Gå til innhold
Hundesonen.no

Focal Myasthenia Gravis


hmm...
 Share

Recommended Posts

Er det noen som har personlig erfaring / kunnskap med hund som har fått diagnosen Focal Myasthenia Gravis, eller vært i en utredningsprosess hvor dette har vært en aktuell alternativ diagnose?  Vi er klar over at dette er en sjelden diagnose, men vi har vært gjennom en bred utredningsprosess som dessverre peker oss i denne retningen. Vi venter nå på bekreftelse på innsendt prøve, som det dessverre tar noen dager til før vi mottar. I vårt tilfelle er det en variant som primært berører ansikts-muskulatur / svelge-funksjon, samt total mangel på overskudd. Hvordan fungerer medisinering på symptomene? I hvor stor grad vil normalt aktivitetsnivå kunne forventes etter at medisineringen eventuelt startes. Hunden er en fuglehund (breton) som er vant til et svært høyt aktivitetsnivå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt hund med Myastenia Gravis. Ikke primært fokal selv om ansiktsmuskulatur også var rammet,- og uten f.eks megaøsofagus (noe som ikke er uvanlig). Sykdommen gjør jo at nervesignaler ikke når fram til muskulatur og det er da naturlig at det kan virke som om hunden kan mangle overskudd. Muskulaturen "virker" ikke og svinner hen når den ikke blir brukt. Generelt er vel medisinering av Myastenia Gravis ulike immundempende medisiner, kortison som regel. Disse gir i seg selv mange bivirkninger og vil neppe gjøre at hunden oppleves som frisk når den bare blir medisinert (jeg opplever at det er det dere aller mest lurer på?) Jeg vet at MG kan gå i remisjon,- altså i en slags hvile, men de fleste hunder jeg har hørt om med sykdommen har blitt avlivet relativt raskt etter at diagnose ble gitt. Selv beholdt jeg min i et par år på medisinering, og måtte avlive akutt som følge av medisinenes bivirkninger. Jeg hadde hørt om at sykdommen kunne gå i remisjon og håpet i det lengste. Med fasit i hånd, hadde han fått slippe med en gang sikker diagnose ble stilt. Dersom bare ansiktsmuskulatur er rammet, regner jeg med at prognosene kanskje er bedre? Dette kan behandlende veterinær svare på,- eller skaffe rede på gjennom sitt fagnettverk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi venter på svar på prøveresultatet, men vi har vært gjennom en så grundig prosess den siste uken (har brukt det meste av julen hos veterinær), at vi står tilbake med FMG / MG som en forventet diagnose. Heldigvis har vi en erfaren og dyktig veterinær, med stort fagnettverk,  som både er kjent med diagnosen og som har steg for steg eliminert alternativene. Symptomene har økt såpass aggressivt de siste dagene, at veterinæren besluttet i dag å igangsette medisinering, dette for å unngå en utvikling til "kritisk", som vil medføre innleggelse og trolig avliving.  Selv om de sterkeste signalene er i ansikt / svelg, er også ustøhet og koordinering blitt tydeligere de siste to dagene. Medisinen som benyttes er Mestinon, som også brukes til mennesker med samme diagnose. Medisinen medfører at blokkeringene i nervesystemet fjernes.  Vi har tillit til veterinærens vurderinger, og har samme oppfatning om at å vente 5-6 dager på prøvesvar kan være svært risikabelt, dersom svelge-funksjonen reduseres ytterligere kan det i verste fall medføre kvelning. I løpet av en dag eller to vil vi se om medisinen har forventet effekt. 

Det jeg vet lite om, og hvor det er stor forskjell fra hund til hund, er i hvor stor grad hunden med denne medisinen vil fungere normalt, særlig med tanke på at det er en jakthund som er vant til svært høy aktivitet, og har en svært høy jaktlyst (som alltid vil være der).  Vi er i en situasjon hvor vi forventer en diagnose som hunden vil ha hele livet (han er bare 5,5 år), og vi vet ikke i hvor stor grad en framtidig konstant medisinering vil gi han et liv som er naturlig (dette er ikke en hund som ligger og koser på sofaen, han er "på" hele tiden).  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund fikk også Mestinon,- i tillegg til Prednisolon og Imurel (også immundempende) Jeg minnes at Mestinon var vanskelig å dosere, men det vil jo veterinæren veilede dere gjennom. Det høres ut som dere er i gode hender. Hva angår svelg (regner med det er snakk om megaøsofagus) kan man jo håpe at det bedres med medisinering. Hvis ikke finnes det metoder for å sikre at maten ikke kommer i retur. Jeg regner med at hunden ikke er like "på" nå som den er syk, så må man egentlig bare ta hver dag som den kommer. Om sykdommen ikke går i remisjon, hadde jeg nok ikke regnet med at dette var en hund som kunne virke aktivt i jakt om det er det som er målet. Realistisk sett er det nok lurt å komme seg over denne akutte fasen og ta en nærmere vurdering når man har bedre oversikt over situasjonen. Det er veldig individuelt hvordan sykdommen utvikler seg. Min hund fikk symptomer da han var halvannet år gammel, fikk diagnose da han nærmet seg 2 år og ble avlivet vel tre år gammel. Det er dere som hele tiden må vurdere hundens livskvalitet og ta de avgjørelsene dere mener er best for hunden. Jeg ønsker dere lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hmm... takk for svar... vi får se i løpet av de nærmeste dagene, det er livskvaliteten til bikkja som er avgjørende, så får man heller legge egne følelser til side. Vi får følge med på hvordan han responderer på medisinen som han begynte med i dag. Akkurat nå er han såpass "uttafor" at det ikke er godt å se, kan ikke ha det slik lenge. Jeg leser i felleskatalogen at Mestinon ikke skal kombineres medikamenter som kortison på grunn av større bivirkninger, og bivirkningene til mestinon er jo store nok i følge felleskatalogen.  Og så må vi ta hensyn til at dette er en rase som primært er avlet på energi, jaktegenskaper  og jaktlyst, og som krever utfordringer og betydelig aktivitet.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden min ble utredet for MG. Han hadde mye muskelsvinn i ansiktet, siklet endel og hadde hatt et par «anfall» hvor han mistet kontroll over bakpart. Det ble sendt inn prøver med negativt svar. Det viste seg at det mest sannsynlig var svulst i hodet. Han var også veldig slapp og redusert, men det utviklet seg over lengre tid. Håper du finner ut av det og at noe kan gjøres. Lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vi får svar på prøven om MG i løpet av et par dager (har tatt lenger tid på grunn av jul), alternativet til en MG-diagnose er svulst i hodet (hjernebark), men MG passer best til symptomene, og han responderer på Mestinon. Hvor i hodet satt svulsten? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi vet ikke helt. Lang historie, men vi utredet mye og fant en svulst på hjertet. Han ble så fryktelig redusert og fikk kortison som han fikk mye bivirkninger av. Vi røntget hodet, men tok ikke CT fordi vi trodde symptomene kom av svulsten på hjertet blandt annet. Han hadde fjernet ondartede svulster fire ganger tidligere. Han måtte avlives tilslutt for han var så dårlig og veldig forandret. Han var skjev og helt innsunken i ansiktet. Han ble åpnet for å se på svulsten på hjertet og da viste det seg at det var noe feil med hjertet som så ut som svulst. Han ble ikke ytterligere obdusert, men veterinærene mente han måtte ha hatt svulst i hodet i tillegg til hjertefeilen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...