Gå til innhold
Hundesonen.no

Lene_S

Medlemmer
  • Innholdsteller

    859
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Nettsamfunnsomdømme

1,274 Excellent

Om Lene_S

  • Rang
    Husvarm
  • Bursdag 2. Oktober

Profile Information

  • Kjønn
    Kvinne
  • Bosted
    Vestby
  • Hunderase
    Loppe-i-bånd
  • Mine dyr
    Chi'en Ayla
    Huskattene Ophelia, Willow, Spike, Ozzy, Muffi, Copy, Nagini og Lyra
    Somalikatten Lynx

Nylige profilbesøk

1,440 profilvisninger
  1. Enig i at dette er spennende, og det hadde jo vært flott å kunne delta. Derfor synes jeg det er helt høl i huet at prøvesettet må hentes. Mange ville sikkert hatt lyst til å delta, inkludert meg, men jeg gidder ikke å stampe i trafikken inn til Oslo for å hente et prøvesett. Det burde så absolutt vært mulig å få tilsendt settet med svarkonvolutt. Nå vil jo prøve komme kun fra et svært begrenset geografisk område, og det vil jo helt sikkert ha en viss innvirkning på resultatet av prøvene, da miljø påvirker tarmen og tarmfloraen, en faktor som avgjort hadde vært interessant å ha med i en slik studie.
  2. Dette har jeg aldri tenkt på før, at folk klipper eller napper værhår. Det var nesten så jeg måtte sjekke datoen for aprilsnarr her, for å være ærlig, for dette kan da umulig være akseptabelt. Værhår er kjempeviktige for alle arter som har slike hår, de er ikke bare til pynt. Det spiller ingen trille om de gror ut igjen når bikkja stadig blir barbert. Da blir det like ille, om ikke verre fordi det stadig gjentas, som kupering og andre ting som fjernes for å endre utseende på bikkja. Om noen synes jeg høres dømmende ut, så er det ikke noe vits i å synse om det, jeg er det.
  3. Huff, jeg husker den setteren som bet datteren din, det var en vond tråd Det jeg mest egentlig tenker på er etter at diagnosen er stilt. Før det får man jo ikke gjort noe, uansett om man har flaks, og oppdager det tilfeldigvis tidlig, eller sent fordi man ikke ser symptomene. Men det dukker jo stadig opp spørsmål her på forumet om HD og når man skal gi smertestillende, og alt rundt det. Når vi vet at hunder er så flinke til å skjule smerter, hvordan kan man noen gang anta at de ikke har vondt når de har en HD-diagnose? Litt avhengig av grad, selvfølgelig, men C-hofter eller dårligere da, for diskusjonens skyld. Atferdsendringer kommer jo gjerne over tid, og er subtile. Og da skjønner man jo ofte at hunden har hatt det vondt lenge, som du har gjort. Så hvordan kan man da være sikker på at en tilsynelatende symptomfri hund faktisk ikke har det vondt? Det er her jeg sammenligner med meg selv. Nå varierer sikkert HD på hunder, som på folk, noen sliter mer enn andre. Men vi kan jo snakke og ta tabletter selv. Jeg vet ikke hvor mye erfaring du har med HD på voksne mennesker, men hvis vi antar at hunder opplever smerte omtrent som oss, burde vi ikke da også anta at de har vondt med samme lidelse som gjør oss vondt, selv når det ikke synes på dem på noen måte? Jeg lurer egentlig på det samme her, ut fra samme baktanker jeg skriver over her. Overhodet ikke et forsøk på kritikk eller å gi deg skyldfølelse, eller noe som helst. Jeg sliter litt med formuleringer her, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få stilt de spørsmålene jeg vil uten at det vil oppfattes bebreidende, fordømmende, kritisk, slemt eller lignende. Derfor, please, ikke tolk spørsmålene som det, for det er ikke sånn ment. Jeg er oppriktig interessert i hvordan du tenker. Hvorfor du mener at smertestillende ikke er nødvendig. Det er jo lett, og veeeeldig naturlig, å være blind for de ørsmå gradvis endringene som kommer over tid, som du jo har opplevd (jeg og, forøvrig, med flere katter). Skal vi se, det var denne formuleringa da: Når man da oppdager lidelsen, og begynner behandling, så ser man ofte en dramatisk bedring. Men er den bedringen = bra/smertefri, eller er det bare bedre enn det var? Det er sånt jeg synes er vanskelig, og det regner jeg med det er for deg, også, men jeg lever med HD, og klarer liksom ikke helt å avfinne meg med at symptomfri på utsiden også betyr at de er symptomfrie på innsiden, om du forstår. Og nettopp derfor lurer jeg på om man bør eller ikke bør bruke menneskers opplevelser om referanse når det kommer til lidelser som presenterer seg tilsynelatende nokså likt hos begge arter.
  4. Jaja, da ble skarven neste dyr ut som skal ofres på næringsalteret. Og heisann, ser vi det, forskere kan jo ikke en dritt om fugler, det er det lakseoppdrettere som kan best, logisk nok, det burde jo alle skjønne. Synes jeg begynner å dra i kjensel på opplegget her nå, hvor har jeg sett det før, tro? *slår oppgitt ut med henda, og lurer på hvilket dyr som må utryddes neste måned* Disclaimer: Sorry, folkens, men jeg blir så provosert at jeg ikke klarer å få ut noe fornuftig.
  5. Dette koster hunden deg

