Gå til innhold
Hundesonen.no

Dachs som familiehund til turer i fjellet og på ski


BC45
 Share

Recommended Posts

Hei!

Vi har nettopp meldt oss inn i forumet her fordi vi har så veldig lyst på en liten hund. Vi synes langhåret dachs er fantastisk fine hunder, men lurer på om en slik vil kunne passe inn i vår familie. Vi er en familie på fem, tre av oss er tenåringer. Fra før har vi to marsvin og en katt som er svært selvstendig og mye ute.

Vi lurer på:

- kan en dachs bli med på 3-4 timers lange turer i fjellet og kan de kan gå i preparert skiløype i opptil 3 timer?

- kan de bli vant til å være med på båt?

- hvor mange lufteturer trenger de pr. dag

- hvor lenge kan de være hjemme alene mtp at vi er på jobb og skole deler av dagen

- hvordan er de i forhold til andre hunder, er de ofte redde?

- hva med at vi har katt i huset fra før?

- vi har lyst til å reise på utlandsferie av og til, er det best og ha hunden hos venner eller er kan den ha det fint hos kennel?

- er det best å ha den i bur ved bilkjøring eller kan den sitte i fanget til passasjer med belte på?

Hilsen

familie som ønsker seg en liten hund

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt mange fordommer mot dachser, men etter å ha blitt kjent med et par har jeg virkelig fått sansen for dem. Om dere er nøye med oppdretter og får en hund etter trygge og friske foreldre så er det en herlig hund!

De kan fint være med på lange turer og bli vent til å være med på båt.

Som hovedregel mener jeg at alle hunder bør ha minst en times aktivisering hver dag, enten i form av tur eller søk, triks, lydighetstrening osv. I tillegg må den såklart ha kortere tisseturer minimum morgen og kveld. Det første halvåret må den nok ut oftere, i valpetiden har jeg vært ute med hundene omtrent annehver time eller så på dagtid, og kanskje en gang eller to i løpet av natten også. Etter noen uker sover de som oftest hele natten, men må ut oftere på dagen til de har lært å holde seg.

Dachser er nok ikke mer redde enn andre hunder, men det er viktig å være nøye med oppdretter og få en hund etter trygge foreldre. Dersom foreldrene er nervøse går dette ofte i arv, både genetisk og gjennom påvirkning fra moren i valpekassen.

Dersom hunden blir vant til katt fra valpestadiet (og katten er grei) går det som oftest bra. Pass på at katten har et trygt sted for å komme unna valpen og ikke blir plaget.

De fleste hunder har det helt fint på kennel, men jeg synes jo det er bedre å ha de hos venner og familie, hvis dere har noen som har anledning. Da får den som oftest mer selskap og får være i et hjemmemiljø som den er vant til, i stedet for i et bur for seg selv i et potensielt stressende miljø.

Det absolutt tryggeste ved bilkjøring er et solid bilbur, slik at risikoen for skade både for hunden og andre er minst mulig. Sele er mindre trygt, men det beste alternativet om man ikke har plass til bur, eller hunden blir bilsyk f.eks.

@Pringlenkan litt mer om dachs, selv om det er mest de andre variantene.

 

Endret av simira
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Simira sier nok det meste :) Men en liten rettelse: noen av dachshundrasene ER mer redde enn andre hunder. Dachs er ikke en rase, men 9 ulike. Størst utfordringer på mentalitet finner man hos de små variantene, da særlig langhår dverg og kanin. Men det er også MYE rusk på langhår normal. Det finnes dog absolutt trivelige langhår også. Velg oppdretter og foreldredyr med stor omhu, så får dere en trivelig familiehund som er med på all den aktiviteten dere ønsker :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Pringlen said:

Simira sier nok det meste :) Men en liten rettelse: noen av dachshundrasene ER mer redde enn andre hunder. Dachs er ikke en rase, men 9 ulike. Størst utfordringer på mentalitet finner man hos de små variantene, da særlig langhår dverg og kanin. Men det er også MYE rusk på langhår normal. Det finnes dog absolutt trivelige langhår også. Velg oppdretter og foreldredyr med stor omhu, så får dere en trivelig familiehund som er med på all den aktiviteten dere ønsker :)

Litt feil formulering fra min side, jeg mente at man finner mer og mindre trygge både individer og raser ellers også, at det er ikke er noe spesielt for dachs som sådan. Men langhår er vel av de mer utsatte ja.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så koselig at dere ønsker dachs. Jeg har kjent dachser hele livet siden besteforeldrene mine alltid har hatt det, langhåret dvergdachs. Helt fantastiske hunder med enorm personlighet, og virkelig store hunder i liten kropp.  

