Gå til innhold
Hundesonen.no

Miniatyr Bull Terrier - førstegangshund?


Mallisen
 Share

Recommended Posts

Har noen her erfaring med minibull? Jeg har ikke hatt hund selv, men er innstilt på å gjøre det jeg skal for å kunne tilby en hund et godt liv med tanke på kurs, kunnskap osv. Jeg lurer likevel på om dette er en veldig krevende rase å trene?

Jeg har lest mye forskjellig, og noen hevder mange er engstelige og ikke kan være alene over tid. Andre steder leser jeg at den er uavhengig og tåler det godt. Jeg jobber på dagtid, så den må kunne være alene en del timer. Jeg bor sammen med sønnen min på 12 og katten, og vi ønsker så gjerne en hund i flokken. Jeg har blitt helt opphengt i minibullen, prøver å vurdere andre raser også, men faller alltid tilbake på denne flotte, morsomme skapningen. Det er mye lek og gøy hos oss, så vi ønsker en hund med mye personlighet. Vi er middels aktive, den vil få gode turer, men vi springer ikke på fjellet. Jeg ønsker gjerne tips og råd om minibullen, men er åpen for andre innspill angående rase. ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en terrier. Den er sta, har egne meninger, og kan være krevende å trene. Hvis det er viktig for deg å ha en lydig hund som kan gå løs, være sammen med andre hunder, og gjør som du sier, så er dette helt feil rase. Hvis du kan tenke deg en klovn med masse personlighet som gjør som den vil, så er det et fint valg.

Når det gjelder separasjonsangst så kjenner jeg ikke rasen, men de fleste hunder kan tilvennes dette så lenge man bruker god tid. Da er det viktig å sjekke nøye med oppdretter hvordan foreldrehundene og evt tidligere kull er. Hvis rasen faktisk har tendens til separasjonsangst så ville jeg også hatt en god plan for å være hjemme med valp i en måneds tid minimum, og deretter en gradvis løsning med lufting i løpet av dagen.

Jeg ville også sjekket RAS (rasespesifikk avls-strategi) for hva det står om helsen til rasen og hva som gjøres der. Det er vel en av rasene som er avlet pga. utseendet og fått ekstremtrekk som ikke nødvendigvis er bra for dem (dvergvekst bla.), så det er ikke sikkert det er en avl du har lyst til å støtte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, simira skrev:

Det er en terrier. Den er sta, har egne meninger, og kan være krevende å trene. Hvis det er viktig for deg å ha en lydig hund som kan gå løs, være sammen med andre hunder, og gjør som du sier, så er dette helt feil rase. Hvis du kan tenke deg en klovn med masse personlighet som gjør som den vil, så er det et fint valg.

Når det gjelder separasjonsangst så kjenner jeg ikke rasen, men de fleste hunder kan tilvennes dette så lenge man bruker god tid. Da er det viktig å sjekke nøye med oppdretter hvordan foreldrehundene og evt tidligere kull er. Hvis rasen faktisk har tendens til separasjonsangst så ville jeg også hatt en god plan for å være hjemme med valp i en måneds tid minimum, og deretter en gradvis løsning med lufting i løpet av dagen.

Jeg ville også sjekket RAS (rasespesifikk avls-strategi) for hva det står om helsen til rasen og hva som gjøres der. Det er vel en av rasene som er avlet pga. utseendet og fått ekstremtrekk som ikke nødvendigvis er bra for dem (dvergvekst bla.), så det er ikke sikkert det er en avl du har lyst til å støtte.

Tusen takk for svar ? Er fortsatt i vurderingsfasen, og slike gode tilbakemeldinger er gull verdt. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Heisann! Jeg fikk min første minibull for 3 år siden. Hentet henne som valp fra oppdretter. Tidligere hadde jeg en JRT gjennom mange år så jeg var ikke ukjent med terrier som type. Bullen var ganske krevende, ekstremt mye valpebiting, ekstremt sta, veldig mye mer enn jeg var forberedt på. Jeg holdt på å gå på veggen et par ganger. Men hun ble voksen til slutt, og vi hadde mange fine stunder sammen. Hun var en slik hund som kunne være løs nærmest over alt, og var snill mot stort sett alt og alle når hun endelig sluttet med valpebitinga (julenissen ble hun aldri venn med ?). Sau, hest, andre hunder, det var ikke noe problem. Aldri noe utfordring for henne å være alene heller, ikke antydning til seperasjonsangst. Veldig glad i å være ute, samt litt kos i armkroken om kvelden. Hun laget aldri lyd, kun til julenissen ? 

Dessverre ble hun diagnostisert med patella luksasjon i begge bakbein som 2-åring, og vi avlivet henne av den grunn etter samråd med veterinær. Jeg har forstått det slik at vi var ekstremt uheldig, da det ikke skal være et utbredt problem på rasen. Etter 1 år ble lengselen etter hund veldig stor, og valget falt på nytt på en mini. Denne gangen en gutt. Vi har nå hatt han i en mnd, og han er ganske annerledes enn tispen. Han er ikke riktig så krevende, jeg oppfatter han som enklere, ekstremt glad i å finne på ting som vi kan trene på (min forrige var ikke riktig slik). Tilbyr veldig mye av seg selv og er ekstremt lærevillig og smart. Både på godt og vondt. Elsker både mat og leke, så han er lett å motivere. Han har heller ikke vært noe problem å venne til å være litt alene. Han har mer lyd enn den andre, litt mer "pratsom". Han sover også mye mer enn den forrige minien min gjorde som valp, det er mulig at det er derfor han også virker litt enklere ? Sovner lett på nye plasser, og er generelt veldig glad i å sove. Sovner typ under kloklipp. Han er den typen som "sover på kommando" om han skjønner at vi skal ut i kulden og han ikke har lyst til å gå ut. Har ikke møtt en sånn en før ?

