Lene_S

Medlemmer
  • Innholdsteller

    654
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Om Lene_S

  • Rang
    Husvarm
  • Bursdag 2. Oktober

Profile Information

  • Kjønn
    Kvinne
  • Bosted
    Vestby
  • Hunderase
    Loppe-i-bånd
  • Mine dyr
    Chi'en Ayla
    Huskattene Ophelia, Willow, Spike, Ozzy, Muffi, Copy, Nagini og Lyra
    Somalikatten Lynx

Nylige profilbesøk

1,145 profilvisninger
  1. Det finnes forskjeller, jo. Som jeg forklarte over her, så har jeg vært gjennom flere plastiske operasjoner, men alle har kun handlet om funksjon. Ganske mange medfødte misdannelser eller senere skader går direkte ut over funksjonen. Arr er mindre elastisk enn frisk hud, og dermed begrenses bevegeligheten. En skjev nese kan begrense pustefunksjonen. Veldig lange kjønnslepper kan være direkte vondt. Osv osv osv. Alt dette blir fikset med plastisk kirurgi, men handler overhodet ikke om forskjønning, selv om det selvfølgelig vil være en bonus i en del tilfeller. For mitt vedkommende , har ikke plastikken bedre utseende nevneverdig. Fingrene mine er like arrete, og i tillegg har jeg fått arr der huden har blitt høstet for å transplanteres til fingrene. Dette har jeg gjort to ganger, så to ekstra arr. Et på magen, ett på baksiden av underarmen. Det positive er at de to skadde fingrene ikke lenger er limt fast mot håndflata mi, noe som ble fikset da jeg var halvannet. Og etter den andre operasjonen, kan jeg rette dem ut mer enn 120 grader, som var så langt de strakk seg tidligere.
  2. Personlig skjønner jeg ikke hvorfor folk er villige til å risikere liv og helse for ting jeg ser på som små skjønnhetsfeil. For de fleste av dem er nettopp det; små. De blir store kun i vedkommendes hode, og der er der feilen må rettes opp, tenker jeg. Jeg har flere "skavanker" som mange sikkert hadde operert. Jeg ble brannskadd som baby, og begge håndbakene og baksiden av fingrene mine er dekket av arr, i tillegg til at jeg har arr flere andre steder, bl.a. i fjeset. To av fingrene mine ble så skadde at de ikke kan rettes ut. I tillegg har jeg to størrelser forskjell på puppene (dvs, jeg har en stor forskjell på venstre og høyre side av kroppen, men det er puppene som er mest synlige). Jeg har vært gjennom flere plastiske operasjoner. De fleste som barn. Den siste var da jeg var 22, og det var på de to fingrene. Operasjonen hadde ingenting med det estetiske å gjøre, det var snakk om funksjon, og jeg fikk skjært bort litt arr og transplantert hud for at jeg skulle kunne rette fingrene litt mer ut. Jeg synes det er skummelt at så mange legger hele sin verdi i hvordan de ser ut. Det ironiske er at de feilene de selv mener er så store, egentlig er så små at de fleste ikke legger merke til dem. Eller, man hadde ikke lagt merke til dem om det ikke var for at de som hadde dem laget et stort nummer av å prøve å skjule. F.eks. hendene mine. Hadde jeg laget en stor greie og prøvd å holde dem skjult, så hadde nok mange hengt seg oppi hva jeg drev med, og hva jeg prøvde å skjule. Men siden jeg aldri tenker over arrene mine selv, så legger ikke andre merke til dem heller. Opplever stadig at folk skvetter fjerde gangen de snakker med meg når de plutselig registrerer arrene. Den største ironien kommer inn når man opererer noe som egentlig ikke trengte å opereres, og da ser plutselig alle det. For de fleste kjøpte pupper ser kjøpte ut, og da får man plutselig oppmerksomhet rundt det området man helst ikke ville ha oppmerksomhet. Men det er jo ikke automatikk i at oppmerksomheten er fordelaktig. Jeg tenker i hvert fall mer "stakkars, hun må ha det vondt inni seg" fremfor "WOW!!!". Men så liker jeg naturlige pupper, jeg da Uansett, jeg tenker at det både er sunnere og mindre risky å akseptere seg selv slik man er, fremfor å legge seg under kniven for ting som egentlig ikke har, eller burde ha, betydning. Resultater blir jo alt for ofte verre en det man startet med.
