Gå til innhold
Hundesonen.no

Focal Myasthenia Gravis


hmm...
 Share

Recommended Posts

Er det noen som har personlig erfaring / kunnskap med hund som har fått diagnosen Focal Myasthenia Gravis, eller vært i en utredningsprosess hvor dette har vært en aktuell alternativ diagnose?  Vi er klar over at dette er en sjelden diagnose, men vi har vært gjennom en bred utredningsprosess som dessverre peker oss i denne retningen. Vi venter nå på bekreftelse på innsendt prøve, som det dessverre tar noen dager til før vi mottar. I vårt tilfelle er det en variant som primært berører ansikts-muskulatur / svelge-funksjon, samt total mangel på overskudd. Hvordan fungerer medisinering på symptomene? I hvor stor grad vil normalt aktivitetsnivå kunne forventes etter at medisineringen eventuelt startes. Hunden er en fuglehund (breton) som er vant til et svært høyt aktivitetsnivå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt hund med Myastenia Gravis. Ikke primært fokal selv om ansiktsmuskulatur også var rammet,- og uten f.eks megaøsofagus (noe som ikke er uvanlig). Sykdommen gjør jo at nervesignaler ikke når fram til muskulatur og det er da naturlig at det kan virke som om hunden kan mangle overskudd. Muskulaturen "virker" ikke og svinner hen når den ikke blir brukt. Generelt er vel medisinering av Myastenia Gravis ulike immundempende medisiner, kortison som regel. Disse gir i seg selv mange bivirkninger og vil neppe gjøre at hunden oppleves som frisk når den bare blir medisinert (jeg opplever at det er det dere aller mest lurer på?) Jeg vet at MG kan gå i remisjon,- altså i en slags hvile, men de fleste hunder jeg har hørt om med sykdommen har blitt avlivet relativt raskt etter at diagnose ble gitt. Selv beholdt jeg min i et par år på medisinering, og måtte avlive akutt som følge av medisinenes bivirkninger. Jeg hadde hørt om at sykdommen kunne gå i remisjon og håpet i det lengste. Med fasit i hånd, hadde han fått slippe med en gang sikker diagnose ble stilt. Dersom bare ansiktsmuskulatur er rammet, regner jeg med at prognosene kanskje er bedre? Dette kan behandlende veterinær svare på,- eller skaffe rede på gjennom sitt fagnettverk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi venter på svar på prøveresultatet, men vi har vært gjennom en så grundig prosess den siste uken (har brukt det meste av julen hos veterinær), at vi står tilbake med FMG / MG som en forventet diagnose. Heldigvis har vi en erfaren og dyktig veterinær, med stort fagnettverk,  som både er kjent med diagnosen og som har steg for steg eliminert alternativene. Symptomene har økt såpass aggressivt de siste dagene, at veterinæren besluttet i dag å igangsette medisinering, dette for å unngå en utvikling til "kritisk", som vil medføre innleggelse og trolig avliving.  Selv om de sterkeste signalene er i ansikt / svelg, er også ustøhet og koordinering blitt tydeligere de siste to dagene. Medisinen som benyttes er Mestinon, som også brukes til mennesker med samme diagnose. Medisinen medfører at blokkeringene i nervesystemet fjernes.  Vi har tillit til veterinærens vurderinger, og har samme oppfatning om at å vente 5-6 dager på prøvesvar kan være svært risikabelt, dersom svelge-funksjonen reduseres ytterligere kan det i verste fall medføre kvelning. I løpet av en dag eller to vil vi se om medisinen har forventet effekt. 

