*Ingrid

Det viste jeg faktisk ikke, har alltid tenkt at utgangsstilling var sitt på venstre side. Men ser det står i regelverket at man kan velge stående posisjon, jaja så mye vet jeg om den verdnen . Den var uansett veldig søt og flink

Synes det er arti å se hvilke raser som er med, ikke så ofte en ser mange av de i dag, og mange som er super vanlige i dag som ikke er med (typ staff). Det var jo en grei liten film med mange veldig gode tips og hensyn. Den bedlingtonen var søt, men sitte det ville den ikke (eller var det greit å ikke sette seg ved holdt og sånn da?). også var den flatten i begynnelsen ganske søt siden den åpenbart bare var plassert midt i skiløypa og fått beskjed om å stå der for å illustrere;)

Nettsiden er http://no.iara-alliance.org/. Dersom du søker på hele navnet kommer det opp. Jeg forstår litt at folk blir involvert i individer og ønsker å redde noen. Hadde samme opplevelse med en dyrebutikkhund (liten fransk bullevalp) som vi fikk et inderlig ønske om å ta til oss. Det ville selvfølgelig ikke ført noe godt med seg, og vi avsto jo selvfølgelig fra det. Ikke nødvendigvis på grunn av sykdommer, det kunne vi kontrollere selv, men på grunn av gemytt og fordi vi ikke ønsket å støtte en slik industri. Import av gatehunder er også blitt en slik industri desverre, selv om mange mener godt. Selv om akkurat din hund blir sykdomsfri er det urovekkende mange importhunder rundt omkring i, spesielt Oslo, for tiden. Jeg synes det er en skremmende utvikling og det er ikke akkurat noen som merker hundene med det før de slipper de løs på hundejorder og lignenede. Finn noen her i Norge i stedet om det er så viktig å få en hund fra omplassering.

Jeg er kanskje mer overrasket over alle de ulike rasene som faktisk uler. Før jeg selv fikk hund trodde jeg det var forbeholdt de polare rasene og spisshundene, og ikke sånne siviliserte hunderaser. Trekke kan han også, og har ett blått øye. Så har vel egentlig fått en husky med prikker..

Dalmisen min uler også. Det kan fremprovoseres ved å ule selv. Han blir litt stressa av det, men virker som han synes det er gøy. Ellers er det å holde på med pipeleker innendørs og lyder av andre hunder (eller ulver på tv) som uler som setter det igang. Han var vel rundt året første gang. Trodde egentlig ikke dalmatinere, som ihvertfall virker som de er langt fra sitt ulveopphav, kunne ule. Men det virker som det er en rase hvor mange gjør det med ujevne mellomrom.

Jeg tenker at dersom en hund tisser inne på "trass" så må det ihvertfall være en klar link i hodet dens om at det er en måte å gjøre eier sint på. Sannsynligvis så er det andre ting som gjør det da jeg ikke kommer på en situasjon hvor min hund har gjort noe for å gjøre meg sint (jada, det er svigerforskning). Han gjør ting som gjør meg sint, men motivasjonen ligger jo da et annet sted. Hvorfor skulle de gjøre noe for å gjøre eier sint? Vår har tisset inne en gang etter at han ble husrein (har hatt diare noen ganger, men tror virkelig ikke han synes det er no gøy). Da tisset han på et søskebarn sin kliss nye babybag (ingen baby i sikte). Skjønte virkelige ikke helt hvorfor, helt til forklaringen kom at der bruker den 6 år gamle franske hannbulldoggen til søskenbarnet å ligge. Denne hadde han nettopp hadd en tissekonkurranse med uti hagen, så var vel kanskje ikke så rart likeve. Har ikke skjedd verken før eller siden.

Jeg husker vi arbeidet litt for å få vår husrein, men så bor vi i en fjerde etasje uten heis også. Dersom det skjedde uhell så var det stort sett vår egen skyld, da hadde man gjerne vært ute en to-tre ganger siste timen og tenkte: "Nei vi lar det drøye litt til." Det er en dårlig strategi. Spesielt siden valpen også kan finne på å bli tissetrengt på turen ned siden den også tar noen minutter. Vi var opp og ned hele tiden, spesielt i forbindelse med leik fordi da var ikke valpisen alltid helt med på om han måtte på do eller ikke før det var for seint. Han glemte seg litt og gav i de situasjonene ofte ikke tegn. Ellers bære valp er bedre enn å la valpen gå selv. Vi hadde også veldig god erfaring med å la han sove i senga, tror ikke vi hadde et eneste uhell på natta.