  3. At vorta trekker seg inn, er et mulig tegn på brystkreft hos oss folk. Vil tro det samme gjelder andre pattedyr også. Risikoen for jurkreft er jo også skremmende stor for en såpass gammel dame, så det er en reell mulighet, dessverre. Andre muligheter er jo godarta cyster, som kan stemme bedre med at det kjennes væskefylt ut, men det er ikke så godt å si. Håper jo på det siste, men var jeg deg, ville jeg forberedt meg på det verste, for å være brutalt ærlig
  4. Jeg liker Zizzi, jeg, der får man litt boost av størrelsene. Var kry som en hane da jeg i sommer kjøpte en t-skjorte i str M, som jeg vanligvis ikke få over knollen engang
  5. Så flott gjort av deg Det er ikke så lett å vite man skal gjøre i slike tilfeller, enten det nå gjelder spiseforstyrrelser, avhengighet eller andre former for psykisk sykdom. Det verste man dog kan gjøre er å late som ingenting. Mange kvier seg for å ta opp slike ting med den det gjelder, fordi vedkommende mest sannsynlig blir sint. Men sinnet stammer jo fra en forsvarsmekanisme, og vil avta når vedkommende blir friskere. Takknemligheten overtar for de fleste. Man kan redde både liv og helse ved å tørre å utsette seg for sinnet, slik du, og den du sa fra til, som jeg regner med sto den syke nærmere, gjorde. Da er litt sinne en liten pris å betale, føler jeg. Jeg vil i hvert fall mye heller angre på at jeg sa fra en gang for mye enn en gang for lite. Jeg er ikke interessert i å leve med skyldfølelse for at jeg var for feig til å ta opp en bekymring. Hvis det skulle vise seg at det ikke var noe å bekymre seg for, og vedkommende likevel ble furten og fornærmet, da er nok det noen jeg fint klarer meg bedre uten Erre mulig?!? Jaja, nå skal unga lære å få spiseforstyrrelser på skolen, og. Flotte greier...
  6. Jeg legger huet på blokka, og sier at jeg ikke er helt enig. Med forbehold om hvem som spør og hvordan man gjør det. Man skal selvfølgelig ikke spørre tilfeldige bekjentskaper direkte om sånne ting, men folk man kjenner godt, familie og venner, ikke bare bør man, men skal man, spørre. Man skal bry seg om andre, og det gjør man ikke ved å la folk lide i stillhet. Som med mye annet, så er det mye enklere å svare ja eller nei på direkte spørsmål enn å forme setningene "jeg trenger hjelp", "jeg er syk" eller "jeg har det ikke bra" selv. Er man bekymret for noen, så bør man spørre, rett og slett. Om vedkommende ikke akkurat da klarer å innrømme for seg selv engang at h*n trenger hjelp, så vil det likevel starte en prosess i hodet. Og trenger man faktisk ikke hjelp, bør man være raus nok til å sette pris på at noen bryr seg. Alternativet er langt mindre hyggelig. Etter at jeg fikk total nedsmelting i fjor, så spurte folk om hvordan det gikk med meg etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg bor på en liten plass, og siden jeg ikke ville skjule noe, så visste alle hva som hadde skjedd. Faktisk spør noen ennå, og holder et øye med at jeg fortsatt er så frisk som mulig. Jeg setter ufattelig stor pris på at folk i nærmiljøet mitt bryr seg nok om meg til å passe på at jeg ikke blir like syk igjen. Jeg vil ikke leve i et samfunn der alle bare skal passe sine egne saker, og ikke byr seg om andre.
