Lene_S

Medlemmer
  • Innholdsteller

    758
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Om Lene_S

  • Rang
    Husvarm
  • Bursdag 2. Oktober

Profile Information

  • Kjønn
    Kvinne
  • Bosted
    Vestby
  • Hunderase
    Loppe-i-bånd
  • Mine dyr
    Chi'en Ayla
    Huskattene Ophelia, Willow, Spike, Ozzy, Muffi, Copy, Nagini og Lyra
    Somalikatten Lynx

Nylige profilbesøk

1,278 profilvisninger
  1. På tester av kattemat så får man ofte lignende resultater, og der er korn fullstendig meningsløst, da katter som rene kjøttetere ikke kan nyttegjøre seg av korn overhodet. Så slike tester tar jeg med en bitteliten klype salt (litt lime og en tequila )
  2. Jeg ble aldri direkte tvunget til å spise noe, men jeg fikk det samme valget som @QUEST. Altså spis det som serveres, eller gå sulten. Jeg ble dog sterkt oppfordret til å smake på ting jeg ikke likte, og det var stort sett grønnsaker, spesielt varme. Jeg har alltid vært kresen, og er det fortsatt, og det med grønnsaker sitter fortsatt. Jeg sliter veldig med varme og/eller myke grønnsaker, bortsett fra minimais, som jeg aldri så hjemme. Jeg prøver og prøver, men blir kvalm etter et par biter. Til gjengjeld likte jeg, og liker fortsatt, en del ting de fleste andre unger unngikk som pesten, som lever og rogn. Har alltid elska fiskeboller i hvit saus, og spiser det fortsatt som en unge, dvs moste poteter og fiskeboller rørt sammen til gørr Det hjelper nok ikke at jeg overhodet ikke liker å lage mat. Resultatet er at jeg heller går sulten enn å spise noe jeg ikke liker. Og jeg dropper stadig å spise for å slippe å lage mat selv. Det er ingen som gjetter seg til at jeg ikke har noe i mot å være sulten, for jeg veier over 100 kg, men det har jeg altså ikke. Jeg spiser stort sett bare et måltid om dagen uansett, det er det som passer tarmene mine best. Jeg har forøvrig aldri helt skjønt den greia om at man bare må spise ting man får servert hos andre. Jeg klarer ikke å se hvor høfligheten i å lyve og bløffe seg gjennom et måltid er. Å ikke like noe er en ærlig sak, og reflekterer jo ikke noe på kokkens evner. Å tvinge seg til å spise maten, og da gjerne spise så lite som mulig for å ikke bli uggen er det langt mer uhøflig, synes jeg. Det signaliserer jo at noe er i veien med maten, tenker jeg, fremfor noe å enkelt som en smakssak. Nå har jeg jo "heldigvis" en god unnskyldning å bruke uansett, da jeg pga tarmsykdom må unngå en del ting, inkludert mange av de forhatte grønnsakene (minst mulig fiber på meg). Men jeg foretrekker å være ærlig. Den eneste som har hatt problemer med det var bestemor, som tok det som en personlig fornærmelse at jeg ikke likte visse ting. Jeg har inntrykk av at dette er mest en generasjonsgreie, at det er mer akseptert å ikke like noe nå, mens besteforeldregenerasjonen fortsatt hadde rasjonering og matmangel friskt i minne.