    Det burde vel tas med i betraktningen når faktisk hunden blir for senior å regne, tenker jeg. En GD er jo senior mange år før chi'ene våre. Bortsett fra det, så kommer vi til å ta slike prøver på Ayla når den tiden kommer. Vi tar det på kattene fra de blir 10 år, for på prøvene kan man se begynnende problemer før vi ser tegn på symptomer, ting man f.eks. kan holde i sjakk med mat fremfor å måtte ty til medisiner dersom det blir oppdaget sent. Eller enda verre. Som @Wilhelmina, har også vi oppdaget ting i tide pga rutineblodprøve for seniorpuser, og det er vel verdt pengene. Faktisk kan man spare inn utgiften på sikt Jeg synes dette er et flott tilbud, men det er jo helt frivillig, så du må gjerne skippe Har du titta i vaksinasjonskortet, og på Felleskatalogen? Vel, Ayla fikk først grunnvaksiner, selvfølgelig. Da hun var 1 år, fikk hun Nobivac BbPi og Nobivac DHP. År 2 og 3 fikk hun kun BbPi-vaksinen, som er 1 årig i følge Felleskatalogen. År 4 fikk hun igjen begge, da DHP er 3-årig. Veterinærene våre følger altså produsentens anbefalinger. Det er strenge krav til medikamenter, og jeg ser ingen grunn til å tvile på dem, jeg antar at de kjenner egne produkter best.
  6. Inspirert av @enna sitt innlegg i en annen tråd angående HD og smerter (og ja, enna, jeg vil veldig gjerne ha svar fra deg, siden du er lege ) Det er jo vanskelig å si sikkert hvor vondt et dyr har, jeg innser det. Men hvor mye kan vi faktisk si, og hva kan vi anta? Tenker spesielt sammenlignet med mennesker. Jeg har selv HD, medium i den ene, medium light i den andre, vil jeg si, men jeg kan jo fortelle om, og selv hjelpe på, problemet ved behov. Det kan ikke hunder. Men oppfører HD seg hos hunder på samme måte som hos mennesker? Og vil de oppleve smerter av lignende type som jeg gjør? Det er klart, hunder har et annet bevegelsesmønster, de fordeler jo vekta på fire bein fremfor to. Hvor mye spiller dette inn? Det jeg vet, er at jeg selv alltid har et ubehag i hoftene/lysken. Dvs, det er en jevn verking, men etter 25 år, siden jeg startet å ha vondt, så har jeg jo blitt så vant til det at jeg ikke kjenner det like godt lenger. Enkelte dager er det verre enn andre, men jeg merker liten forskjell når det kommer til aktivitet, bortsett fra underlaget. Det blir verre på harde underlag. Det som er verst, er ulike stillinger. Tar jeg beina fra hverandre for mye, spesielt med bøyde knær, kjennes det ut som at hofta skal til å hoppe ut av ledd. Før noen spør: Nei, jeg skal ikke avles på
  7. Jeg tror jeg ville ha vært en blanding mellom engelsk bulldog, en terrier av noe slag, en eller annen obskur rase ingen har hørt om, og en pit bull. - EB fordi jeg ikke har verdens beste helse. Kunne ha valgt andre raser, men selv om oppgaven spesifiserte "ikke utseende", så ligner jeg fysisk på bulldogens bygning. I hvert fall litt (jeg mangler musklene). Jeg har all vekta fra hoftekammen og opp, null rompe å snakke om, og tynne bein. Jeg ser ut som en ball med to pinner som stikker ut nederst - Er sta som er terrier. - Er også sær og går mine egne veier, så noe snåle greier må inn i blandingen. - Og så er jeg snillest mot andre arter enn min egen, så derav pit'n (innser at pit også er terrier, men jeg er såpass mye terrier, tror jeg, at to må til). Har jeg lavt blodsukker, og i tillegg må lage mat, er jeg direkte mannevond. Altså, jeg fatter ikke hvordan kona har holdt ut med meg i 20 år
  8. Hva slags hunderase har du?