Det jeg vet lite om, og hvor det er stor forskjell fra hund til hund, er i hvor stor grad hunden med denne medisinen vil fungere normalt, særlig med tanke på at det er en jakthund som er vant til svært høy aktivitet, og har en svært høy jaktlyst (som alltid vil være der).  Vi er i en situasjon hvor vi forventer en diagnose som hunden vil ha hele livet (han er bare 5,5 år), og vi vet ikke i hvor stor grad en framtidig konstant medisinering vil gi han et liv som er naturlig (dette er ikke en hund som ligger og koser på sofaen, han er "på" hele tiden).  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund fikk også Mestinon,- i tillegg til Prednisolon og Imurel (også immundempende) Jeg minnes at Mestinon var vanskelig å dosere, men det vil jo veterinæren veilede dere gjennom. Det høres ut som dere er i gode hender. Hva angår svelg (regner med det er snakk om megaøsofagus) kan man jo håpe at det bedres med medisinering. Hvis ikke finnes det metoder for å sikre at maten ikke kommer i retur. Jeg regner med at hunden ikke er like "på" nå som den er syk, så må man egentlig bare ta hver dag som den kommer. Om sykdommen ikke går i remisjon, hadde jeg nok ikke regnet med at dette var en hund som kunne virke aktivt i jakt om det er det som er målet. Realistisk sett er det nok lurt å komme seg over denne akutte fasen og ta en nærmere vurdering når man har bedre oversikt over situasjonen. Det er veldig individuelt hvordan sykdommen utvikler seg. Min hund fikk symptomer da han var halvannet år gammel, fikk diagnose da han nærmet seg 2 år og ble avlivet vel tre år gammel. Det er dere som hele tiden må vurdere hundens livskvalitet og ta de avgjørelsene dere mener er best for hunden. Jeg ønsker dere lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hmm... takk for svar... vi får se i løpet av de nærmeste dagene, det er livskvaliteten til bikkja som er avgjørende, så får man heller legge egne følelser til side. Vi får følge med på hvordan han responderer på medisinen som han begynte med i dag. Akkurat nå er han såpass "uttafor" at det ikke er godt å se, kan ikke ha det slik lenge. Jeg leser i felleskatalogen at Mestinon ikke skal kombineres medikamenter som kortison på grunn av større bivirkninger, og bivirkningene til mestinon er jo store nok i følge felleskatalogen.  Og så må vi ta hensyn til at dette er en rase som primært er avlet på energi, jaktegenskaper  og jaktlyst, og som krever utfordringer og betydelig aktivitet.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden min ble utredet for MG. Han hadde mye muskelsvinn i ansiktet, siklet endel og hadde hatt et par «anfall» hvor han mistet kontroll over bakpart. Det ble sendt inn prøver med negativt svar. Det viste seg at det mest sannsynlig var svulst i hodet. Han var også veldig slapp og redusert, men det utviklet seg over lengre tid. Håper du finner ut av det og at noe kan gjøres. Lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vi får svar på prøven om MG i løpet av et par dager (har tatt lenger tid på grunn av jul), alternativet til en MG-diagnose er svulst i hodet (hjernebark), men MG passer best til symptomene, og han responderer på Mestinon. Hvor i hodet satt svulsten? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi vet ikke helt. Lang historie, men vi utredet mye og fant en svulst på hjertet. Han ble så fryktelig redusert og fikk kortison som han fikk mye bivirkninger av. Vi røntget hodet, men tok ikke CT fordi vi trodde symptomene kom av svulsten på hjertet blandt annet. Han hadde fjernet ondartede svulster fire ganger tidligere. Han måtte avlives tilslutt for han var så dårlig og veldig forandret. Han var skjev og helt innsunken i ansiktet. Han ble åpnet for å se på svulsten på hjertet og da viste det seg at det var noe feil med hjertet som så ut som svulst. Han ble ikke ytterligere obdusert, men veterinærene mente han måtte ha hatt svulst i hodet i tillegg til hjertefeilen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
    • Støtdempende innleggssåler i potesko er et alternativ for å redusere belastningen på leddene. Om du finner sokker eller sko som sitter godt og får til å feste sålene så de ikke sklir inni. Ulike materialer har ulik komfort å løpe på. Noen typer materialer absorberer all energi uten å gi noen bounce back. Gir en bedre treningsøkt, men er sikkert vanskeligere å få hunden til å akseptere fordi det føles rart og er mye tyngre å løpe med. Jeg kan lage såler av det beste som er av shock absorption per måleenhet, men for egen business vil jeg ikke si hva materialet er. Yttersålene fra to par gode maraton racingsko kan også forvandles til gode løpesko for hund, med litt kreativitet og fingernemhet. Lunar Lite såler fra Nike var en personlig favoritt å løpe på. Tynne, passe harde, perfekt balanse mellom støtdemping og feedback energi. ..for meg med min kroppsvekt. En må sikkert ta hensyn til at hunden legger mindre vekt i hvert steg. Racingsko for barn er kanskje et bedre alternativ for et upcycling prosjekt. 