  3. Artig og interessant diskusjon. Jeg tenkte å bidra med mine 2 cents. Man skal jo generelt være forsiktig med å sammenligne mennesker og dyr, men på det biologiske plan, så er vi ganske så like, så jeg føler det er relevant. Hos mennesker er det forsket ganske mye på dette med utvikling av hjernen, og hvor viktig tidlig læring er for utviklingen. Man vet at jo yngre vi er, jo flere nye koblinger lager hjernen hver eneste dag. Jeg er overbevist om at det samme gjelder hos hunder, så jeg tar utgangspunktet i dette. Forskning har vist at minimal omgang med andre mennesker før 2 årsalderen gjør at bl.a. evnen til å utvikle empati bortimot forsvinner. Hos hunder er den magiske grensen satt til 16 uker. Nå er det jo ikke sånn at i det øyeblikket et menneske fyller 2 eller en hun runder 16 uker blank, så lukkes en dør, og alle håp er ute. Men antall nye koblinger som dannes i hjernen begynner å gå nedover i et økende tempo, og ting vil gradvis ta lenger tid å få inn i huet. Likevel vil en 7 år gammel unge lære en del ting fortere enn en på 40. Det ser man jo tydelig på ungers evner til å lære seg språk. Likeså vil nok en 8 mnd gammel unghund lære en del ting fortere enn en 8 år gammel hund. De ulike sentrene i hjernen får dårligere evner til å lære nye ting i ulike tempoer, og senteret som lærer selvbevissthet og identifisering med andre er blant de som går først nedover. Dette er nok grunnen til at den såkalte sosialiseringsfasen for hunder er ansett som så viktig. Og på noen områder er den det, men på andre er det ikke så viktig, da evnen til å lære vil henge igjen lenger. Så har man dilemmaet arv vs miljø. En evig debatt, men det er vel allment akseptert nå for tiden at arv gir disposisjoner, og at miljø kan forsterke eller forebygge disse disposisjonene. Altså, om jeg er ikke er disponert for hjerteproblemer, så spiller det ingen trille at jeg røyker, er tjukk og trener lite, hjertet mitt vil ha det fint uansett. Og motsatt, om jeg er disponert for hjerteproblemer, så kan jeg gjøre alt rett, og likevel falle dø om av hjerteinfarkt før jeg blir 50. Det er her vi finner forklaringen på hvorfor det f.eks. er forskjeller på de ulike rasene, slik jeg ser det. Det nevnes over her at enkle jakthunder klarer seg med mindre sosialisering enn mer nervesvake raser som er laget for vokt og vakt. Jakthundene er da disponert for sterke nerver og god generalisering, og manglende sosialisering kan ikke forandre på dette. Det lille de får er nok til å lage de koblingene som trengs. Den andre nevnte gruppen, derimot, er da helt eller delvis disponert for dårlig generalisering og crappy nerver. De som mangler helt, vil enten ha et elendig liv, eller bli avlivet pga gemytt, og resten vil trenge mange forsøk for å danne de nødvendige koblingene. Slik jeg ser det, så har alle rett her. Problemet er bare at man som regel kun kan sannsynlighetsberegne hvor nødvendig sosialiseringen er, det er ingen garantier. Man kan sikkert si mye om hva hundene kunne, burde og skulle tåle, men akkurat som oss, så har de sine sterke og svake sider. Vi mennesker sliter med frykt, angst og depresjoner, selv om vi burde skjønne at vi ikke har noe å være redde for (f.eks. edderkoppene her i landet). Hvorfor folk forventer mer av dyr, er over min fatteevne, da de er prisgitt akkurat det samme som oss, nemlig den hemmelige pakka vi alle får utdelt ved fødselen, og som ingen kan fortelle hva inneholder. Når det er sagt, så tenker jeg at unødvendig sosialisering, forutsatt at det er snakk om positive erfaringer, er bedre enn manglende nødvendig sosialisering. For ofte får man aldri vite om disposisjonen bare var delvis mangelfull, og man kunne ha gjort en forskjell.