    Ingen, er på min første Har en chihuahua. Det var ganske tilfeldig, og jeg skylder på naboen. De fikk en chihuahua, som jeg passet i tre uker, og forelska meg helt. Tre dager etter at han ble levert tilbake til eieren, fikk jeg min fra samme oppdretter (litt flaks med at det faktisk var leveringsklare tisper akkurat da). Antakeligvis En Finsk lapphund. Alternativt en Keeshond. Jeg liker spisshunder, både i gemytt og av utseende (ja, jeg vil jo gjerne ha både i pose og sekk). Dessuten er de forholdsvis friske, uten ekstreme trekk og flere A4-sider med mulige helseproblemer. Jeg digger de lapphundene jeg kjenner, og synes de er gøyale. De to nevnte rasene passer meg og mitt liv ganske bra, også. Jeg trenger ikke for mye driv, og det passer ikke meg med hunder som trenger voldsomme mengder fysisk trening for å være fornøyde, jeg er verken jogger eller supersyklist. Summa summarum: Jeg liker dem på Jeg er fornøyd med individet, men jeg vil nok ikke kjøpe chihuahua igjen. Alt for mye helseissues og avl på vei i feil retning. Også min har litt helseproblemer, mest fremtredende er allergi, samt en gane som er litt lang, men det byr ikke på problemer for henne, annet enn at hun må harke den på plass et par-tre ganger i året. Hun virker også å ha lett for å får luftveisinfeksjoner. Hun er nå på sin tredje på under et år, og hoster, nyser og snørrer. Hun har heldigvis sluppet unna PL og luftrørskollaps foreløpig. Gemyttmessig passer hun meg dog helt ypperlig. Jeg liker at hun er litt egenrådig, og at hun er veldig glad i folk, både stort og smått. I tillegg lærte hun fort å oppføre seg blant folk. Hun kunne dog med fordel vært litt mer dreven i hundepolitikk, hun kan være ganske uhøflig mot andre hunder, hun har et stort ego. Hun er aktiv, med på alt, og elsker å bruke kroppen sin (lykken synes godt selv på en liten tur til postkassa, liksom). Jeg elsker henne, men det er alt for mye jeg misliker med chihuahuaens helse til at jeg kan si jeg liker rasen.
  9. Alle hunder er forskjellig, men de er dyr. Rovdyr, til og med. Jeg hører ikke hjemme i den gruppa som tror mine dyr er fløffdyr, jeg har ingen illusjoner om hva de er for noe. Dog har jeg manglet litt fantasi, men det er nå rettet opp. Jeg så ikke for meg at loppa mi skulle klare å ta ei høne, men det gjorde hun altså før jul. Naboens, sådan, og det var ****** kjipt. Jeg er dog overbevist om at noe må ha skjedd i forkant, at høne og voffe erta hverandre, og at høna muligens har gått til angrep, for voffa har aldri brydd seg om verken de hønene eller noen andre høner tidligere (de går frittgående høner nedi veien, også). Ikke har hun vært interessert i noen høner etter på, heller. Jeg så dog ikke hva som skjedde, jeg sto på andre siden av huset og prata med eieren av hønene. Forøvrig har Ayla fortsatt innskrenka rettigheter, selv om de to siste hønene til naboen nå er borte (en tatt av hønsehauk, den siste gitt bort til gård). Hun er alltid i bånd i hagen nå, også for at det skal være lettere å stoppe bjeffing på rådyra i hagen. Ayla er dog av typen som er mye greiere å ha med å gjøre borte enn hjemme, hun er lydigere og mindre eventyrlysten på tur enn hjemme i nabolaget. Hun kan kalles inn når hun begynner å løpe etter noe på tur, noe som kom godt med da hun plutselig krøp under et gjerde og befant seg på toglinja. Og hun stopper når jeg ber om det de få gangene hun løper etter et vilt dyr. Hjemme, derimot, not som much, og derfor er jeg strengere med båndbruk her enn på tur. Ayla har tidligere drept to mus, men den ene var definitivt et uhell. Altså, hun mente ikke å drepe den, for da var den ikke morsom lenger. Jeg rakk ikke å stoppe henne, dette var hjemme i hagen, og den ene katta serverte henne den levende musa. Den andre var på tur, og jeg tror hun heller ikke da mente å drepe den, hun trodde det var en leke i gresset. Mus som sitter stille bryr hun seg ikke om. Ei heller andre dyr som ikke beveger seg. Jeg tråkka nesten på to fugleunger som lå midt i traktorveien over et jordet. Jeg stoppa for å undersøke om de var skadet, og loppa satte seg ned rett ved siden av uten å ense at de var der engang. Har også flere ganger fullstendig oversett stålormer, og en gang en huggorm. Fugler som letter er gøy å løpe etter, men hun får jo ikke tak i dem. Sitter de stille, så er hun rett og slett ikke interessert. Hun er nok litt påvirket av at hun har vokst med katter, sliter nok litt med Species Identity Disorder @QUEST Akkurat! Det viktigste må da være å plage viltet minst mulig, uansett måten det