Gå til innhold
Hundesonen.no

Miniatyr Bull Terrier - førstegangshund?


Mallisen
 Share

Recommended Posts

Har noen her erfaring med minibull? Jeg har ikke hatt hund selv, men er innstilt på å gjøre det jeg skal for å kunne tilby en hund et godt liv med tanke på kurs, kunnskap osv. Jeg lurer likevel på om dette er en veldig krevende rase å trene?

Jeg har lest mye forskjellig, og noen hevder mange er engstelige og ikke kan være alene over tid. Andre steder leser jeg at den er uavhengig og tåler det godt. Jeg jobber på dagtid, så den må kunne være alene en del timer. Jeg bor sammen med sønnen min på 12 og katten, og vi ønsker så gjerne en hund i flokken. Jeg har blitt helt opphengt i minibullen, prøver å vurdere andre raser også, men faller alltid tilbake på denne flotte, morsomme skapningen. Det er mye lek og gøy hos oss, så vi ønsker en hund med mye personlighet. Vi er middels aktive, den vil få gode turer, men vi springer ikke på fjellet. Jeg ønsker gjerne tips og råd om minibullen, men er åpen for andre innspill angående rase. ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en terrier. Den er sta, har egne meninger, og kan være krevende å trene. Hvis det er viktig for deg å ha en lydig hund som kan gå løs, være sammen med andre hunder, og gjør som du sier, så er dette helt feil rase. Hvis du kan tenke deg en klovn med masse personlighet som gjør som den vil, så er det et fint valg.

Når det gjelder separasjonsangst så kjenner jeg ikke rasen, men de fleste hunder kan tilvennes dette så lenge man bruker god tid. Da er det viktig å sjekke nøye med oppdretter hvordan foreldrehundene og evt tidligere kull er. Hvis rasen faktisk har tendens til separasjonsangst så ville jeg også hatt en god plan for å være hjemme med valp i en måneds tid minimum, og deretter en gradvis løsning med lufting i løpet av dagen.

Jeg ville også sjekket RAS (rasespesifikk avls-strategi) for hva det står om helsen til rasen og hva som gjøres der. Det er vel en av rasene som er avlet pga. utseendet og fått ekstremtrekk som ikke nødvendigvis er bra for dem (dvergvekst bla.), så det er ikke sikkert det er en avl du har lyst til å støtte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, simira skrev:

Det er en terrier. Den er sta, har egne meninger, og kan være krevende å trene. Hvis det er viktig for deg å ha en lydig hund som kan gå løs, være sammen med andre hunder, og gjør som du sier, så er dette helt feil rase. Hvis du kan tenke deg en klovn med masse personlighet som gjør som den vil, så er det et fint valg.

Når det gjelder separasjonsangst så kjenner jeg ikke rasen, men de fleste hunder kan tilvennes dette så lenge man bruker god tid. Da er det viktig å sjekke nøye med oppdretter hvordan foreldrehundene og evt tidligere kull er. Hvis rasen faktisk har tendens til separasjonsangst så ville jeg også hatt en god plan for å være hjemme med valp i en måneds tid minimum, og deretter en gradvis løsning med lufting i løpet av dagen.

Jeg ville også sjekket RAS (rasespesifikk avls-strategi) for hva det står om helsen til rasen og hva som gjøres der. Det er vel en av rasene som er avlet pga. utseendet og fått ekstremtrekk som ikke nødvendigvis er bra for dem (dvergvekst bla.), så det er ikke sikkert det er en avl du har lyst til å støtte.

Tusen takk for svar ? Er fortsatt i vurderingsfasen, og slike gode tilbakemeldinger er gull verdt. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Heisann! Jeg fikk min første minibull for 3 år siden. Hentet henne som valp fra oppdretter. Tidligere hadde jeg en JRT gjennom mange år så jeg var ikke ukjent med terrier som type. Bullen var ganske krevende, ekstremt mye valpebiting, ekstremt sta, veldig mye mer enn jeg var forberedt på. Jeg holdt på å gå på veggen et par ganger. Men hun ble voksen til slutt, og vi hadde mange fine stunder sammen. Hun var en slik hund som kunne være løs nærmest over alt, og var snill mot stort sett alt og alle når hun endelig sluttet med valpebitinga (julenissen ble hun aldri venn med ?). Sau, hest, andre hunder, det var ikke noe problem. Aldri noe utfordring for henne å være alene heller, ikke antydning til seperasjonsangst. Veldig glad i å være ute, samt litt kos i armkroken om kvelden. Hun laget aldri lyd, kun til julenissen ? 