  4. Wow! Bare Wow! Den oppdretterdama må virkelig hate hundene sine når hun unner dem det livet der, og alle andre bulldoger også. Hun kan påstå at hun elsker hundene sine så mye hun vil, men jeg klarer ikke å tro på det. En ting er blindhet, men dette kvinnemenneske er jo både døv, dum og følelsesløs i tillegg. For ikke å nevne manglende kritisk sans. Tenk å tørre å si sånne ting offentlig, da har det gått laaangt forbi blind kjærlighet. Også klare å skylde på grådighet fra RPSCA for å ville hindre mer lidelse, da. Er så fjernt at jeg nesten måtte le. Selv for kynismen din, @QUEST, ble vel denne dama litt vel drøy når det kommer til konspirasjoner og pengegriskhet ? Ouff, jeg må virkelig slutte å se sånne ting, for jeg blir voldelig av sånne folk. Kall meg hva fankern som helst, men jeg får lyst til å sy igjen kjeften på kjerringa, og la henne puste gjennom et hull i halsen og et sugerør resten av livet. Jeg får også seriøst lyst til å smekke til kreket, for det er åpenbart en hel haug med skruer som trenger å dunkes på plass. Slenger på noen sånne, bare for å ha gjort det:
  5. Når jeg titter over alt dette, så er det jo enkelte ting som går igjen. Fasongen og størrelsen på bitene står på alle variantene. Og jeg kan se at enkelte raser trenger litt hjelp, enten pga størrelse eller fasongen på snuta, eller mangel på sådan. En JRT og en Malteser er jo omtrent like store, men de har vidt forskjellige snutepartier. At biter tilpasset Malteserens manglende snute vil gjøre det enkelt for en JRT å svelge bitene uten å tygge, kjøper jeg. Og motsatt, at JRTs biter vil være vanskelige for en Malteser å få i seg. Så jeg kan forstå at det bør finnes biter som er tilpasset flatsnutene. Og jeg kan forstå at bittesmå chihuahuaer foretrekker bittesmå biter, en pakke med smør på fire bein vil slite med de fleste vanlige biter. De er dog for små for min frøken, hun spiser Metabolic, og da må hun tygge. Som en amatør, så klarer ikke jeg helt å se hvorfor f.eks. golden, schæfer og rottweilere trenger tilpassede biter, men det er mulig det bare er en standardgreie som står der. At noen raser har lett for å legge på seg, mens andre har et høyere forbruk av energi, er jeg helt med på, så at en gjennomsnittlig labrador trenger mindre fett i maten enn en setter virker logisk på meg. Samme med JRT og mops i størrelse small. At noen raser er ekstra utsatte for fordøyelsesproblemer, skal jeg ikke uttale meg om, det aner jeg lite om. Men kresenhet, det synes jeg er for dumt. Selvfølgelig finnes det kresne og småspiste individer, men om dette er noe genetisk, så mangler det noe viktig i overlevelsesinstinktet til den rasen. Jeg klarer ikke helt å se at det kan stemme, men rett meg gjerne. Noen har tilsatt ekstra ting og tang for å styrke hjertet, og jeg vet jo at noen raser sliter med høyere forekomst av hjerteproblemer. Så hvis det som er tilsatt faktisk har noe for seg i så måte, så for all del, fortsett med slike fôr. Sett ut fra det som står her, og forutsatt at det meste stemmer, noe det selvfølgelig ikke er noen garantier for, så ser jeg faktisk litt av poenget med disse ulike rasevariantene. Alternativet hadde jo vært "høyenergi small, medium og large", med eller uten brachy-biter. Med eller uten hensyn til sensitive mager, med eller uten ekstra fettsyrer for pels, og for en hjertesvak rase. Osv osv osv. Det hadde jo blitt enda flere varianter for å dekke opp de ulike behovene. "Ja, hei, jeg skal ha et fôr med vektkontroll, med brachybiter, uten sensitiv mage, men med hjerteproblemer, og ikke for kresne hunder. " Det blir jo noget voldsomt, da er det enklere å si at man skal ha mat til en Cavalier Så kan det jo diskuteres hvorvidt man virkelig trenger å dekke alle behovene, det skal ikke jeg uttale meg om. Når det er sagt, så tror jeg folk blir blindet av at det står rasenavn på posen. Enten ved at man MÅ bruke den, eller at man overhodet ikke kan bruke den. Jeg vil jo tro at en pekingeser vil kunne bruke Malteserfôret, og at en del andre molosser kan bruke Rottisfôret. Nei, dette med mat er ikke enkelt. Og dette er en bare en del av ét fôrmerkes utvalg
