Gå til innhold
Hundesonen.no

Amerikansk Staffordshire Terrier

Recommended Posts

Forumet fortsetter under annonsen

Rasehistorikk

Rasens egenskaper: Amerikansk Staffordshire Terrier (Amstaff) er mye hund i lite format. De er korthåret og røyter lite. Innendørs er de veldig rolige, og er noen skikklige sofagriser. De trenger kun moderat aktivisering og har ikke lett for å bygge opp stress. De er ennå veldig sunne hunder som bjeffer sjelden, hvis i det hele tatt. De er også noen utrolig glade gledespredere som elsker mennesker. Dette er ekstremt robuste hunder som elsker aktiviteter og det å ha arbeidsoppgaver. Deres format og åpne holdning til mennesker, i kombinasjon med sin arbeidsglede, gjør dem til framgangsrike søk og redningshunder. De blir også brukt som terapihunder, dvs. hunder som besøker alderhjem, sykehus, psykisk utviklingshemmede osv. Dette krever hunder med gode nerver. Det finnes Amstaffer med gjeterhundsertifikat og noen av de høyest meritterte brukshundene i USA er av denne hundetypen. Kort sagt, du kan bruke en Amstaff til det meste. De er førermyke og veldig lydhøre. Kanskje ikke like lettdresserte som for eksempel Schæferen, men samme resultat kan oppnås med litt mer arbeid og ofte litt annen type dressur. Mindre pisk og mer gulrot. Og i dag da mange raser kun er bleke kopier av sitt opphav føles Amstaffen mer genuin enn de fleste.

Litt historikk om rasen: Den Amerikanske Staffordshire Terrieren stammer fra kryssinger mellom den originale bulldoggen og en eller flere type terriere som eksisterte på de britiske øyer tidlig på 1800-tallet. Under den store emigrasjonen mot slutten av 1800-tallet ble hunder av denne typen brakt med til USA. Her kom de til å gå under mange navn som Yankee Terrier, half & half, Bulldog og mange flere. Hundetypens offisielle rasenavn ble American Pit Bull Terrier og den første ble registrert i United Kennel Klubb i 1898. De ble fort populære pga. sin allsidighet. Dette gjorde at de ble viktige medhjelpere for bøndene og nybyggerne som "skapte" USA. De ble brukt til å gjete og forsvare husdyrene, til jakt på bjørn og annet storvilt, til vakt og selskapshunder. Noen av rasens forfedre ble også brukt i datidens populære hundekamper. Men i motsetning til hva dagens mytehistorier om rasen gjerne forteller, er det kun en liten prosent av rasens forfedre som noen gang har blitt avlet og brukt i slike grusomme blodsporter. I 1936 fikk noen pitbull entusiaster endelig rasen anerkjent av the American Kennel Club. Ca. 50 Pitbuller ble plukket ut etter strenge kriterier på gemytt og ekstriør og registrert under rasenavnet Staffordshire Terrier. Dette navnet i 1974 forandret til American Staffordshire Terrier, for å unngå forveksling med den engelske slektningen Staffordshire Bull Terrieren. Så i 1936 startet altså utviklingen av den moderne Amerikanske Staffordshire Terrieren vi kjenner i dag som en lojal, modig og menneskekjær familie-, utstillings- og allsidig brukshund.

Edit: Fikset misforstått overskrift

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det finnes Amstaffer med gjeterhundsertifikat og noen av de høyest meritterte brukshundene i USA er av denne hundetypen.

Kan du henvise meg til de spesifikke Amstaffer som er blandt de høyest meritterte brukshundene i USA? :icon_redface:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fant rasestandarden på NTK. Spør dem.