skjer på, ikke hvorvidt båndet faktisk er kneppa på. Jeg har i det minste tenkt igjennom alt sammen, observert både hund og vilt, og tar hensyn ut fra det jeg vet og ser. De færreste av de som klamper gjennom skauen gjør det, de knepper på båndet, eller lina, og tror at alt er kosher, det har jo bånd på, liksom. Ayla og jeg forstyrrer viltet langt mindre enn de fleste av disse folka. Selvfølgelig, det kan være vi forstyrrer noe vi ikke ser, og dermed aldri får vite, men det hadde vi gjort om hun hadde hatt flexi'n på seg, også. Og selvfølgelig kan jeg ikke 100% garantere noe, som høna over viste meg ettertrykkelig, men jeg føler jeg kjenner hennes reaksjonsmønster godt. Ergo, jeg mener jeg tar et ansvarlig valg, et som ikke påfører viltet noe mer stress eller fare enn om jeg hadde hatt loppa i bånd til enhver tid. Jeg er, som du også påpeker, et langt større stressmoment uansett, og det tar jeg også hensyn til.
  10. Nei, hehe, du nevnte forsåvidt ikke snø, men siden det nå engang var det hele diskusjonen handlet om, så tolket jeg det slik Selvfølgelig skal man passe ekstra på i yngletiden. Og hadde Ayla vært typen som gikk lenger enn en meter fra veien eller stien, oppdaget fugleunger hun nesten tråkker på i bånd, brydd seg filla om ting som ikke løper, eller vi hadde gått på steder der råddyrkje vanligvis befinner seg, så hadde jeg helt klart vært mye strengere på båndbruk. Nei, jeg mener ikke nødvendigvis pga størrelsen, selv om det jo sier seg selv at en yorkie, pomme eller en chi vil slite litt med å i det hele tatt skade et rådyr. Og strengt tatt gjelder jo båndtvangen for alle. Men jeg tenker at det er lov å bruke huet, med tanke på hva båndtvangen faktisk er for. Mange bruker langliner som alibi for å la bikkja vimse veggimellom i skauen, "den er jo i bånd", mens de selv klamper rundt i blåbærbusker og andre buskevekster. De er nok en langt større fare enn en liten chihuahua som ikke går ut i buskene med mindre jeg gjør det, og det gidder ikke jeg. Jeg kjenner hunden min, og vet av erfaring hva hun reagerer på og ikke, og fremfor alt hvordan hun oppfører seg på tur. Hun vil ikke miste meg av syne, så hun går aldri mange meter fra meg, og holder seg på grusveien gjennom skogen, som er den vi bruker desidert mest i båndtvangtiden. Det eneste som kan få henne til å hoppe en meter ut i grøfta er et ekorn i et tre, alt annet bryr hun seg lite om. Hun løp etter rådyr to ganger på tur mens hun var ung, uten om båndtvangtida, og skjønte tydeligvis at det ikke var noe poeng i, for hun har ikke prøvd siden, selv om hun har hatt mange anledninger, se under her angående egen hage. Enda viktigere er det at jeg kjenner området rundt her, og vet hvor vi ikke skal gå. Og der går vi ikke verken i yngletid eller i snø. Jeg vet også hvilke tider på døgnet f.eks. elgen går der eller der, og unngår de plassene da. At rådyr ikke vil løpe en eneste meter pga hunder, er naivt å tro, samme hvor mye bånd de hundene har på seg. Rådyr vi møter løper lenge før bikkja vurderer det engang, pga meg. Vi har rådyrtråkk rett foran kjøkkenvinduet, som ligger rett ved døra vår, og de løper når vi går ut, med eller uten voffe, bånd eller ei. Da kan voffa løpe etter, til skogkanten, for hun mener de ikke får lov å være på hennes tomt, og da er rådyra uansett long gone. Dette skjer uansett tid på året. Jeg bryter loven når jeg lar henne gå løs på en grusvei som går gjennom skogen. Men jeg vil likevel si det er verre med folk som klipper på ei langline, og dermed tror de kan gjøre hva fankern de vil med både bikkje og seg selv, for de blåser egentlig i hvorfor det er båndtvang. Det gjør ikke jeg. Jeg tar hensyn, og har tenkt gjennom om de ulike problemstillingene. Så, så lenge jeg har en hund som ikke er noen fare for ville dyr (bortsett fra en og annen mus kattene drar hjem, som hun tror er leker) ut fra de forutsetningene jeg har beskrevet over, så er jeg så frekk. Med min nesten hund, så vil jeg nok høyst sannsynlig måtte ha den i bånd under båndtvangen, for jeg kan ikke ha så flaks to ganger på rad. Og det er helt greit, det var det jeg i grunn forventa med denne her også. Angående hvor langt et rådyr skal tåle å løpe, så ble det altså i den refererte tråden hevdet av flere at voffa mi, med sine 20 meters spurter til skogkanten her, ville sprenge rådyra. Og jeg mener at om de ikke tåler å løpe litt, uansett grunn, før de går i lufta, så er det noe alvorlig galt med rådyra her i landet, for det finnes flere rovdyr enn loppa mi
  11. Hvilke språk er som musikk i dine ører?