  6. Jeg har gått gjennom de ulike rasefôrene for voksne fra RC, for å se hvilke forskjeller produsenten hevder det er. Jeg har kun sett på hvilke fordeler de ulike fôrene har og analysen av næringsstoffer, dog det mangler en del, og ikke alt står på alle, kun relevante, etter det jeg forstår. Dette er fra den engelske siden, jeg har oversatt etter beste evne. - Beagle: Design på bitene, laget for å sette ned tempoet. Lavere fettinnhold pga rasens tendens til overvekt, 10% (betydelig lavere enn for boxer, 18%, som jeg hadde oppe samtidig). - Bichon Frise: Design på bitene, laget for saksebitt, for å forenkle spising og oppfordre til tygging. - Boxer: Brachy-tilpasset biter. Støtte for muskelmasse, min 24% protein (Beagle har min 25%, bulldog 22%). Hjertehelse, tilsatt(?) innhold av EPA, DHA og taurin (mer enn cavalier, som jeg sjekket samtidig). - Bulldog: Brachy-tilpasset biter. Lettfordøyelige proteiner for å forebygge fordøyelsesproblemer, promping og stinkende bæsj. - Cavalier: Biter tilpasset snuten og saksebitt, for å forenkle spising og oppfordre til tygging. Masse stoffer for å støtte hjertehelse, EPA, DHA, taurin, antioksidanter mm. Lavere fettinnhold for vektkontroll, 12%. - Chihuahua: Design på bitene, bittesmå for bittesmå kjever. Tilsatt smak og aroma pga kresenhet.Lettfordøyelige proteiner for å begrense bæsjestank og -mengde. - Cocker: Biter tilpasset kjeven, enklere å ta tak i bitene. Støtte til hjertet, økt innhold av EPA, DHA. - Dachs: Design på bitene, for å forenkle spising og oppfordre til tygging. Støtte for ledd og skjelett, med passende kalsium og fosfor innhold. Lavere fett innhold for vektkontroll. Høyere proteininnhold for muskler. Lettfordøyelige proteiner for å begrense bæsjestank og -mengde. - Dalmatiner: Design på bitene, laget for saksebitt, for å forenkle spising og oppfordre til tygging. Lavt purin- og proteininnhold. Støtte til hjertet, økt innhold av EPA, DHA og taurin. - Fransk bulldog: Brachy-tilpasset biter. Passende proteininnhold, 24%, tilsatt L-carnitine, for muskelmasse. Lettfordøyelige proteiner for å forebygge fordøyelsesproblemer, promping og stinkende bæsj. - GSD: Bitene tilpasset rasen. Lettfordøyelige proteiner og spesielt utvalgte fibre for høyere bæsjekvalitet og tarmhelse pga tarmenes lengde. Støtter ledd og skjelett, vektkontroll, tilsatt EPA og DHA. - Golden: Biter tilpasset rasen. Støtte til hjertet, økt innhold av EPA, DHA og taurin. Lavere fett for vektkontroll. - Grand danois: Biter tilpasset rasen. Høyt energiinnhold for muskler og varme. Lettfordøyelige proteiner og spesielt utvalgte fibre for høyere bæsjekvalitet og tarmhelse pga tarmenes lengde. Støtter ledd og skjelett, vektkontroll, økt EPA og DHA. - Jack Russel: Biter tilpasset kjevens fasong, oppfordrer til tygging for å forebygge tannstein. Ekstra proteiner, 28%, og tilsatt antioksidanter for aktivitet og vitalitet. - Labrador: Biter designet for å senke inntakstempo. Lavt fettinnhold pga vektkontroll. Støtter ledd og skjelett, vektkontroll, tilsatt EPA og DHA. - Malteser: Biter tilpasset snute og tannstilling, oppfordrer til tygging. Tilsatt biotin, DHA og EPA og omega-6 for pels. Lettfordøyelige proteiner, presist fiberinnhold og høykvalitetskarbo for mindre bæsj som stinker mindre.Tilsatt ekstra smak og aroma pga kresenhet. - Dvergschnauzer: Biter tilpasset kjevens fasong, oppfordrer til tygging. Lavere fettinnhold for vektkontroll. - Puddel: Biter tilpasset kjevens fasong, oppfordrer til tygging. Utvalgte næringsstoffer for rasens lange liv. Høyt proteininnhold for muskelmasse. - Mops: Brachy-tilpasset biter. Passende proteininnhold for muskelmasse, inneholder L-Carnitine. Vektkontroll. - Rottweiler: Biter designet for å senke inntakstempo. Høyt energiinnhold. Støtte til hjertet, økt innhold av EPA, DHA og taurin. Passende proteininnhold for muskelmasse, inneholder L-Carnitine. Støtte til ledd og skjelett. - Setter: Biter tilpasset kjevens fasong og saksebitt, oppfordrer til tygging. Protein og høyt fettinnhold tilpasset høy aktivitet, tilsatt L-carnitine. Lettfordøyelige proteiner og probiotika for god tarmhelse. - Shih tzu: Brachy-tilpasset biter. Lettfordøyelige proteiner, presist fiberinnhold og høykvalitetskarbo for mindre bæsj som stinker mindre. - West Highland: Biter tilpasset kjevens fasong, oppfordrer til tygging. Inneholder aminosyrer for pelsvekst, fettsyrer og linfrø for huden. Tilsatt ekstra smak og aroma pga kresenhet. - Yorkie: Biter tilpasset kjevens fasong, oppfordrer til tygging. Tilsatt biotin, DHA og EPA og omega-6 for pels. Tilsatt ekstra smak og aroma pga kresenhet. Utvalgte næringsstoffer for rasens lange liv.