  7. Ja, nå er de de, men de stammer fra ganske nye hybrider, på samme måte som bl.a. bengal og savannah i katteverden. Nå vet jeg ikke om det legitimt eller ikke legitimt fortsatt blandes inn ulv i noen av disse rasene, slik det fortsatt blandes ville kattdyr inn i kattenes hybridraser, ei heller aner jeg hvorfor den tsjekkiske er ulovlig når Saarloos er lov, men prinsipielt er jeg i mot hybridraser, uansett art. Jeg er dog helt klart sterkere i mot "ekte" ulvehunder, om du forstår, altså de som har høy prosent av ulv i seg. Jeg kjenner en fra USA som har hatt flere wolf dogs, og hun forsvarer at de skapes. Det klarer ikke jeg å forstå, jeg synes det er feil, uansett hvor vakre og flotte de er. Jeg er veldig glad for at de er forbudte i Norge. Sett bort fra det rent etiske ved hybrider, så er det dyr som kun passer hos et veldig, veldig lite antall mennesker, men som et større antall idioter kunne ha skaffet seg, kun basert på utseende. En ser jo hvordan huskier har økt i popularitet pga sine ulveaktige utseender. Selv om jeg ikke prinsipielt var mot hybridraser, så ville jeg nok aldri skaffet meg en slik rase. Med den ulvemotstanden her i landet, så hadde jeg aldri turt. En Saarloos forsvant fra Vinterbro i vinter, og selv om eier mener den ble stjålet, som jo også er en risiko, så tenker jeg at "skutt som ulv" ikke er helt usannsynlig, heller. Men vakre, det er de, enten jeg blir hyklersk av det eller ei... @tillien Haha, er sånn jeg tenker, også
  8. Det er ikke dommen her som er latterlig, det er strafferammene for andre ting som er latterlige lave. 21 år for alt denne mannen var tiltalt for er helt innafor, synes jeg. Men andre ting burde jevnt over få strengere straffer. Jeg synes det er respektløst og tragisk at man generelt får strengere straffer for hvitvasking av penger og slike ting som ikke har direkte ofre, enn man får for f.eks. overgrep mot barn. Og en ting som irriterer meg grenseløst er mengderabatt. At man ikke få én straff for hver ting man har gjort galt, er reinspikka idioti. At man i f.eks. USA kan få 867 års fengsel kan virke tullete, men det signaliserer at hvert offer betyr noe, mens i Norge får man straff for de to første, og resten på kjøpet. Hvis jeg kunne og måtte velge mellom at cannabis og hasj var lovlige, og at alkohol var lovlig, ville jeg glatt velge cannabis og hasj. Jeg synes alkoholbruken i Norge er stakkarslig, og det finnes lite som er så patetisk som godt voksne mennesker med hangover på mandag annenhver uke. Jeg ser ærlig talt ikke sjarmen med alkohol, for uansett hvor mye folk bedyrer at de drikker for å kose seg, så er det alkoholbiten de er ute etter når alt kommer til alt. Mange flere enn de som vil innrømme det bruker det som selvmedisinering, fordi de ikke takler sosiale settinger uten å drikke seg til mot. Normalt sosialt intelligente mennesker skal ikke trenge det, men likevel gjør de det. Og jeg sliter veldig med å forstå hvorfor.