Det viste jeg ikke. Jeg forutsatte vel at når det var en diskvalifiserende feil i standarden så ville ikke kullene bli godkjent, men det var en feilslutning. Det er vel ikke noe poeng å avle på de så lenge man har gode avlsdyr med god pigmentering, men synes det er et mindre problem at vi får flere dalmiser med patch enn flere med døvhet. @Red Merle Er enig i at kanskje genetikk forklaringen var litt overkill (spennende tema vet du), men det er altså ikke kun en eksteriørfeil. Det er en interiørfeil med et eksternt utrykk Se for øvrig denne artikkelen.

Så fin bisk:) Vår har ett brunt og et blått øye og jeg leste meg litt opp på det når jeg fikk han. Dalmatinerene er i utgangspunktet hvitpelsede hunder med prikker. Det at de får helt hvit pels er utslag av det som kalles extreme piebald genet. Døvhet har en sammenheng med dette genet og i de individene hvor dette får fullt utslag og vises blant annet ved at de i tillegg får blå øyne så er det større sjanse for døvhet - bilateral eller unilateral. Du kan lese litt om det her: De hundene som har patch, altså områder hvor pelsen ikke er hvit (ikke prikker, men de som er født med slike flekker) har ikke like stor sjanse for å bære med seg døvhet. Jeg mener det derfor er helt riktig å holde de blåøyede utenfor avl, ikke fordi de alle er hel eller delvis døve, men dersom de brukes i avl så er det en stor sjanse for at døvheten øker da øynene er en markør for dette. I Norge har vi veldig lite døvhet, men i land hvor dette hensynet ikke tas er det opp mot 30 %. Så kan man heller diskutere mener jeg om man burde åpne for bruk av patch i avelen. De er jo ikke er bærere av dette, og du sannsynligvis få bedre pigmenteret hunder av det. Men da har du problemet med pelsen igjen. Vi vil jo ha prikker;)

Jeg er ikke veldig god på innlæring, men det har nettopp vært sånn. Jeg har gått mye med han i belte og trekksele. Når jeg vil skifte gangart, eller roe ned på traven så har jeg lagt trykk bakover og sagt rolig. Når man for eks jogger så er det jo ikke veldig praktisk å skifte til halsbånd. I begynnelsen så brydde han seg ikke veldig mye om det i den forstand at han ikke gav seg på trekket forover selv om jeg rent faktisk fikk slakket av på farten siden jeg jo veier mer enn han. Men etterhvert så har han forstått det og klarer å "holde" seg fra å øke tempoet selv om jeg ikke står i motvekt og skifter fra galopp til trav på kommando. Turinnlæringen har vært as we go. Men jeg skal tørrtrene en god stopp-kommando før skisesongen. Vi har kommet litt på vei, men den er ikke i nærheten av så sikker som jeg vil ha den når jeg får ski på beina. Men vil det ikke gå veldig sakte i nedoverbakker da? Klarer likesom ikke helt å se for meg hvordan man effektivt kjører nedover mens man hele tiden skal passe på at bikkja er rett bak.

Jeg bruker en rolig kommando når jeg vil at han ikke skal trekke og det er litt for bratt til å gå to i bredden. Er det veldig bratt og han må være i bånd så er det "vente". Da må han vente til jeg kommer på siden av han før han får gå igjen. Fungerer helt greit dersom man må gå ned noen kanter eller lignende. Skulle likevel gjerne lært inn en "bak" kommando på stier som nok kunne vært mer effektivt. Jeg er veldig fornøyd med å ha lært han høyre og venstre. Opprinnelig brukt for - "nå må du gå på venstre side av veien" - innlært litt dårlig ved å legge på kommando når han gjorde det, og ved å flytte han over. Det funker det ikke helt som, men derimot så funker det gull når han er på vei inn på for eks. "feil" side av et tre og du jogger nedover i god fart. På skitur tenker jeg det er uaktuelt å ha han koblet så lenge man skal kjøre bratt nedover. Man får jo litt fart nedover og da ser jeg for meg at det kan bli mye klabb og babb dersom man tar igjen hunden, med bånd og allting. Å ploge nedover kan jo fungere, men da er det "rolig" igjen for min del.