  7. Nå har jeg en tarmsykdom som gjør det begrenset hva jeg kan spise uansett og jeg har forsøk ulike dietter og matvarer gjennom mange år for å komme frem til det som passer min mage best. Jeg innrømmer dog at jeg sikkert ikke hadde tatt så mye hensyn til at kroppen forfaller som jeg burde ha gjort, om jeg hadde noe valg, men jeg tar generelt dårligere vare på meg selv enn på dyra. F.eks. da vi hadde gnagere, fikk de økologisk mat fra helsekosten, sånt spiser ikke jeg. Jeg er mer opptatt av ernæring hos dyra enn meg selv, jeg spiser så feil som det er mulig å gjøre i følge legestanden, dog, som sagt, er det tilpasset min mage. Ja, men da har du jo prøvd, og funnet ut at det ikke funka. Men generelt har man mye å vinne på å tilpasse dyrenes mat til livsfasen de er i. Tro meg, jeg svelger ingenting. Jeg leser ikke reklame eller propaganda, jeg leser innholdsfortegnelser på fôrene, og bøker og artikler om ernæring. Det er klart, det er vel få som produserer ting for salg som gjør det kun for å være greie. Det utelukker dog ikke at man kan er interessert i å lage best mulige produkter. Det er jo slik bl.a. Orijen og Acana driver, i hvert fall det de hevder. Men de har også sine bakdeler. Flere av våre katter la voldsomt på seg av de fôrene, mens andre fungerer greit. En del sliter jo til og med med hard mage av V&H, så det perfekte fôret finnes fortsatt ikke. Det er et vanskelig tema, for det er begrenset med hvilket ingredienser som faktisk er tilgjengelige for fôrprodusentene. De har nok lite tilgang til de rene kjøttstykkene. Produserer det så mye kjøtt at det er nok til at fôrprodusenter kan bruke de beste delene (kanskje vi kan bruke overskuddet av sau )? Selv om du er kritisk til de store fôrprodusentene, så må vel du også innrømme at RC og Hills tross alt er bedre enn Frolic og Friskies? Hvis produsentene skulle ha brukt høykvalitetsråvarer, så hadde det kostet, som du skriver, og da hadde jo enda flere valgt de virkelige drittfôrene. Så det blir jo en avveiing mellom kvalitet og pris. Ved første øyekast, så koster jo RC o.l. mye mer per kg, men som det har blitt påpekt i en annen tråd, så er den reelle prisforskjellen mye lavere pga lavere fôringsmengder. Hvis man regner kun kroner per kg, så kan man kanskje si at RC og gjengen ikke er så mye bedre at de er verdt det, men om man ser på den reelle prisforskjellen, så vil jeg si at de er såpass mye bedre at det er verdt det. Det hadde vært veldig spennende om noen uavhengige hadde foretatt detaljanalyser av de ulike fôrene, jeg hadde gjerne lest. En så lenge er vi prisgitt produsentenes egne tall. Her er noen flinkere enn andre til å oppgi ulike næringsstoffer. Man kan finne ganske mye på nettsidene til flere av produsentene. Jeg har tilbragt mange timer med å lese sånne analyser når en av våre skal skifte fôr. Finnes det eget for Papillon? Jeg finner ikke noe. Når det er sagt, så er det vel hovedsaklig størrelsen på bitene som er forskjell. For min chi, som er ganske stor, så er bitene veldig små, og gir lite tyggemotstand, så vi gikk bort fra chi-fôret ganske fort, men for de bittesmå utgavene av chi, så er det nok enklere å spise de små bitene. Jeg tipper at behovet for en egen størrelse på fôrbitene kom pga av at chi'ene etter hvert ble avlet mindre og mindre. Du har jo den motsatte med Maine Coon, som var blant de første rasevariantene på kattesiden, sammen med perser. Bitene i MCO-fôret har digre biter som gir mer tyggemotstand for de store kattene. Har man andre store katter, så er det jo ikke noe i veien for å bruke dette. Sett ut fra hvor mange hunderaser det finnes, så er det faktisk ikke så mange ulike rasefôr RC har. Jeg telte 24. Jeg ble nysgjerrig på hva som er utgangspunktet for hvert enkelt fôr, så jeg har tittet på dem, og sett hvilket grunner som ligger der. Jeg legger det inn i den andre tråden, det passer bedre der
  8. Jeg fatter ikke hvorfor jeg gidder å prøve engang, men kan ikke du vær så snill å lese og oppfatte hva jeg faktisk skriver. Og frem for alt hva jeg ikke skriver. Jeg skriver ingenting om den andre siden av pannekaka, jeg skrev ingenting som hvor stor andel disse deltakerne representerer, og jeg skrev ingenting om hva jeg synes om dagens ungdom. Jeg påpekte bare at siden de faktisk har hatt en del programmer i disse seriene, så finnes faktisk ungdom av denne sorten, og at TV-selskapene neppe klarte å spore opp akkurat de få som finnes. Ergo eksisterer det en gruppe, eller en viss andel, som jeg skrev. En "viss andel" kan bety alt fra 0,000001 promille til 99 prosent, siden uttrykket ser ut til å være ukjent for deg, all den tid du tolker det til å bety "folk flest".