  9. *rekke opp hånda* Er ikke noen fan, jeg heller, sånn utseendemessig. Synes helt ærlig at de ser ut som de lider av anoreksia, og jeg får vondt av dem når jeg ser dem. Men for all del, de jeg har møtt er herlige hunder. Kjenner godt en skotsk hjortehund, og hun er super, selv om hun faktisk er anorektisk (altså, alt for tynn). Det nærmeste jeg kommer å like mynder er enkelte podencoer, som farao-, Ibiza-, og Etnahund. Synes de er ekstremt staselige. Pluss, jeg kjenner en faraohund, og han er helt konge, og så flott å se på at jeg nesten får vondt <3 Er enig med @tillien. Stelt er greit, for det har jo med velvære og funksjonalitet å gjøre, men oppdolla fløff, tuppert og styla til tusen, nei, det er ikke det jeg kaller stelt pels. Det er overdrivelse, og har i grunn ingenting med pelsstell å gjøre. Det er jo noen raser som ser ustelte ut uansett hva man gjør. Som allerede nevnte skotske hjortehund. Hun ser rufsete og shabby ut, og det er sånn de ser ut. ---- Glemte forresten å nevne Saarloos og Tsjekkisk ulvehund. Det irriterer meg grenseløst at de er så pene, men de er jo det. Jeg er motstander av hybrider av alle slag, men klarer ikke å la være å synes mange av dem er vanvittig vakre. Møtte to ulvehunder i sommer. De var på ferie her fra Nederland. Den ene var en Tsjekkisk, og den andre var, om jeg forsto riktig, en F2. Begge var vakre, men den F2'en var så nydelig av jeg fikk tårer i øya. Og hun og jeg ble totalt forelska i hverandre øyeblikkelig. Jeg var egentlig på tur med kone og voffe, men klarte nesten ikke å rive meg løs. Var nummeret før jeg ble med til Nederland, gitt Følte meg veldig dobbeltmoralsk og hyklersk etterpå, for at jeg kunne forelske meg sånn i et dyr jeg mener egentlig ikke burde vært født, fordi jeg mener det er galt å blande ville dyr inn i tamme stammer. Men jeg kunne ikke hjelpe for det...
  10. En av våre katter gikk faktisk bevisst inn for å lære å åpne dører ved å få mannen der hun bodde i fosterhjem til å vise henne. En kveld etter at de hadde lagt seg, med katten på soverommet og døra igjen, mjauet hun ved døra. Mannen sto opp, og lukket opp døra, men pus ble bare sittende på innsiden, så han la seg igjen. Litt etter mjauet pus igjen, mannen opp, åpnet døra, pus ble sittende. Enda en gang skjedde det samme, før mannen sluket lyset for å sove. Så hørte han skraping på døra, skrudde på lyset, og der hang pus i dørhåndtaket mens hun spente fra i lista så døra gikk opp. Voila! Da var det lært. Vi ga denne pusen navnet Copy Pga Copy må vi ta visse forholdsregler. Døra til kjellerstua, som ikke kan låses, og hvor kattene normalt ikke har adgang (den blir brukt til bl.a. isolasjon, eller dersom noen må holdes inne over tid), må bindes fast til trappegelenderet. Og må vi stenge luka for utgang av en eller annen grunn, må vi også låse døra, så Copy ikke skal slippe ut den eller de som ikke skal ut. Artig pusefrøken <3
  11. Ja, det var godt at de ble funnet. All ære til de som som sto for den biten. Og ja, de er superskjønne. Koser meg glugg og spent ihjel. Er jo lite som er så morsomt som flere kattunger som sammen tumler rundt, kløner og prøver å tøffe seg
  12. Haha, ja, det gjør vel egentlig det, når jeg tar en titt på freebie-lista mi
  13. Rottweiler og Amstaff. Og Finsk lapphund, Pharaohund, husky, og Keeshond. For ikke å glemme Tervuren, Finsk Spets, Norsk elghund, Eurasier (i det hele tatt mange av spisshundene) osv osv osv. Jeg er visst ganske eklektisk i smaken
  14. Whatever floats your boat, tenker jeg. Er jo ikke opp til noen andre å mene noe om hvordan andre folk ordner sine forhold. Tror ikke det hadde funka for meg. Jeg tror jeg hadde følt et press de dagene man faktisk var sammen. Jeg liker å ha tid for meg selv hver dag, og synes det er bedre å fordele samværet med kona over hele uka. Nå jobber hun ganske mye, mens jeg ikke jobber, så det er begrenset hvor mye vi ser til hverandre i ukedagene, mens det blir vel mye i helgene, om jeg ikke kunne være for meg selv litt nå og da. Så særboer-opplegg hadde jo blitt en komprimert variant av slik vi lever nå, og det hadde rett og slett ikke passet for meg. Dessuten, jeg liker å ha en partner, at vi deler på både det gode og og det dårlige/kjedelige/slitsomme. Det er trivelig å ha noen å spise middag sammen med, og en som lager maten til meg, for jeg hater å stå over komfyren. Er mye jeg liker med å bo sammen med kona, og heldigvis fungerer det fint for oss.
