Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan vet man om en hund har vondt noe sted?


Recommended Posts

Skrevet

Det har jeg lurt på. Det er vel sånn at dyr gjerne prøver å skjule at de har vondt, som en slags overlevelsesstrategi. Men kan ikke en garvet hundeperson merke det likevel? Grunnen til at jeg begynte å tenke på det var at Pippin lå helt rolig med åpne øyne en dag, det så litt uvant ut. Denne oppførselen ble ledsaget av noen litt underlige dunster, så jeg lurte på om han hadde mageknip... Noen som kan "lese" at en hund har vondt?

Skrevet

Som du sier er det jo vanskelig å se. Felix har høy smerteterskel, så når han nå halter rundt så skjønner jeg at han har ganske mye mer vondt enn jeg ville hatt før jeg begynte å halte (vanskelig setning, men dere skjønner sikkert). Pesing kan jo være et tegn, samt urolighet eller rett og slett avvikende handling (som den du beskriver). Det er jo det som er litt vanskelig med dyrene våre, at de ikke sier fra tidlig (som regel- noen er jo skikkelige pyser).

Skrevet

Jeg tror sånt kan komme med erfaring, og selvsagt at en kjenner den enkelte hund godt. Lærte utrolig mye om å 'lese' kaniner da jeg drev kaninoppdrett. Kaniner er kanskje enda verre enn hunder siden de er byttedyr og ganske langt ned på næringsskjeden, de skjuler smerte utrolig godt. Også er det vel veldig individuelt også, noen dyr er 'flinkere' å skjule at de har vondt enn andre. Jeg er nok sikkert ikke like flink med hunder som med kaninene, men synes det er litt lettere at hundene gjerne sier i fra hvis de har skikkelig vondt, eller at de slår seg. I tillegg til at hundene viser mer 'personlighet' enn kaniner, så en blir lettere bedre kjent med dem. Så hvis jeg skulle sett noe på dem, måtte det være avvik i vanlig oppførsel utenom sikre tegn som halting eller reaksjon på at jeg tar på dem enkelte steder o.l. Men tror nok en hundeperson med 20 års erfaring vil se det mye lettere enn meg som bare har hatt egen hund i under ett år.

Skrevet

Tror man ofte må kjenne sin egen hund godt for å kunne se at den har vondt. Endret atferd er vel det sikreste tegnet. Det var mange som trodde jeg var hysterisk da jeg mente minsta mi hadde vondt, hun bare virket anderledes, peste mer, var mer intens, trivdes ikke så godt på turer lenger. Ble tatt sånn halvseriøst av forskjellige veterinærer og andre. Til slutt kom vi til en plass der vi ble tatt seriøst og det viste seg, desverre, at jeg ikke bare var hysterisk.

Ellers er det jo mange tegn man kan se etter, pesing, uro, overdreven biting/slikking på deler av kroppen, spesielt labber (hunden trenger ikke ha vondt i labbene av den grunn), piping, hund som trekker seg unna, eller blir ekstra diltete osv. Andre tegn som aggresjon mot andre dyr/mensker osv. må også sees på. Men veldig mange av disse tegnene kan også tyde på overstimulering/understimulering, så man slipper ikke unna at man må kjenne sin egen hund...

Skrevet

Det kommer vel litt ann på hunden og. Den forrige tispa mi trodde jeg mer enn en gang var dødssyk og dro avgårde til veterinær for alt mulig rart.... ( Det flaueste var vel når jeg oppdaget en liten kul på ryggen hennes, og det viste seg at det var et myggstikk... ;) ) Hun ble veldig klengete, sytetet og syntes fryktelig synd på seg selv for de minste ting.

Faren hennes derimot, døde 1 uke før hun ble født. Han var 7 år gammel og hadde vært til veterinærsjekk før parring, og fikk de beste skussmål av veterinæren (antakelig ingen grundig sjekk, men uansett....)

I løpet av en uke gikk denne hunden fra tilsynelatende frisk og rask, til død. Den hadde kreft i "overarmen" og en uke etter første tegn til halting (og en veterinær som mente det var en strekk) bar det avgårde til veterinær med en hund med store smerter, og en veldig fremtredende beinmargskreft. Veterinæren mente at benet ville "smuldre opp" om hunden tro på det med full styrke... Denne hunden viste ingen synlige tegn på sykdom, annet enn halthet helt frem til siste kvelden... Han var like blid, like sulten og like hengiven. Nå skal det sies at dette ikke var en "familie-hund" som ble ivaretatt som mange av oss gjør med hundene, men utifra det lille jeg vet, så hadde eier en god kontakt og kjente hunden sin godt.

