Gå til innhold
Hundesonen.no

Ia

Medlemmer
  • Innholdsteller

    1,569
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Days Won

    3

Ia last won the day on 15. Juni

Ia had the most liked content!

Nettsamfunnsomdømme

2,407 Excellent

4 følgere

Om Ia

  • Rang
    Prinsesse
  • Bursdag 09/23/1994

Contact Methods

  • Website URL
    http://ialiten.wordpress.com/
  • Skype
    iamarie.

Profile Information

  • Kjønn
    Kvinne
  • Bosted
    Oslo
  • Hunderase
    Phalénefrøken og en gresk prins.

Nylige profilbesøk

8,688 profilvisninger
  1. Akkurat nå juni 2018

    Så hjerteskjærende å høre om pus <3 Men gratulerer så mye med valp! Circle of life.. Apropos valp sitter jeg her med total valpeangst. Er fortsatt ikke helt sikkert, men kan være jeg blir "mor" igjen i slutten av Juli, og det er så mye å tenke på og engste seg over at jeg blir nesten helt gal. Halvparten av tiden hjelper det å lese og google og researche. Halvparten av tiden gjør det angsten hundre ganger verre. Tror jeg må få besøkt valpen fort som f***, så jeg endelig kan ta det valget. Dette blir første gang med valp i hus. Forrige hund fikk jeg jo fiks ferdig av @SiriEveline, og Tinka var min sjelevenn fra dag en, og det største problemet vi søtet på var at hun egentlig ikke likte å konkurrere i LP, haha. Nå skal jeg stå ansvarlig for at denne valpen blir et fornuftig medlem av hundesamfunnet, noe jeg jo ikke helt vet om jeg er selv enda en gang. Herregud, tenk hvordan jeg blir når jeg en gang bli gravid.
  2. Hundepelsstell

    Vel, så generelt sett... hunder som røyter
  3. Mitt livs vanskeligste valg

    Uff, så forferdelig! Vi hadde to Tollere da jeg var yngre, begge fikk vi gjennom omplassering direkte fra oppdretter, mor og datter. Mor var tydelig ustabil, men mulig å jobbe med. Datter var et mareritt, spesielt med barn som jeg da selv var, og så godt kjent som vi fikk blitt med moren ble det tydelig for oss at dette var en valp (av mange) som aldri burde vært avlet frem. Vi hadde henne fra hun var 7 måneder, og hele familien dedikerte ekstremt mye tid, krefter og tårer på å til slutt kunne gi henne et godt liv. Hun bodde hos oss i 6 år før vi til slutt lot henne slippe - hun var da blitt ekstremt mye bedre, men helt bra ble det aldri, og som Tonje skriver ble det aldri mulig å stole 100% på henne, enda så godt man kjenner hunden etter så lang tid. Mor levde lykkelig til hun var gammel og grå, men ble heller aldri en stabil hund. Vi angrer ikke noen av oss på at vi beholdt dem så lenge. De lærte oss ekstremt mye om hund og hundehold, er grunnen til at hele familien fant hundesonen, og indirekte også kilden til hunder vi har hatt senere. Men om det for datteren hadde vært best å slippe - ja, jeg tror kanskje det, i retropektiv. Vi kom aldri dit vi trodde vi kunne, selv om vi kom langt, og jeg tror aldri hun hadde det helt bra. Så tenk deg/dere nøye om, og velg det dere tror vil være det beste for hunden er mitt råd. Er det best for henne å slippe, er det nok dessverre også best for dere. Dersom det er valget dere tar, vil jeg at dere skal vite at det er helt lov, og ingen ting å ha dårlig samvittighet for. "Mental sykdom" - hvis man kan kalle det det på en hund - er også sykdom, men en all verdens dyrleger ikke kan kurere. Sender masse kjærlighet og støtte!
  4. Kjæresten liker ikke hunder