  9. Wow, tenk så kult å kunne prate med trær! Lurer på hva de har å formidle, jeg, når man klarer å ignorere det faktum at de ikke engang har hjerne Jeg fatter virkelig ikke hvordan det kan finnes så inn helsikes mange godtroende skrullinger. Det påstås jo at folk i løpet av opplysningstiden har blitt mer kyniske og mistroende, men det det ser da vitterlig ikke sånn ut. De som tidligere ville trodd på alt paven spyr ut, tror nå på andre, og minst like usannsynlige, ting.
  10. Eller, som jeg skrev: De representerer en viss andel, men å henge seg opp i slike detaljer ødelegger vel anledningen til litt sarkasme
  11. Uten å bidra med så alt for mye, så vil jeg bare påpeke at det faktisk finnes behov og et marked for TV-serier ala Ingen kjære mor, og hva fankern den andre heter, den som gikk (går?) på NRK, med tenåringer som skal styre penga hjemme en måned. Jeg tviler på at de få som er med i de seriene er så unike og de eneste som ble påmeldt. Seriene viser jo tenåringer som aldri har fått grenser, som bor på hotell hjemme, og som aldri har lært verdien av penger. Selv om Tv er TV og alt det der, så tviler jeg sterkt på at foreldre er så PR-kåte at de vil innrømme hvor elendig jobb de har gjort for at NRK skal ha noe å vise på skjermen. Vil hevde at disse seriene i hver fall indikerer at det finnes en viss andel unger og tenåringer som blir utsatt for den nevnte bjørnetjenesten. Må forøvrig bare nevne noe av det verste jeg vet: Foreldre som gir ungen sin umiddelbare oppmerksomhet når som helst og hvor som helst. F.eks. hvis jeg prater med mor, og ungen begynner å mase om et eller annet, så blir jeg avbrutt midt i setningen for at mor skal svare ungen på maset. Sånt funka ikke i min familie i hvert fall. Jeg fikk en krystallklar leksjon om at man ikke avbryter andre samtaler, og at jeg vær så god fikk vente med å snakke til det passet. Det var dessuten ikke alt det var greit å blande meg inn med, var det ikke viktig, så kunne jeg vente til mamma var ferdig med å prate. Siden jeg nå likevel skriver, så kan jeg nevne det nest verste jeg vet: Foreldre som gir etter for tigging og mas. Mulig mamma var streng med meg, men jeg ble lært opp til å aldri tigge om ting. Den sikreste måten å sørge for at jeg IKKE fikk en ting, var å si "mamma, kan jeg får den? Værsåværsåværså snill?". Mamma sier det er så mye hyggeligere å gi meg noe hvis hun kan gjøre det på eget initiativ. Jeg kunne ytre ønsker, selvfølgelig, og så hendte det en gang i mellom når vi var i butikken at hun spurte om jeg hadde lyst på noe, som jeg da fikk som en overraskelse. Det var mye morsommere å få ting på denne måten, og det synes jeg fortsatt. Jeg forventer aldri noen ting av foreldrene mine, eller noen andre. Har aldri gjort det, selv ikke i tenårene eller som ung voksen, men jeg har fått mye likevel. Og det er mye koseligere både for dem og meg.
  12. Hvilke tall og hvilke bestander sikter du til? Tja, hvorfor trenger vi noen arter, egentlig? Naturen er et balanseprosjekt, hvor rovdyr og byttedyr tilpasser seg hverandre. Blir det skjevdeling over tid, så får det konsekvenser. Blir det for mange byttedyr, som det naturlig nok gjorde da ulven omtrent ble borte, så er det ikke nok mat til dem, og vi må gripe inn for å redusere bestander. Greia er den at det skal egentlig ikke være nødvendig med forvaltning av naturen, den klarer seg best uten vår inngripen. Men når vi nå først blander oss, så må vi gjøre det etter naturens egne regler. Forvalter vi ut fra våre interesser, så gjør vi mer skade enn godt. Hvorfor trenger vi ulven? Den har vært en naturlig del av vår fauna siden lenge før vi kom så langt nord, og all logikk tilsier at den derfor har sin rolle å spille. Samme gjelder alle andre rovdyr. Og de har vi dessverre veldig få av i den størrelsen som går etter de største byttedyrene. Med færre ulver, er det elgen som er den største taperen. I det store bildet så vil mangel på rovdyr føre til at byttedyrene slutter å utvikle seg fremfor, bli sterkere, som jo er slik evolusjon virker. Det er det som er det viktigste for meg i denne debatten, det store bildet. Mange blir alt for opptatt av enkeltarter, men glemmer at alle påvirker hverandre. Det er heller ikke bare dyr som er med i dette regnestykket, det er plantelivet også, så blir påvirket av forholdet mellom rov- og byttedyr. Uten rovdyr, spises store områder