsmålet. Jeg har fått med meg at Eurasier trenger mye stimuli, og at de er intelligente og kan kjede seg fort. Jeg vet også at de er selvstendige og kanskje også sta, og at de også kan være litt skeptiske og reserverte. På grunn av disse tingene har jeg hørt fra flere jeg kjenner at Eurasier ikke er en god førstegangshund - mens andre sier at så lenge man investerer tiden og energien som kreves for å oppdra en Eurasier, så er det en alle tiders førstegangshund. Er det noen som har erfaring med Eurasier som førstegangshund? Eventuelt generelle erfaringer som kan gjøre meg litt klokere før jeg tar en avgjørelse. Jeg kan jo nevne at jeg er veldig klar for å både dra på kurs, og gjøre arbeidet som kreves hjemme etter/mellom kurs. Jeg er mer glad i å gå i skogen i helgene enn å dra på byen, og med hjemmekontor vil jeg ha mye tid på ettermiddagen til hunden, siden jeg kan eliminere tiden det tar å reise til og fra jobb. Likevel har jeg jo ikke erfaring med hund, så jeg er redd for å undervurdere hvor tungt det faktisk er å både oppdra og holde hund - og er ydmyk nok til å høre på alt av råd og tips.   Takk til alle som orket å lese denne litt for lange teksten :D 
  • Nylig opprettede emner

×