    Hvor, forresten? Marvin og jeg vil besøke!!
  5. Kjæresten liker ikke hunder

    Gratuleeeeerer! 😄
  6. Kjæresten liker ikke hunder

    Skjer det flere gøye ting 23. Juli? 😄
  7. Kjæresten liker ikke hunder

    Det kan godt være. Han er veldig "egen" (kunstner han også), men veldig hengiven og kjærlig. Gjør stort sett alt for at jeg skal ha det bra. Tror ikke du tar helt feil, men tror kanskje ikke han forstår hvor mye dette betyr, eller klarer å se realiteten i at hund blir det uansett. Jeg har en angstdiagnose, og han dro "det har jo vært så mye for deg i det siste". Da spurte jeg om han ikke så mønsteret i at angsten ble verre da Tinka ble borte, og at folk har terapihunder av en grunn. Den så han. Det er nok førstnevnte. Håper vi! Dette er iallefall det eneste området han har denne holdningen til - alt annet er stort sett opp til meg, hahaha. Du har helt rett i at det er mye man ikke vet om hverandre etter 4 måneder - men i likhet med valpen er det noe med magefølelse. Jeg vet at han er den jeg trives best med av alle korte og lange forhold jeg har vært i, at vi har samme fremtidsutsikter på alle andre plan og at vi "gjør" forhold likt. Men, ja. Jeg tror at hvis jeg utsetter hund, og det blir slutt, er det forferdelig. Men jeg tror også at hvis jeg utsetter hund og det varer vil jeg føle at han har tatt fra meg et eller annet. Nja, jo, jeg skjønner at det virker sånn. Men på alle andre plan klaffer livene og interessene våre veldig godt, så det er vel derfor også dette er en såpass vanskelig situasjon. Hahaha, jeg vil jo sjeldent på byen uansett. Drar kaaanskje en gang i måneden fordi noen har bursdag og jeg "må", eller fordi det er en eller annen premierefest karrieren min krever at jeg er på. Jeg har jo SAVNET å ha hunden som unnskyldning for å dra tidlig hjem! Bilde og masse dill og dall og fortelling og tråder kommer GARANTERT!! Jeg tørr bare ikke før alt er i orden. Har aldri hatt valp før, så jeg blir garantert superaktiv hvis han kommer til meg, haha. Enig! Enigenigenig! Jeg er jo klar over at dette er et hundeforum, så jeg må jo prøve å ikke bli for påvirket av all hundestøtten jeg får her. Selv om det selvsagt er det jeg vil ha. Som jeg skrev til Marie også, han er ikke noen slemming her. Han kan bare ikke relatere til viktigheten av det, og det er jo min jobb å, som du sier, kommunisere så åpent og ærlig jeg kan. Skulle gjerne sitert alle, er så deilig å få så mange meninger og svar. Virkelig til god hjelp, og ikke minst hjelper det meg med å rydde i mine egne argumenter.
  8. Kjæresten liker ikke hunder

    Ja, der kan jeg jo være tydeligere. Det gikk forbi oss en hund av samme rase på gaten, og han kom med en morsom kommentar (den var rett og slett litt rar, noe de er). Da passet det fint å ta det opp, at jeg hadde vært i kontakt med en oppdretter som uventet fikk en ledig valp, at dette ikke var planlagt fra min side men at det som kunne være drømmevalpen hadde dukket opp, og at jeg hadde forferdelig lyst til å gripe sjansen. Han tok det ganske pent, og var helt klar på at dette var noe jeg måtte avgjøre selv. Så la han frem at han da ville vente med å flytte inn. Dette er første gang han skal ha samboer, noe det ikke er for meg, og selv om han gleder seg fryktelig tror jeg samboer+hund føles litt overveldende for ham. I tillegg er det aspektet med at han gjerne vil være "ung og fri" litt til, som egentlig stritter litt imot hvem han er. Alt han ønsker i livet er kone og barn, haha, men han vil nok gjerne utsette alt det så lenge han kan. Jeg stilte spørsmål ved når den perfekte tid ville vært, da han personlig jo ikke ønsker seg noe mer hund om et år, og jeg ikke får noe bedre tid (tvert imot, tror jeg) når jeg er ferdig utdannet, og veldig sjelden kan planlegge ferie etter egne behov. Jeg har fritatt han fra alt ansvar, men han er alt for snill til å ikke lufte hvis jeg blir sen fra jobb og slikt, så vi vet begge to at litt blir det. Han er på ingen måte en "bad guy" i dette, og jeg synes det er flott av ham å være ærlig med en gang. Han sier rett ut at han går ikke fra meg selv om han får hund, han vil bare roe ned innflytningen. For meg ligger det absolutt en sorg i det at dette er en glede og en kjærlighet vi ikke kommer til å dele. Han HATER jo ikke hunder, og jeg er overbevist om at hvis man ser en valp vokse opp blir man til en viss grad glad i den, men den valpegleden og valpetåken vil jeg stå alene i. Det synes jeg er trist, men det er også en sorg jeg ikke kan ta på forskudd - kanskje han overrasker. Han koste jo tross alt på Tinka av og til, han likte det bare ikke så godt når hun bæsjet på gulvet. Hver dag. Det er også en tilleggsgreie som har skjedd: Guttene han bor i kollektiv med har nå kanskje funnet en som kan ta over for ham i august. Egentlig skulle han flytte inn i oktober, etter tre måneders oppsigelsestid, men nå kan det da være han slipper denne. Men da har han jo heller ikke noe "valg", hvis roomiene erstatter han, og det blir enda vanskeligere å skaffe hund uten at det føles som tvang og manipulering. Så det må jeg også snakke med ham om. Hoihoihoi. Takk gud for at denne oppdretteren har tilbudt meg delbetaling, for det ser mer og mer ut som om jeg skal bli valpemamma 23. Juli <3 Iiiiiiiik!!!
  9. Kjæresten liker ikke hunder