bare for planteliv, og blir golde. Det påvirker igjen klimaet osv osv. Som jeg påpekte i et annet innlegg: Det hjelper ikke vår natur at det er flust av store rovdyr andre steder. Vi trenger dem her, for at vår natur skal være best mulig i balanse. Jeg lurer på om 500 ulv ville blitt sett på som så mye dersom mennesker ikke av overtro og irrasjonell frykt hadde skutt bestanden ned i omtrent null. Hadde vi vokst opp med en sunn og bærekraftig ulvestamme, eller gaupestamme, tror jeg de aller fleste hadde tenkt at 500 dyr ikke er noen ting. Nå var det jo i utgangspunktet mennesker som gjorde ulvestammen til det en er i dag, så da synes jeg helt ærlig at vi også må ordne problemet. Hybrider er aldri løsningen på noen ting, så nei, å blande inn hund er en dårlig idé, men nytt blod, i form av importerte levende dyr, er den måten vi kan overlate mest mulig til naturen selv. Nei, men nå var det engang det tråden handla om da Får ikke delt opp. Det er jo ikke bare min mening. At rovdyr er nødvendig for at ting skal henge sammen i naturen, er opplest og vedtatt for lenge siden, og en av de faktaene stort sett alle er enige om. Som jeg har påpekt før i diskusjoner om ulv, så handler ikke dette bare om ulv vs sau eller ulv vs elg, men om mange arter som er avhengige av hverandre for å kunne leve. At jeg argumenterer for ulven, er hovedsaklig fordi den har blitt et symbol. Jeg kunne like gjerne ha argumentert for gaupe eller bjørn, jerv eller ørner, men nå er det stort sett ulv som får skylda, og de som blir diskutert, så da henger jeg meg på. Problemet når man skal inngå kompromiss av dette slaget, er at forutsetningene er ekstremt ulike. Den ene siden risikerer å miste inntekten sin, den andre risikerer å miste livet. Du kan kalle meg naiv, selvsentrert og innsnevra, men jeg klarer ikke å forstå at den menneskelige interessen skal gå foran naturen og dens interesser. Aller vanskeligst har jeg det for å fatte det som denne tråden startet med, altså jakt, at det er viktigere enn ville dyrs eksistensgrunnlag. Jeg synes det er helt meningsløst å lage soner for ville dyr, fordi jeg mener at det ikke er vår rett å begrense deres leveområder, vi gjør det mer enn nok allerede. Du synes ikke det er en smule selvsentrert å ville fjerne all ulv her i landet fordi de spise elg, som fører til færre elg å jakte på? At naturen er viktig(st) er verken romantisk eller fjollerier, det er vårt livsgrunnlag. Føkker vi til naturen mer enn vi allerede har gjort, så vil ikke mennesker være her spesielt mye lenger (ref: f,eks bier). Nettopp derfor bør naturen være førsteprioritet, og vi må slutte å lage det til en konflikt mellom den og oss. Vi er fullstendig avhengig av den, og er en like stor del av den som alle andre arter. Det er det på tide at vi forstår, og jobber ut fra. Blir det et spørsmål om våre sauer mot naturen, så skal naturen gå først. Av hensyn til vår fremtid. Jeg mener ikke at sauenæringen er uviktig, jeg mener bare at hensynet til naturen rundt oss er viktigere. Jeg mener dog at det ikke bør være et spørsmål om enten sau eller rovdyr. Det bør være mulig å ha plass til begge deler, det pleide å være det. Og det er det i mange andre land. Men det krever at sauebøndene slutter å se på rovdyr som fiender, som blodtørstige terrorister som kun er ute etter å trakassere dem og ta fra dem ting. Det krever at vi som konsumenter er villige til å betale prisen det vil koste, og det betyr at mange er villige til å jenke seg i alle retninger. Jeg ser ikke at dette vil skje i den nærmeste fremtiden, så enn så lenge vil jeg stå på naturens side, inkludert ulven. Det argumentet er så meningsløst. Da kan vi jo utrydde hjortedyrene også, det er jo nok av dem andre plasser. Det vil jo løse "problemene" til jegerne like godt som å fjerne ulven. Seriøst snakka, så gjentar jeg til det kjedsommelige: Det hjelper ikke vår natur at det er masse bjørn i Canada, godt med ulv i Sibir, eller flust med gaupe begge plassene. Vi trenger rovdyr her også. Et perfekt eksempel er Yellowstone, som jo har blitt en ganske så kjent sak. Det spilte ingen rolle at det var ulver andre steder ikke så veldig langt unna, Yellowstone trengte dem der, og beviset ligger i hvordan parken nå blomstrer av arter som ikke har vært til stedet på mange år. Du skjønner, det handler ikke om ulv i seg selv, men om hvordan det hele henger sammen.