Vår er nok litt som beskrevet. Jeg vil si det er en ganske stor hund for den aktive familie. Han trenger mye mosjon, men det blir jo et litt gjensidig behov også da - er jo fint å komme seg ut med løpeklær eller lignende. Det er mye bikkje, og når han var rundt året var det veldig frustrende. Han trakk og trakk og frådet over tisseflekker og vi kjefta og styra - generelt dårlig stemning, spesielt på tur. Når han kom over det verste er vi blitt et mer harmonisk hjem, så forvent at det blir litt slit. Vi trener lydighet og litt forskjellig med han ihvertfall to kvelder i uka og han er blitt ganske gira på det. I tillegg trener vi litt triks og forskjellig på kveldene inne så vår trenger absolutt en del mentalt. Han er en stor og elskelig klovn så dersom du liker den type hunder (og ikke er så redd for å få en skitten pote på den nye hvite skjorta) så er dalmatineren perfekt. Tips til å klare røytinga: - IKKE ha rødlig/mørk parkett. Har kirsebærtre på hybelen og absolutt alle hår vises hele tiden - helt ******. Hjemme har vi gulv i heltre lys gran - vises nesten ikke. - Ha enten skinnsofa, eller kjøp sofa i lysgrå ull (typ bolia). Da vises ikke hårene selv om hele sofaen er dekket i de (dersom man ser nærme etter). - Klesbørste - ha alltid klesbøste tilgjengelig.

Dalmatineren min hadde vært perfekt med underull sånn at det ikke er noe stress på vinterturer. Ja også litt mindre røyting i tillegg til at de ikke trenger genet for høy urinsyreproduksjon. Og kanskje litt mer førerfouks.

En stund siden posten, men kan jo svare likevel. Vår hund er oppvokst i en ikke veldig stor leilighet Oslo sentrum og vi har aldri opplevd det som noe problem. Det er aktive hunder som krever en del innsats både mentalt og fysisk, men ikke overdrevent mye. Dersom du for eks jogger noe, liker å gå på fjellturer/markaturer, kanskje er litt interessert i litt lydighetstrening eller lignende så kan dalmatineren passe fint. De er litt krevende, som mange andre raser, når de er unghunder - men det går over det også. Vi bruker vår til lydighetstrening, som turkamerat på teltturer, kløving på fjellet også blir det trekkhund når skisesongen er i gang. Dersom du vil hilse på og prate om rasen er det bare å sende pm til meg så kan vi evt avtale å treffes en helg vi er i Oslo (jeg og bikkja pendler nemlig litt).

Til kattedelen først: Jeg ville aldri anbefalt noen å kun ha en katt inne. Katter trenger den utfoldelsen det er i å være ute. Er enig i at en katt ikke burde flyttes for mye, til det er de for territorielle, men vent da heller til du er ferdig med den verste "flytte" perioden. Utover det så er det ikke noe til hinder med å ha utekatt selv om man bor midt i sentrum i en by. Vi bor midt i Oslo i en bygård, så katta er en skikkelig bakgårdskatt. Den slipper seg ut og inn av oppgangen selv, og er ofte sett spankulerende på ulike hustak og går fra bakgård til bakgård. Har det helt ypperlig. Til det med å skaffe seg hund. Tenk nøye gjennom det, man forandrer seg utrolig mye i denne perioden selv om man kanskje ikke ser det selv før etterpå. Og selv om du ikke er en fester, det verken var eller er jeg heller, tenk over at du med hund vanskelig kan være med på fadderuka. Du kan ikke henge for mye på campus om ettermiddagen, bli med å spise middag sammen med de andre og bare være der. Eller spontant bli med på en konsert. Akkurat det blir mindre farlig etterhvert i livet, men jeg hadde syntes det hadde vært tungt å måtte dra hjem hver eneste dag kl fire de første årene jeg studerte. Den følelsen av å være i en gjeng som ikke har så mye annet å finne på er veldig fin. Ja man kan ha med hunden på fester og besøk, men ikke på studentpuben eller samfundet hvor ofte studenter er. I studietida så var jeg rett og slett veldig lite hjemme, jeg var på lesesalen, jeg spiste middag på studentkafeen og jeg var med på kulturgreier på kvelden uten at det nødvendigvis var festing. Det hadde ikke gått med en hund, ihvertfall ikke om jeg var alene med den. VGS og studielivet kan btw forresten ikke sammenlignes.