    Deeet kan godt være! Det har jeg ikke tenkt på. Men han har argumenter som at han ikke vil på byen uten meg når jeg må hjem til hunden og at han vil kunne ta meg med til vennene sine når han vil, uten hund. Så ja, kanskje. Men det kan jeg vel neppe si til han. Og hva i alle dager gjør jeg med det? Tinka tok jo mye tid og oppmerksomhet mot slutten, og det vil jo den lille også gjøre. Heldigvis er familien hans hundeglade, og hunden er velkommen både på besøk og på hytta. Det samme gjelder de fleste av vennene hans. Vet ikke om han er klar over det selv hvis det er slik..
  10. Kjæresten liker ikke hunder

    Jeg nekter jo å skulle leve uten hund resten av livet uansett. Og det forstår han godt, sier han, det er bare ikke "riktig tid". Men det er det da aldri, og jeg skal ha fem uker ferie rett etter at valpen er leveringsklar, så noen bedre tid finnes vel knapt i arbeidende menneskers liv. Så hvis han først skal finne seg i hund er det vel greit å gjøre med en gang - og hvis det ikke går, og blir en ordentlig utfordring for forholdet, får jeg heller ta den kneika før enn siden. Jeg skal snakke med ham igjen. Vil som sagt ikke lure eller overkjøre han, så han må få vite hva jeg bestemmer meg for. Jeg kjøpte en bamse til valpen i dag. Da har man vel egentlig bestemt seg?
  11. Kjæresten liker ikke hunder

    Jeg vil også nevne at det er snakk om en liten hund dette her, ikke noe jaktinstinkt eller behov for 7 timer i skogen hver dag. Jeg vil selvsagt trene og mosjonere den skikkelig, men skal man først leve med hund finnes det ikke en som er til mindre bry. Begge foreldrene er kjemperolige, og han har alle forutsetninger for å bli en enkel og snill herremann!
  12. Kjæresten liker ikke hunder