Åh. Du framstilte informasjonen som din egen nemlig. :icon_redface:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det er mulig jeg er fryktelig dum nå, men jeg må spørre om en ting. Siden denne flotte rasen er ulovlig i Norge, og dere her viser bilder av hunder som er mye yngre enn raseforbudet; er dere ikke redd for at dere skal bli fratatt hundene? Må dere holde hundene skjult? Hvordan funker det i praksis å ha en rase som er ulovlig i Norge? Kan den bare bli tatt når som helst hvis politiet oppdager at dere har den? Jeg har møtt endel her i Oslo som har amstaff, og de er nøye med å si at hunden er 8-9-10 år slik at den er eldre enn raseforbudet og dermed ikke kan bli tatt. Forstår godt at de er redd for at hunden skal bli tatt. Får ikke inntrykk av at det er så lett å bli tatt siden det her legges ut bilder av den ulovlige rasen? Dette er ikke noen form for kritikk, jeg bare lurer på hvordan det er å ha en ulovlig hunderase. Er det litt sånn som båndtvang? Ingen som passer på hele tiden så mange som gir blaffen i det? Eller går dere til stadighet og er redd for å bli fratatt hunden?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ånei, da misforstod jeg litt... Tenkte Amy 1 år, var 1 år nå, men det behøver hun jo selvfølgelig ikke å være :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hehehe, ja, det burde jeg sett.. Men uansett, må man gå med noe bevis på at hunden er eldre enn forbudet eller trenger man ikke det til vanlig. Holdes det utstillinger i Norge for denne rasen, og kan de registreres? Jeg er bare intr. i å vite mer om hvordan det funker når en rase er ulovlig... Ikke for å trampe noen på tærne altså.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Men uansett, må man gå med noe bevis på at hunden er eldre enn forbudet eller trenger man ikke det til vanlig.

Jeg har alltid med kopi av stamtavla til Charlie når jeg er ute på tur. Det er min plikt som amstaff-eier å kunne bevise at han er unntatt fra forskriften (født før aug 2004), og det er like greit å kunne gjøre det der og da om snuten skulle finne det for godt å stoppe meg. I følge loven er Charlie skyldig inntil det motsatte er bevist nemlig, hvor enn urettferdig det er.

Jeg har aldri blitt stoppet med Charlie. Men jeg ble stoppet to ganger med min første amstaff-tispe Bacon. Viste fram stamtavla og så gikk vi videre.

Holdes det utstillinger i Norge for denne rasen, og kan de registreres?

Ja, amstaffer født før forbudet kan stilles i på utstillinger i Norge. Men de kan ikke registreres.

Du kan lese hele forskriften og om krav til dokumentasjon her. :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Og med det samme jeg er her inne kan jeg vel legge inn bilder av min nåværende amstaff Charlie og min dypt savnede amstaff Bacon.

Charlie

2842270835_feed50788e_o.jpg

2521549254_07f741d582_o.jpg

2981070029_c293d02f91_o.jpg

Bacon

90754723_5b1546742e_o.jpg

3011481260_c9a2f8f93f_o.jpg

122744050_02e332a380_o.jpg

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Takk for info Mari. Jeg synes det er intr. å høre hvordan dette funker for de som har amstaff. Nydelige hunder synes jeg. I dag så jeg en hund i parken som var prikk lik de bildene jeg har sett av Töddel. Kjempeherlig hund :)

