Gå til innhold
Hundesonen.no

Amerikansk Staffordshire Terrier


Kathrine
 Share

Recommended Posts

  • 5 months later...
  • 5 weeks later...
  • 2 weeks later...
  • 2 years later...

Rasehistorikk

Rasens egenskaper: Amerikansk Staffordshire Terrier (Amstaff) er mye hund i lite format. De er korthåret og røyter lite. Innendørs er de veldig rolige, og er noen skikklige sofagriser. De trenger kun moderat aktivisering og har ikke lett for å bygge opp stress. De er ennå veldig sunne hunder som bjeffer sjelden, hvis i det hele tatt. De er også noen utrolig glade gledespredere som elsker mennesker. Dette er ekstremt robuste hunder som elsker aktiviteter og det å ha arbeidsoppgaver. Deres format og åpne holdning til mennesker, i kombinasjon med sin arbeidsglede, gjør dem til framgangsrike søk og redningshunder. De blir også brukt som terapihunder, dvs. hunder som besøker alderhjem, sykehus, psykisk utviklingshemmede osv. Dette krever hunder med gode nerver. Det finnes Amstaffer med gjeterhundsertifikat og noen av de høyest meritterte brukshundene i USA er av denne hundetypen. Kort sagt, du kan bruke en Amstaff til det meste. De er førermyke og veldig lydhøre. Kanskje ikke like lettdresserte som for eksempel Schæferen, men samme resultat kan oppnås med litt mer arbeid og ofte litt annen type dressur. Mindre pisk og mer gulrot. Og i dag da mange raser kun er bleke kopier av sitt opphav føles Amstaffen mer genuin enn de fleste.

Litt historikk om rasen: Den Amerikanske Staffordshire Terrieren stammer fra kryssinger mellom den originale bulldoggen og en eller flere type terriere som eksisterte på de britiske øyer tidlig på 1800-tallet. Under den store emigrasjonen mot slutten av 1800-tallet ble hunder av denne typen brakt med til USA. Her kom de til å gå under mange navn som Yankee Terrier, half & half, Bulldog og mange flere. Hundetypens offisielle rasenavn ble American Pit Bull Terrier og den første ble registrert i United Kennel Klubb i 1898. De ble fort populære pga. sin allsidighet. Dette gjorde at de ble viktige medhjelpere for bøndene og nybyggerne som "skapte" USA. De ble brukt til å gjete og forsvare husdyrene, til jakt på bjørn og annet storvilt, til vakt og selskapshunder. Noen av rasens forfedre ble også brukt i datidens populære hundekamper. Men i motsetning til hva dagens mytehistorier om rasen gjerne forteller, er det kun en liten prosent av rasens forfedre som noen gang har blitt avlet og brukt i slike grusomme blodsporter. I 1936 fikk noen pitbull entusiaster endelig rasen anerkjent av the American Kennel Club. Ca. 50 Pitbuller ble plukket ut etter strenge kriterier på gemytt og ekstriør og registrert under rasenavnet Staffordshire Terrier. Dette navnet i 1974 forandret til American Staffordshire Terrier, for å unngå forveksling med den engelske slektningen Staffordshire Bull Terrieren. Så i 1936 startet altså utviklingen av den moderne Amerikanske Staffordshire Terrieren vi kjenner i dag som en lojal, modig og menneskekjær familie-, utstillings- og allsidig brukshund.

Edit: Fikset misforstått overskrift

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 7 months later...

Det er mulig jeg er fryktelig dum nå, men jeg må spørre om en ting. Siden denne flotte rasen er ulovlig i Norge, og dere her viser bilder av hunder som er mye yngre enn raseforbudet; er dere ikke redd for at dere skal bli fratatt hundene? Må dere holde hundene skjult? Hvordan funker det i praksis å ha en rase som er ulovlig i Norge? Kan den bare bli tatt når som helst hvis politiet oppdager at dere har den? Jeg har møtt endel her i Oslo som har amstaff, og de er nøye med å si at hunden er 8-9-10 år slik at den er eldre enn raseforbudet og dermed ikke kan bli tatt. Forstår godt at de er redd for at hunden skal bli tatt. Får ikke inntrykk av at det er så lett å bli tatt siden det her legges ut bilder av den ulovlige rasen? Dette er ikke noen form for kritikk, jeg bare lurer på hvordan det er å ha en ulovlig hunderase. Er det litt sånn som båndtvang? Ingen som passer på hele tiden så mange som gir blaffen i det? Eller går dere til stadighet og er redd for å bli fratatt hunden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehehe, ja, det burde jeg sett.. Men uansett, må man gå med noe bevis på at hunden er eldre enn forbudet eller trenger man ikke det til vanlig. Holdes det utstillinger i Norge for denne rasen, og kan de registreres? Jeg er bare intr. i å vite mer om hvordan det funker når en rase er ulovlig... Ikke for å trampe noen på tærne altså.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men uansett, må man gå med noe bevis på at hunden er eldre enn forbudet eller trenger man ikke det til vanlig.

Jeg har alltid med kopi av stamtavla til Charlie når jeg er ute på tur. Det er min plikt som amstaff-eier å kunne bevise at han er unntatt fra forskriften (født før aug 2004), og det er like greit å kunne gjøre det der og da om snuten skulle finne det for godt å stoppe meg. I følge loven er Charlie skyldig inntil det motsatte er bevist nemlig, hvor enn urettferdig det er.

Jeg har aldri blitt stoppet med Charlie. Men jeg ble stoppet to ganger med min første amstaff-tispe Bacon. Viste fram stamtavla og så gikk vi videre.

Holdes det utstillinger i Norge for denne rasen, og kan de registreres?

Ja, amstaffer født før forbudet kan stilles i på utstillinger i Norge. Men de kan ikke registreres.

Du kan lese hele forskriften og om krav til dokumentasjon her. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for info Mari. Jeg synes det er intr. å høre hvordan dette funker for de som har amstaff. Nydelige hunder synes jeg. I dag så jeg en hund i parken som var prikk lik de bildene jeg har sett av Töddel. Kjempeherlig hund :)

Edit for å si at Töddel var vel ikke en amstaff han, nei... Uansett nydelig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...