Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund som skjelver ofte...


Midas

Recommended Posts

Skrevet

Dina skjelver så mye. Sambo mener han har lest et sted at det er vanlig at denne rasen skjelver mye, men jeg vil vite hvorfor. Hun skjelver når hun er skeptisk/redd, og det er greit nok, men hvorfor skjelver hun når hun ligger i sofaen og skal sove f.eks? Hun skjelver så ofte i ulike situasjoner, og jeg blir litt bekymret. Enkelt situasjoner skjelver hun nok fordi hun forventer at noe skal skje, og at hun er spent. Jeg har aldri hatt sånn skjelvehund før jeg, bortsett fra når de har vært redde, så jeg skulle gjerne visst om det er vanlig?

Skrevet

Casper (dalmatiner) skjelver også rimelig ofte, men det er fordi han er kald, når vi kommer inn fra tur fks. Da må jeg pakke ham inn i ullteppe slik at han får varmen i seg.

Er ikke rett og slett at hun fryser da? Sånn bortsett fra de situasjonene du vet hun er redd/spent/forventningsfull?

Skrevet

Jo, hun er veldig frossen, og fryser med en gang når vi er ute. Vi har brukt teppe på henne hele vinteren da. Det kan jo hende hun fryser når hun ligger å skjelver, jeg bruker å pakke henne inn i teppe. Skal følge med litt mer og se om det kanskje kan være derfor hun skjelver. Hun har jo utrolig tynn pels så det er ikke så rart at hun fryser lett.

Skrevet

Korthårs frøkena her skjelver også når hun er kald og kommer inn fra tur.Bor i 1.etasjen og er jo ikke så varmt her så der sitter da hun dirrer!Hehe,må ha på tepper osv.Etter bading sliter hun ialefall!Hehe,ikke vannt til slikt jeg da forriga hadde endel pels.

  • 2 weeks later...
Skrevet

Det er slett ikke uvanlig at foxterriere skjelver, det gjør mine også. Men jeg tror det er litt individuelt også, for mine skjelver ikke så mye som det blir fortalt om her. De er heller ikke frossen,vi er ute i all slags vær, og de ser ut til å like det godt! De har heller ikke spesielt tynn pels.

Jeg har merket meg at mine skjelver hvis de er spent på noe, gleder seg til vi skal ut osv. men sjelden når de ligger i sofaen og slapper av.s

Men skjelving er iallefall typisk for denne rasen, men altså litt forkjellig fra individ til individ. Ellers er min erfaring at det er en tøff og hardfør rase som tåler en støyt! Og veldig glade hunder, humøret er på topp hele dagen!

Skrevet

Blondie er også sånn.. men det har kommet med puberteten hos henne.. Hun var ikke sånn før. Jeg føler at det har mye med oppmerksomhet å gjøre her i hvertfall.. At hun ikke får vilja si. Hun kan ligge på fanget for å sove og så begynner hun å skjelve hvis vi slutter å klappe henne, og hun skjelver når hun tigger. Vi har begynt å overse henne totalt når hun holder på med denne oppførselen (selvfølgelig ikke hvis hun fryser da..) Ligger hun kun og synes synd på seg seg og skjelver i sofaen så blir hun satt ned eller lagt i andre enden av sofaen og blir oversett. Samme om vi skal ut på tur og hun sitter å skjelver som et aspelau i det vi skal ut... Vender henne ryggen og går ikke ut før hun har sluttet.. det har hjulpet mye.. :icon_confused:

Vi sliter også med at hun piper og griner fælt når vi er ute på tur.. Går å småsutrer hele tiden (dette har også kommet med puberteten) Så om noen har noen gode tips til hvordan man blir kvitt det,s å taes det i mot med takk.. Hjelper å ha godbiter i lomma og trene litt på plass og sånn og avlede. Men ikke alle steder det passer hele tiden. Blir som regel et strengt "ti still" Men jeg ser halen detter ned for hver gang, så synes jo ikke det er noe hyggelig heller.. Hun virker så frustrert når hun holder på sånn.. Akkurat som hun vet det er feil, men bare ikke klarer å holde opp (noen som sa hormonbombe :rolleyes: ) Blondie er 15 mnd forresten.. Litt OT her men...

Skrevet

Min erfaring med min yngste hund, som også hadde merkelige ting for seg i puberteten, er at å overse henne er veldig virkningsfullt! Jeg må jo innrømme at jeg av og til ble mektig irritert av maset hennes, men jeg prøvde stort sett å overse det meste av "raritetene" hennes. Tror også at det var hormonene som klødde i kroppen hennes, og fant ut at å bli sint på henne førte ikke noe positivt med seg.

Plutselig var alle disse tingene borte! Nå er hun akkurat fyllt 2 år, og er helt super! Ikke noe tøys og tull, bare søt og grei jente! Det er deilig må jeg si.

Min eldste, som er 6 år, hadde aldri noe slikt i puberteten, så det er nok forskjellig fra hund til hund.

Skrevet

Hvis du nettopp er kommet inn fra tur og hun går for å sove, er det ganske vanlig at de skjelver da, har jeg hørt. Tulla skjelver ofte i slike situasjoner, og jeg har tolket det som om at hun er kald, men det trenger hun visst ikke å være. Da Tulla var valp skalv hun også i alle mulige situasjoner, og jeg skjønte ikke hva det var. Jeg begynte virkelig å lure en sommerdag da vi satt utenfor et kjøpesenter (miljøtrening), og hun skalv - var hun redd? tenkte jeg, men så sovnet hun i fanget mitt, og da kunne hun vel umulig være redd? Hun viste ellers ingen tegn på at hun ikke likte situasjonen, hun bare skalv rett og slett. Nå har det gått over, så jeg heller til å tro at det er en valpe/unghundgreie? I alle fall; jeg ville ikke lagt så stor vekt på det så sant hunden ellers virker frisk og fin og generelt trygg.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...