Begge hundene var forresten veldig enkle å få husrene. 

Som førstegangshund er jeg usikker på om jeg ville anbefalt rasen, jeg ville definitivt hilst på en før jeg bestemte meg. Det er ikke en hund for alle, selv om jeg selvfølgelig er veldig fornøyd med min ❤️? De er klovner, de har egne meninger, og de kan være veldig krevende i valpetiden, men de er også utrolig morsomme og herlige vesen ?

IMG_20200411_190915_884.jpg

IMG_20200412_114817_429.jpg

Endret av VivianK
Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 timer siden, VivianK skrev:

Heisann! Jeg fikk min første minibull for 3 år siden. Hentet henne som valp fra oppdretter. Tidligere hadde jeg en JRT gjennom mange år så jeg var ikke ukjent med terrier som type. Bullen var ganske krevende, ekstremt mye valpebiting, ekstremt sta, veldig mye mer enn jeg var forberedt på. Jeg holdt på å gå på veggen et par ganger. Men hun ble voksen til slutt, og vi hadde mange fine stunder sammen. Hun var en slik hund som kunne være løs nærmest over alt, og var snill mot stort sett alt og alle når hun endelig sluttet med valpebitinga (julenissen ble hun aldri venn med ?). Sau, hest, andre hunder, det var ikke noe problem. Aldri noe utfordring for henne å være alene heller, ikke antydning til seperasjonsangst. Veldig glad i å være ute, samt litt kos i armkroken om kvelden. Hun laget aldri lyd, kun til julenissen ? 

Dessverre ble hun diagnostisert med patella luksasjon i begge bakbein som 2-åring, og vi avlivet henne av den grunn etter samråd med veterinær. Jeg har forstått det slik at vi var ekstremt uheldig, da det ikke skal være et utbredt problem på rasen. Etter 1 år ble lengselen etter hund veldig stor, og valget falt på nytt på en mini. Denne gangen en gutt. Vi har nå hatt han i en mnd, og han er ganske annerledes enn tispen. Han er ikke riktig så krevende, jeg oppfatter han som enklere, ekstremt glad i å finne på ting som vi kan trene på (min forrige var ikke riktig slik). Tilbyr veldig mye av seg selv og er ekstremt lærevillig og smart. Både på godt og vondt. Elsker både mat og leke, så han er lett å motivere. Han har heller ikke vært noe problem å venne til å være litt alene. Han har mer lyd enn den andre, litt mer "pratsom". Han sover også mye mer enn den forrige minien min gjorde som valp, det er mulig at det er derfor han også virker litt enklere ? Sovner lett på nye plasser, og er generelt veldig glad i å sove. Sovner typ under kloklipp. Han er den typen som "sover på kommando" om han skjønner at vi skal ut i kulden og han ikke har lyst til å gå ut. Har ikke møtt en sånn en før ?

Begge hundene var forresten veldig enkle å få husrene. 

Som førstegangshund er jeg usikker på om jeg ville anbefalt rasen, jeg ville definitivt hilst på en før jeg bestemte meg. Det er ikke en hund for alle, selv om jeg selvfølgelig er veldig fornøyd med min ❤️? De er klovner, de har egne meninger, og de kan være veldig krevende i valpetiden, men de er også utrolig morsomme og herlige vesen ?

IMG_20200411_190915_884.jpg

IMG_20200412_114817_429.jpg

Tusen takk for et veldig utfyllende svar, det er fint å få innspill fra folk som har erfaring. Og herlighet for en nydelig hund - jeg smelter helt! ? 

Det er godt tips å treffe en, eventuelt få tilbringe en dag eller to før jeg bestemmer meg.

Takk igjen ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har nylig overtatt eierskap av en hund jeg har passet endel før. Den kan standard kommandoer som «sitt, ligg, kom, osv». Hjemme lystrer han stort sett, men med en gang jeg tar på ham turselen/når vi er på tur er det som han lukker ørene. Han lystrer innimellom, men ikke på samme måte som hjemme. Jeg har prøvd med positiv feedback og snacks for å trene når vi er ute også. Har sjekket selen om den er vond, og latt ham gå med den inne for å sjekke om han oppfører seg annerledes hjemme med den på, men da lystrer han som vanlig og oppfører seg som normalt.    Det virker for meg som det utelukkende er turen/tanken på tur som gjør at han ikke lystrer. Han er ikke superbegeistret for selen, men elsker å gå tur og virker som han kunne gått tur hele dagen om han fikk lov.   Lang spørsmål, men jeg lurer på om noen har vært i samme situasjon eller har noen gode tips?
    • Vi er en familie på 4 som har vurdert å skaffe hund lenge, og nå føler vi oss klare for ansvaret. Vi har falt for de små spisshundrasene japansk spisshund og kleinspitz, og vil gjerne høre deres erfaringer om disse. Vi er på jakt etter en liten, omgjengelig familiehund som både kan være med på tur i allslags vær og kose seg inne. Vi tenker at et medium aktivitetsnivå og ikke altfor krevende pelsstell hadde vært fint.   Vi ferierer en del på båt om sommeren og hunden må derfor vennes til båtlivet. Jeg har lurt litt på om det kan være krevende med spisshund på båt, siden de kan bjeffe en del? Når man ligger i havn er det jo mange andre båter og folk rundt overalt, og jeg bekymrer meg for om det kan bli slitsomt hvis hunden skal varsle hver gang den ser en fremmed. Vil gjerne ha synspunkter på dette. 
    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...