    Jeg kan egentlig ikke si at jeg synes noen språk er som musikk, men noen er kulere enn andre. Jeg digger litt bred engelsk aksent, ala Crowley, hvis noen ser Supernatural her. Og så er det morsomt å høre skikkelig graut-tjukk sørstatsamerikansk, som Leslie Jordan (han lille som hvert fall ikke er homo i Will & Grace ). Samme gjelder Crocodile Dundee-australsk. Jeg er også glad i dansk og spansk. Av de på minussida, så synes jeg alle slaviske språk høres ut som om de ødelegger ting med tenna. Japansk høres rasende forbanna ut. Tysk høres militant ut. Fransk er snobbete. Italiensk er teatralsk. Alle med sterk skarring høres ut som noen prøver å harke opp noe fra halsen.
  12. Nei, jeg snakket om at voffa løp litt etter rådyr når hun så dem, og det var visst en kjempekrise. At hun aldri beveger seg på steder der kje vanligvis befinner seg, dvs alle andre steder enn på veien gjennom skogen eller inntil en meter fra stien, hadde ingen betydning. Det var voksne, kanskje dog drektige, rådyr som ble et stort problem, at hun løpet etter dem til hun mister dem av syne, noe som skjer ganske fort. Dette dreper visst rådyr over en lav sko. Og ja, vi må ikke glemme alle de sauene hun dreper uten at de engang er innenfor fem kilometers avstand (hadde ikke du noe med, altså, jeg bare kom på det, for krisemaksimeringer er kjempegøy ). Du var forøvrig ikke den som maksimerte på langt nær verst, altså Men det var litt morsomt at du her skriver at det ikke er noe problem at en chi løper etter et rådyr i dyp snø, når hele sonen mente jeg var en hensynsløs og naturfiendtlig dritt fordi Ayla to ganger har løp opp mot 50 meter etter rådyr på bar bakke i sin ungdom, og jeg ikke så det helt store problemet med det. Og da jeg hevdet at rådyr burde tåle å løpe 100 meter, så ble det omgjort til mange hundre meter, for ikke å si kilometer, og jeg ble en enda mer forferdelig person. Sånn sett i lys av diskusjonen rundt ulike debatter og folks (manglende) debattskikk Ellers så skjønner jeg helt fint at det er forskjell på unger og voksne
  13. Biltemas biabed