Edit for å si at Töddel var vel ikke en amstaff han, nei... Uansett nydelig :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Feilfritt og innenfor 15 % av antall startende (men minimum pallen). Det har blitt hakket færre napp i klasse 1, men vesentlig flere i klasse 2. Så teknisk sett er det ganske greit å komme seg til klasse 3 med "treig" hund, gitt at man holder seg unna tidsfeil selvfølgelig.  Men - agility handler jo om fart, så hvis det er en sport som man ønsker å drive litt med, er det jo en fordel å velge en rase som har et godt utgangspunkt for å hevde seg fartsmessig også. Kjedelig å gå et godt feilfritt løp og havne 9 sekunder bak pallen...
    • Ah, jeg har ikke noe slik oppdeling men alt går under samme pot. Kanskje vurdere annen forsikring? 
    • TS her.  Er også nysgjerrig på å vite om Brit Premium er bra merke/fôr?  https://www.zoopermarked.no/hundefr/brit-premium-puppies-hundefr https://www.zoopermarked.no/brit-premium-junior-medium-hundefoder   Også intr i å vite om noen har foret med Eukanuba Working fôret? Så det også passet til drektige og diende tisper. 
    • Sansa har en del merkelig fakter og vaner som av og til får hjertet til å smelte, av og til får meg til å le så jeg nesten pisser på meg og av og til får meg til å undre på hva det egentlig dreier seg om. Eller en god blanding av disse. Tenkte det kunne være morsomt og kanskje lærerikt å høre om andres opplevelser med sin(e) hund(er). Kanskje man får avkreftet at hunden er så sær som man tror? Eller bekreftet at joda, klumpen er akkurat så spesiell som man trodde! Og om noen har mer eller mindre kvalifiserte innspill på hva adferden betyr eller skyldes, så kan man kanskje lære noe også? Uansett, her er min litt tilfeldige topp tre (de første jeg kom på): 1. Brumming Sansa «snakker» i form av en slag nesebrumming. Hun høres ut som en gammel dieselmotor! Og urkomisk å høre på. Jeg har tolket det utelukkende som en positiv lyd, litt som glad-logring, men jeg kan ta feil! Sikkert som banken kommer hun rett etter at hun har spist kveldsmat (ikke på morgenen!). Setter seg rett foran meg, og brummer i vei mens hun presser seg inntil bena mine med brystet. Hun er veldig klar for kos og presser hode mot håmda mi, evt strekker halsen slik at hun kan kløs der. Det kan sikker vare rundt et minutt, helt til jeg overser henne eller hun får komme opp i fanget mitt. 2. Markies er dritgodt! ... om kvelden. Og kun om kvelden. Helt siden hun var valp har vi hatt en rutine på at når hun har lagt seg der hun skal sove, og jeg er på tur å legge meg på soverommet, så får hun en Markies. Det startet nok grunnet at jeg hadde dårlig samvittighet for å la henne ligge alene (det er nok bare 3 meter mellom oss, men jeg lukker døren). Om hun skjønner det er Markies på vei (jeg henter den i skapet, lukt), så begynner hun å sikle om den ikke kommer relativt raskt. Når hun får den, så knaskes den ned med stor innlevelse. Det ser virkelig ut som hun nyter den! Forsøk å gi en Markies på dagtid? Nei, takk ... sånt liker jeg ikke. Hun bare lukter på den. Kan ta den i munnen, men den spyttes ut. Veldig rare greier!! 3. Stein i skogen. Hvis jeg setter meg ned i skogen, finner hun ofte en halvstor stein og kommer til meg med den (hun er veldig forsiktig når hun løfter den i munnen). Hun stiller seg tett, tett inntil bena mine, men med siden mot meg. Forsøker jeg å ta hånden mot munnen hennes - så vris hodet vekk fra meg. Tar jeg hånden tilbake ser hun rett fram igjen. Om jeg stryker/klør henne på hals/bak øre/skulder/hode så ser det ut som hun nyter det noe helt enormt og presser tilbake. Hele tiden forsøker hun å komme enda nærmere meg - ikke bare ved å presse, men ved å bruke bena til å forflytte seg enda nærmere. Selv om det jo ikke går! Hun kan stå slik veldig lenge, mange minutter og jeg skjønner ikke hva det hele dreier seg om! Noen andre med historier eller forklaringer?
    • Takk for svar Selv er jeg ganske fan av puddelen. Tenker i såfall en mellompuddel. Jeg har sett noen da, som har en del stress i seg, men hvor mange dette gjelder vet jeg ikke. Pelsstellet i seg selv ser jeg ikke på som så voldsomt avskrekkende. Hos oss hadde den blitt skrella så ofte som nødvendig for å holde en enkel pels  Jeg er litt usikker på hva sambo synes om rasen, men skal lufte tanken. Vi har snakket om at om vi skal ha en maskot-selskapshund av noe slag, så  har vi lyst på en dvergpuddel  
  • Nylig opprettede emner

×