    Takk for masse fine svar! Jeg tenker jo som dere, så er jeg jo også forelska. Hjelper veldig med det dere sier, og jeg sitter og filosoferer over at når det ikke er hans ansvar skjønner jeg ikke at det skal være hans valg. Han er ikke allergisk eller redd, han har bare ikke interessen. Og han leste hundebloggen min før vi møttes (den kommer opp når man googler meg, haha), og har visst fra dag én at det er en stor del av livet mitt. Går det an å si det sånn: Jeg tror det er et mye større tap for meg å ikke ha hund enn det er for han at jeg har det. Må vel ta en ny prat med han. Oppdretter vil at jeg skal ha valpen, han er holdt av til meg til 1. Juli, og jeg garn foreløpig gitt han navnet Marvin. Allerede blitt litt investert i dette, vet dere. Er jo sånn. iallefall utrolig fint å lese det dere skriver som fellow hundemennesker. Det er bare at han er en fantastisk bra mann, så er jo ikke aktuelt å gå fra han heller. Må bare prøve (igjen) å få ham til å forstå. <3
  13. Hoihoi! I februar møtte jeg verdens beste mann. Han er snill, omtenksom, smart, kunstnerisk og ikke det minste redd for forelskelse. Vi forelsket oss hodestups, og nå skal han flytte inn med meg til høsten. Da vi møttes levde fremdeles Tinka. Hun var gammel og syk, som mange av dere vet, og min førsteprioritet i hverdagen. Kjæresten var med på tur, snakket litt med henne, men jeg skjønte fort at han ikke var noe utpreget hundemenneske. Det tenkte jeg ikke så mye over - han luftet henne av og til, og det holdt. Hund er jo en stor greie for meg, men det er ikke alle interesser man trenger å dele. Så lenge han godtar at jeg vil ha hund. Tinka ble sykere. Hun begynte å gjøre fra seg inne, mer og mer, til slutt skjedde det til og med rett foran oss. Jeg skjønner at dette ble litt mye for han, men han respekterte den store sorgen det var for meg, og sa ikke så mye. Da hun gikk bort tok han seg av meg, men jeg slet litt med at jeg ikke fikk bearbeidet sorgen skikkelig, fordi han ikke kunne relatere på noen måte. Det er jo på ingen måte hans ansvar, men det slo meg. Han er oppvokst med hund, men har aldri knyttet seg skikkelig til dem. Han ble «litt glad i» Tinka, men det er nok bare fordi hun var en så stor del av meg, og fordi hun var eksepsjonelt enkel å ha med å gjøre. Etter hvert har det kommet frem mer og mer at han ikke forstår seg på hunder, og at hvis jeg skal ha hund i fremtiden er det 100% mitt ansvar og min greie. Det meste han kan gjøre er å godta at det er kontrakten han signerer med meg, liksom. Nå nærmer det seg tre måneder siden Tinka døde, og jeg har kommet over en oppdretter med en ledig valp som jeg har falt helt for. Jeg har ikke møtt valpen enda, og vet ikke om jeg skal gjøre det, men det er så vanskelig. Jeg kviet meg for å fortelle han det, og han blir ikke sint og slikt, men han sier at hvis jeg får hund utsetter han innflyttingen på ubestemt tid. Ikke fordi han ikke vil bo med meg, men fordi han synes det er et stort nok steg å få samboer, noe jeg godt kan forstå, men allikevel. Dette gjør nok at jeg ikke får meg hund, og jeg dør litt inni meg av at akkurat denne valpen skal til noen andre. Magefølelsen eller intuisjonen eller et eller annet sier liksom at den skulle vært hos meg. Jeg vet ikke om han helt forstår hvor tomt og rart det er for meg å ikke ha hund, og hvor stor sorgen etter Tinka var og er. At jeg føler jeg har mistet en stor del av meg selv, og at jeg føler meg som halve meg uten hund Vil ikke overkjøre ham heller, og det må jo være lov å ikke ønske seg hund. Men jeg skulle ønske han godtok i litt større grad at det ønsker jeg. Har noen vært i en lignende situasjon? Har noen råd? Han vil ikke være med å hilse på valpen, fordi han ikke vil se det hvis jeg blir superglad i den, og er redd det bare blir vondt. For han skjønner at han hindrer meg i noe jeg virkelig vil. Men har forstår det ikke nok til å ville leve med hund - «enda». Hjelp 😔
  14. Akkurat nå APRIL

    I går var det en måned siden Tinka gikk bort <3 Takk til de av dere som kom med råd og støtte da hun var syk og jeg fortvilet. Det gikk som det måtte gå. Jeg er fremdeles i ganske kraftig benektelse. Roper på henne om morgenen og når jeg kommer hjem. Kan gå hele veien hjem og lure på om hun har det bra, og stålsette meg for tur i regnvær eller etter slitsomme dager, og husker ikke før jeg har kommet inn døra at vi ikke skal på tur mer. Det virker som om jeg hver dag veksler mellom å ville ha ny hund med en gang, og å aldri ville ha hund igjen fordi ingen hund er henne. Det er første gang jeg bor i et hjem uten dyr, og det er så tomt og rart. Jeg er jo student, og burde ikke få meg en valp nå, men det verker i hundehjertet og jeg tenker stadig på om en liten voksen en som trenger et hjem kanskje hadde passet fint. Neste år er det jo bacheloroppgave, og mer tid hjemme enn de fleste. Nei, ja, vet ikke. Sorg er vanskelig. Har tatovert poten hennes på min egen fot. Men sengen og skålene klarer jeg ikke å rydde bort.
×