    Vi har hatt to. Den ene ble tissa i stykker av en katt, så den er ikke tissetett Den andre blir flittig brukt av både voffe og puser. Den har noen små stikkmerker etter katteklør, men ellers like hel. Voffa graver litt i den fra tid til annen når hun skal gjemme bort tyggebein til mørning, for da må det graves inn under f.eks. dyna som ligger i den senga, og ligge i minst 10 minutter før det kan spises Litt riper har det kanskje blitt, men ikke hull av det.
  14. Nå tror jeg det er mer komplekst enn akkurat snømengde, for om noe, har den minket med åra. Lite rovdyr øker bestanden, og mer utbyggelse presser dyr til steder de egentlig ikke burde være. Tror jeg, skal ikke banne og sverte på noe, men jeg tror det er viktigere faktorer. Snø har det jo alltid vært nok av i Norge. At vi skal passe ekstra på bikkjene våre, er noe annet, de er ikke en del av regnskapet i naturen. Jasså, sier du det? For i fjor sommer, ble jeg ettertrykkelig forklart at joda, en chi kan drepe opptil flere rådyr i timen (hørte det ut som) bare ved å løpe etter dem i 20 meter, og det på tørr og bar bakke. Inkludert av deg, må jeg påpeke. Og jeg var freidig nok til å påpeke at et rådyr bør tåle en chi etter seg i noen meter uten å krepere, noe som minner mistenkelig om det samme som du skriver i denne tråden; at ikke alt liv er laga (noe jeg fortsatt er enig i, forøvrig). (Ref tråden om båndtvang i Finstuen. )
  15. Bare hyggelig Og veldig enig med deg. Ikke en eneste rase passer perfekt til alle som spør, og ingen raser er fri for bivirkninger, som jeg liker å kalle det. Man gjør både potensielt nye eiere og den potensielle hunden en gedigen bjørnetjeneste ved å late som noe annet.
×