Som regel er det vel adferdsendringer vi ser det først på. De trekker seg litt mer unna, er ikke like aktive, blir kanskje gretne pga smerter etc. Men jeg tror, som flere sier, det er viktig å kjenne hunden sin godt.

Skrevet
Det flaueste var vel når jeg oppdaget en liten kul på ryggen hennes, og det viste seg at det var et myggstikk... ;)

Sorry Jane men jeg klarer ikke slutte å le!! :Laugh:

Tequila er en sånn en som hyler før hun kjenner helt etter om hun får vondt så hun er ikke så vanskelig å skjønne seg på! ;) Værre med Lita.. Hun skjuler smertene sine VELDIG godt. Har slitt litt med det nå som hun har hatt ryggvondter. Jeg ser at hun har vondt, men det er ikke så veldig mange andre som ser det.. Aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt i det siste: Næsj hun har ikke vondt hun da, hun gjør jo sånn og sånn og sånn! :rolleyes:

Ja hun gjør sånn og sånn, men jeg mistenker at hun glemmer smerten eller bare ikke bryr seg om den og leker og herjer også sliter hun skikkelig etterpå.. Så da får hun heller tåle at jeg stopper henne fra de mest voldsomme lekene...

*gleder meg til frisk hund igjen* ;)

Skrevet

Ja, Marianne, jeg skjønner deg SÅ godt. Felix vil gjerne sprinte, herje, gjete, leke, bade, trekke, bære, apportere osv han! Han får så rush over å være aktivitet at han "glemmer" at han har vondt, helt til han faktisk har SÅ vondt at han ikke klarer å gå. Men jeg merker det veldig godt på han, fordi JEG kjenner han så godt.

Skrevet
Sorry Jane men jeg klarer ikke slutte å le! :Laugh:

Til mitt eget forsvar så må jeg få si at hun reagerte på myggstikk... Hun fikk store stikk, og de var der lenge og plaget henne... men allikevel ja... :icon_redface:

Skrevet

Hi hi var på stallen på tirsdag og da kom Chicka hoppende på tre og jeg fikk kjempe klump i halsen og trodde hun hadde fått ryggskade igjen, så setter hun seg ned også løfter hun opp høyre bed "DER har jeg vondt mammaen min!!" alle som så hun fikk seg en god latter ikke noe snakk om hvor hun kunne ha vondt nei.

-jenta hadde våteksem igjen som sved når det kom sagflis oppi, så da fikk hun bandasje på og full rulleigjen, rare jenta mi... :icon_redface:

Skrevet

Kommer nok ganske mye ann på hunden og hvor godt du kjenner den ja.

Med Balder er det vanskelig å se om han har vondt eller ikke, han kan f.eks hoppe opp etter kongen, lande på hoften for så å løpe etter kongen på tre bein(ser jo a at det er vondt, men han bryr seg ikke). Han kuttet opp poten sin, 7 sting, uten et knyst og gikk de 20 min det tok å komme hjem og det var bare så vidt han haltet litt av og til. Kom aldri et pip når jeg renset såret. Han har veldig høy smerteterskel.

Hunden til moren min har fått bittelitt våteksem på ene fremlabben og han syter og halter utrolig overdevet, skulle tro han var dødssyk. Han hyler og skriker når vi renser såret. Med andre ord så er det ingen tvil om han har vondt eller ikke og hvem som helst vil se at han har vondt.

Skrevet
Til mitt eget forsvar så må jeg få si at hun reagerte på myggstikk... Hun fikk store stikk, og de var der lenge og plaget henne... men allikevel ja... :icon_redface:

Det hjelper litt... Eller neeeei! Hahaha :Laugh:

Kom på nå at 3 ganger har vi kommet hjem fra tur og da har jeg merket at Lita har hatt kutt/flenger i labben, så ja, høy smerteterskel.. :rolleyes:

Her for en stund siden så var vi på tur, så hørte jeg plutselig en merkelig klikkelyd, skjønte ikke hvor det kom fra skjekket begge jentene men fant ingenting på sele/halsbånd. Så la jeg merke til at lyden kom i takt med skrittene til Lita, og joda hun hadde en korkting inni mellom poten! Det må jo ha vært ubehagelig å gå med den inni der, men neida, hun bryr seg ikke.. :D

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...