Dessverre ble hun diagnostisert med patella luksasjon i begge bakbein som 2-åring, og vi avlivet henne av den grunn etter samråd med veterinær. Jeg har forstått det slik at vi var ekstremt uheldig, da det ikke skal være et utbredt problem på rasen. Etter 1 år ble lengselen etter hund veldig stor, og valget falt på nytt på en mini. Denne gangen en gutt. Vi har nå hatt han i en mnd, og han er ganske annerledes enn tispen. Han er ikke riktig så krevende, jeg oppfatter han som enklere, ekstremt glad i å finne på ting som vi kan trene på (min forrige var ikke riktig slik). Tilbyr veldig mye av seg selv og er ekstremt lærevillig og smart. Både på godt og vondt. Elsker både mat og leke, så han er lett å motivere. Han har heller ikke vært noe problem å venne til å være litt alene. Han har mer lyd enn den andre, litt mer "pratsom". Han sover også mye mer enn den forrige minien min gjorde som valp, det er mulig at det er derfor han også virker litt enklere ? Sovner lett på nye plasser, og er generelt veldig glad i å sove. Sovner typ under kloklipp. Han er den typen som "sover på kommando" om han skjønner at vi skal ut i kulden og han ikke har lyst til å gå ut. Har ikke møtt en sånn en før ?

Begge hundene var forresten veldig enkle å få husrene. 

Som førstegangshund er jeg usikker på om jeg ville anbefalt rasen, jeg ville definitivt hilst på en før jeg bestemte meg. Det er ikke en hund for alle, selv om jeg selvfølgelig er veldig fornøyd med min ❤️? De er klovner, de har egne meninger, og de kan være veldig krevende i valpetiden, men de er også utrolig morsomme og herlige vesen ?

IMG_20200411_190915_884.jpg

IMG_20200412_114817_429.jpg

Endret av VivianK
Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 timer siden, VivianK skrev:

Heisann! Jeg fikk min første minibull for 3 år siden. Hentet henne som valp fra oppdretter. Tidligere hadde jeg en JRT gjennom mange år så jeg var ikke ukjent med terrier som type. Bullen var ganske krevende, ekstremt mye valpebiting, ekstremt sta, veldig mye mer enn jeg var forberedt på. Jeg holdt på å gå på veggen et par ganger. Men hun ble voksen til slutt, og vi hadde mange fine stunder sammen. Hun var en slik hund som kunne være løs nærmest over alt, og var snill mot stort sett alt og alle når hun endelig sluttet med valpebitinga (julenissen ble hun aldri venn med ?). Sau, hest, andre hunder, det var ikke noe problem. Aldri noe utfordring for henne å være alene heller, ikke antydning til seperasjonsangst. Veldig glad i å være ute, samt litt kos i armkroken om kvelden. Hun laget aldri lyd, kun til julenissen ? 

Dessverre ble hun diagnostisert med patella luksasjon i begge bakbein som 2-åring, og vi avlivet henne av den grunn etter samråd med veterinær. Jeg har forstått det slik at vi var ekstremt uheldig, da det ikke skal være et utbredt problem på rasen. Etter 1 år ble lengselen etter hund veldig stor, og valget falt på nytt på en mini. Denne gangen en gutt. Vi har nå hatt han i en mnd, og han er ganske annerledes enn tispen. Han er ikke riktig så krevende, jeg oppfatter han som enklere, ekstremt glad i å finne på ting som vi kan trene på (min forrige var ikke riktig slik). Tilbyr veldig mye av seg selv og er ekstremt lærevillig og smart. Både på godt og vondt. Elsker både mat og leke, så han er lett å motivere. Han har heller ikke vært noe problem å venne til å være litt alene. Han har mer lyd enn den andre, litt mer "pratsom". Han sover også mye mer enn den forrige minien min gjorde som valp, det er mulig at det er derfor han også virker litt enklere ? Sovner lett på nye plasser, og er generelt veldig glad i å sove. Sovner typ under kloklipp. Han er den typen som "sover på kommando" om han skjønner at vi skal ut i kulden og han ikke har lyst til å gå ut. Har ikke møtt en sånn en før ?

Begge hundene var forresten veldig enkle å få husrene. 

Som førstegangshund er jeg usikker på om jeg ville anbefalt rasen, jeg ville definitivt hilst på en før jeg bestemte meg. Det er ikke en hund for alle, selv om jeg selvfølgelig er veldig fornøyd med min ❤️? De er klovner, de har egne meninger, og de kan være veldig krevende i valpetiden, men de er også utrolig morsomme og herlige vesen ?

IMG_20200411_190915_884.jpg

IMG_20200412_114817_429.jpg

Tusen takk for et veldig utfyllende svar, det er fint å få innspill fra folk som har erfaring. Og herlighet for en nydelig hund - jeg smelter helt! ? 

Det er godt tips å treffe en, eventuelt få tilbringe en dag eller to før jeg bestemmer meg.

Takk igjen ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...