Alle de 4 jeg har kjent har vært veldig lette å ha med å gjøre. Ikke ekstremt krevende på noen måte. Alle 4 har kunnet gå løse, og har hele livet gått løs døgnet rundt på hyttetomta i når de er der. Bjeffer når det kommer folk, men ellers ikke så veldig mye. Så veldig enkle hunder å ha med å gjøre.  Vet ikke om dette gjelder alle, men det er hvertfall min erfaring.  Alle 4 har kunnet vært alene hjemme, men har vært med på jobb hver dag alltid. Jeg tipper standard er mer krevende og sikkert har mer jaktinstinkt.

Eneste er at siste har utviklet en usikkerhet mot både nye mennesker og andre hunder, helt uten noen spesiell grunn, og hun har blitt veldig bjeffete ute. Usikker på om dette er genetisk eller skyldes manglende sosialisering. Forutenom denne usikkerheten er hun en fantastisk hund. Men ja som Pringlen sier er det viktig å finne en god oppdretter med trivelige hunder. Ta dere en tur på utstilling og prat med eiere :) Dersom dere bor i Oslo-området skal det være dachseutstilling her i august. Da samles masse nydelige dachser!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar dere:) Da skjønner jeg at noe av det viktigste er å se etter foreldre som er trygge. Er det noen spesielle ting vi kan gjøre eller undersøke nærmere før vi bestemmer oss for hvor vi skal kjøpe? En oppdretter kan vel bare si at foreldrene er rolige uten at det er noen garanti for det? Finnes det f.eks papirer fra utstillinger osv. som kan si noe om foreldrenes lynne?

Endret av BC45
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, BC45 skrev:

Tusen takk for svar dere:) Da skjønner jeg at noe av det viktigste er å se etter foreldre som er trygge. Er det noen spesielle ting vi kan gjøre eller undersøke nærmere før vi bestemmer oss for hvor vi skal kjøpe? En oppdretter kan vel bare si at foreldrene er rolige uten at det er noen garanti for det? Finnes det f.eks papirer fra utstillinger osv. som kan si noe om foreldrenes lynne?

Det beste er nok å besøke oppdretter og treffe foreldrene selv. Det kan være litt vanskelig å treffe far, men mor skal du kunne møte. Spør gjerne oppdretter hvordan hundene er med fremmede mennesker og andre hunder. Varsellampene bør blinke om oppdretter sier noe som "De kan være litt reserverte i starten før de blir kjent" eller "de er reserverte mot fremmede". En ekte reservert hund er det ikke noe i veien med, men mange bruker reservert som et penere ord for usikker. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utstillingspremeringer sier desverre ingenting. Og ja, oppdretterene kommer til å si at foreldrene er trygge og fine. Du må nesten møte dem selv. Far kan oftest bli vanskelig å møte. Men mor er viktig! Dra på besøk, hils på mor og oppdretters øvrige hunder. Om du ikke får hilse på alle, bør varsellampene blinke. Og ikke kjøp bortforklaringer om at mor reagerer slik eller sånn fordi hun har valper. Det er generelt mye lyd i langhår, men uhemmet kakling sier litt om hundene, og de bør kunne roe seg raskt selv om det kommer besøk. Valpeformidler i NDF er forøvrig selv langhårsoppdretter, så det kan være et greit sted å begynne med en henvendelse dit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vær også obs på at dachs (som regel) har mye jaktinstinkt, og marsvinene kan leve farlig dersom dere ikke passer godt på.
Ellers signerer jeg det de andre sier ovenfor her. gjør grundig research før dere går til anskaffelse av nytt familiemedlem, det er en del "skrot-mentalitet" på dachs, og særlig på langhår synes jeg. Angstbitere og generelt dårlig gemytt ser vi veldig mye av på jobb. (dyreklinikk) 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...