  13. Ja, og hvorfor er de utrydningstrua? Jo, fordi tradisjoner har ført til det. Poenget var at tradisjon ikke nødvendigvis er et argument man bør bruke når dyr er involvert. Er de ikke forenelige med hverandre, bør og skal hensynet til dyra gå foran menneskers tradisjoner. Her er det snakk om å drepe rovdyr ene og alene for at jegere skal ha flere elger å skyte på. Det har blitt påstått opp og i mente på dette forumet at jegere er så veldig opptatt av naturen, og bevaring av denne, men når deres egen forening gulper opp så naturfiendtlige målsetninger, så forsvant den lille respekten jeg hadde for denne tradisjonen. At de i det hele tatt tør å ytre slike tanker, vitner om mangler som jeg personlig ikke mener er forenelig med våpenbruk. Hunderaser er menneskeskapte, og har i så måte ikke ingen verdi når det kommer til bevaring. Naturen har ikke bruk for våre hunderaser, og de eksisterer kun fordi de behager oss. Ulven, og andre rovdyr, derimot, har en viktig rolle i naturen, også her i landet. Det hjelper ikke vår fauna at det finnes plenty med ulv i Canada, vi trenger dem her. Samme med gaupe, bjørn, jerv og rovfugler. Jeg aner ikke hva disse avtalene sier, eller om de kan brytes, det må du nesten ta opp med dem som har skrevet under på dem.
  14. Akkurat. I tillegg så inneholder seniormat mindre av enkelte næringsstoffer som sliter på indre organer, og/eller andre sammensetninger fordi kravet til balanse mellom stoffene endrer seg med alder. --- Det er jo ikke sånn at "senior" i denne sammenhengen betyr at hunden er gammel. Det betyr bare at den er over middagshøyden, og kroppen begynner sin sakte vei nedover. Det er det samme for oss mennesker. Vi trenger også mer av noen næringsstoffer og mindre av noen andre etter som vi blir eldre. Jeg er 42, og min kropp, som alle andres på min alder, har begynt å brytes ned. Nyrene mine tåler ikke lenger det samme som de gjorde da jeg var 20, det samme gjelder leveren og andre organer, og leddene og skjelettet trenger mer hjelp. Fordøyelsessystemet klarer heller ikke å bryte ned like effektivt lenger. Sånn er det for hundene også. Og derfor ble seniorfôr utviklet, slik at vi utsette noe av aldringen, beholde hundene våre litt lenger, og da helst med litt færre helseplager. Ingenting kan jo stoppe aldring, men man kan ved hjelp av næring styrke organene og skjelettet slik at de holder litt lenger enn de ellers ville ha gjort. Jeg tenker at man har lite å tape på det, men mye å vinne
  15. Hvis noens livskvalitet er avhengig av å fly skauen rundt med våpen og bikkje hundrevis av meter unna, så har vedkommende større problemer enn noen få ulver som eter det de er ment å ete. Tradisjoner er vel og bra, men noe er galt når det må forvaltes i begge ender. Og når tradisjoner går på bekostning av hele arters eksistensrett her i lander, så er det tradisjoner som har utspilt sin rolle. Ta f.eks. tradisjoner i andre land, som vi her i nisseland er veldig flinke til å fordømme. Som apespising i Afrika, hundespising i Asia, bruk av ulike dyrs kroppsdeler i tradisjonell medisin osv osv osv. Hvorfor skal våre jakttradisjoner være viktigere enn andre folks tradisjoner? Og utrydningstrua hunderaser? Seriøst? Hund som art er så langt unna utrydningstrua som det er mulig å komme, både her til lands og i resten av verden. At enkelte raser dør ut, er naturlig, det har skjedd mange ganger før, og vil skje igjen. De skal uansett ikke holdes liv i på bekostning av ville dyr, hvis den eneste grunnen til at folk eier disse rasene er jakt. Da har de, som selve jakta, utspilt sin rolle. Når det vedtas at over halvparten av den norske bestanden skal tas ut, en bestand som ikke er bærekraftig fra før, så blir forvaltninga i praksis utryddelse. Når NJFF synes det holder med én enslig familiegruppe, så snakker vi utryddelse. Det er et forslag så nedlatende og respektløst at det hadde vært latterlig om det ikke var et så dårlig skjult ønske om fullstendig ulvefritt land. Importen er en del av internasjonale avtaler, og sikkert ikke bare-bare å sno seg unna.