  15. Vil vise frem våre nusselige fosternøster. Mandag for tre uker siden ble det på FB-gruppa for Hølen lagt ut en etterlysning etter eier av en påkjørt og drept hunnkatt. Hun viste seg å være hjemløs og drektig. To dager senere, altså onsdagen, fikk jeg en melding fra de som bor rett ved siden av der pusen ble påkjørt. De hadde funnet to små kattunger i skjulet sitt, og lurte på om jeg kunne hjelpe. Jeg var på tur med Ayla, men gikk så fort jeg kunne hjem, hev et bur i bilen, og kjørte bort. Ungene, en gutt og en jente, var ca. 5 uker gamle, og superskjønne. De ble sjekket av oss samme kveld, og ble bekreftet friske av vet dagen etter. De var overraskende tillitsfulle. Tre dager gikk, og det ble lørdag. Tidlig på kvelden ble jeg oppringt av de samme folkene. Da hadde de hørt svak piping, og funnet en tredje unge på jordet bak huset sitt, over en bekk. Bur i bilen, og ny tur for å hente nøste. Det var ei lita jente, og hun var så tynn, stakkar. Men hun levde, og var ellers frisk. Vi lurte en stund på hvordan i all verden den lille ungen hadde kommet seg over bekken, men kom til slutt frem til at moren antakeligvis hadde begynt å flytte ungene. Hun var sikkert på vei tilbake etter å ha flyttet den første da hun ble påkjørt. Og da var hun altså allerede drektig igjen. Kan ikke folk bare kastrere kattene sine hvis de har tenkt til å miste dem ute? Nå koser vi oss altså med tre småtasser som herjer i alle høyder. Somalien vår Lynx har påtatt seg rollen som onkel, og Ayla er barnevakt og bodyguard. Og litt frisør Hun synes ungene kan være vel vågale, og kjefter på dem når de løper for fort gjennom huset. Jentene synes det er stad når Ayla leker med dem på sin hundemåte, selv om de ikke helt skjønner hva hun driver med, mens gutten ikke er noen fan av hundeleking. Anyhoo, her er nurkene. Ungene ble funnet i et område som heter Bekkelaget, og de som fant dem, ville gjerne at en av dem skulle ha et navn som fortalte det. Sammen kom vi frem til Bekki. Hun er en skikkelig kosejente, som dere ser. Hun elsker å kose på fanget, eller godt klemt inntil meg. Dette er Katniss (jeg er Hunger games fan). Det var hun som ble funnet etter fem dager, sulten og kald. Hun er et matvrak, naturlig nok, og la fort på seg. Hun er selvstendig og eventyrlysten, men samtidig søker hun en del nærhet. Hun har allerede et hjem som venter. Hun skal bli gårdskjerring i Odalen, og sjefe over to nuffer. Hun skal få være med på hytteturer, lære å sitte i kløv, og mye annet moro. Et perfekt katteliv for henne <3 Så har vi Finnick (fortsatt HG-fan ). Han er, i motsetning til søstrene, korthåret. Og han er en lite apekatt. Han klatrer opp, ramler ned, og klatrer opp igjen. Han har sjelden tid til kos, men når han først ligger stille litt, så er det bare koselig med litt kløing. Da purrer han høylytt.