    • Vi har hatt noen fine dager. Av bra ting kan nevnes flere lykketreff i sosialisering og miljøtrening, bl.a. en slags flashmob av studenter med ski og snowboard og bager i former og farger, med ulike språklyder, som plutselig rundet hjørnet og befolket bussholdeplassen med et tett kaos. Det var helt kewlt, men å entre støyete rushtidsbuss med sterke lukter av parfymer fra kælvete unge voksne i en læringsfase, det var han mer skeptisk til, og måtte bæres ombord for logistic flow. Der inne, mellom føtter og ski og bager og skrålete skrål av både lyd og lukt og visuelle inntrykk - en intens stank - der tok det nesten et halvt minutt før han ville ha mat igjen, etter å ha forsøkt redde oss to ut derfra da døren åpnet seg på neste holdeplass. Et whiff av frisk luft var den forsikringen han trengte for å slappe av med viten om at denne situasjonen ikke var evig, og snack tray åpnet seg for påfyll. Mange røy ut på en holdeplass et par minutter senere og vi benyttet anledningen til å bevege oss gjennom midtgangen til en annen dør med mer kaos. Avslappet og ok med det da, etter å ha blitt desensitivert for den sterke multi sensory stanken av unge homo sapiens i den mest intenste delen av parringssesongen. Hva de homoene ruller seg i for å frastøte potensielle partnere så de får studere i fred, det er en effektiv repellant ikke bare mot unge sapiens hunkjønn, men også mot Canis lupus familiaris. Den initielle aversjonen mot stanken ble allikevel overdøvet av glupskhet. Minner meg om et gammelt amerikansk visdomsord: — If Hitler had coke, there'd be jews in the bathroom with him. (Dennis Leary) Vi fikk også jackpot mens vi varmet oss litt i gangen på kjøpesenteret etter å ha fryst ute sammen med valpepasser mens muttern handlet mat. Der i den deilige varmen kom det en speedfreak (=amfetamin, med lukten av høyt adrenalin og mye bevegelse) som ville prate (mye og fort) og hilse på fysisk, og som plutselig kom tilbake inn døren med en diger, vilter og enda mer energisk rottweiler i puberteten, som kom rett opp i ansiktet på Ede for å snuse og sniffe og synes han var såååå nuskesnusk. I wow you ører og det 😍 blikket mens han sniffet og sniffet og sniffet seg høy på valpelukten av den lille krabaten som liknet hans tidligere og forsvunnede riesen bestekompis. Rottisen hadde adoptert Ede på flekken om han kunne. Ede var mer skeptisk. Den merkelige og utenfor normalområdet høye energien fra både hund og eier, plutselig inn i intimsonene - en helt ny og sterk opplevelse, den var gull å få for første gang nå, og ikke senere.  Ellers er pelsstell en interessekonflikt. Her må bare trenes og trenes og trenes om han ikke vil se ut som en forvokst labradoodle med samme lengde maskinklipp over det hele. Har ennå ikke vært oppi ansiktet hans med saks. Maskin på kinnet var helt i grenseland for han ville tolerere mens han gomlet. Veien til å kunne bruke begge hender mens han tålmodig står helt stille for å få refill av snacktray, den veien er LANG. Kanskje klarer vi catwalk stylish frisyre for å supporte de terrorutsatte deltakerne i Pride i juni, men til ski-VM-arrangementene som kommer snart får han bare stille som labradoodle imposter.  Ellers tror jeg han har tjuvlyttet til diskusjoner om IGP og ringsport. Muttern mener nemlig at C-arbeidet i IGP er både for kjedelig, for lite omfattende og av feil karakter for sin egen smak. Ring kunne muttern derimot gjerne trent, fordi det er mer omfattende, mer variert og mindre kjedelig, og hunden lærer mer selvkontroll. Jeg har ytret at jeg ikke gidder trene IGP C-arbeid, men er ivrig med dersom ring blir lovlig i Norge. Helgekurs med biting i drakt i Sverige og Danmark er jeg derimot motstander av. Det er farlig om en ikke trener det grundig. Som å lade et våpen uten sikring. Å trene med bitepølse istedenfor drakt eller arm her i Norge er en mulighet. Oppe til vurdering dersom noen byr på en regelmessig treningsgruppe i dugnadsånd. Ede må ha overhørt DELER AV samtalene, for han har begynt trene biting i drakt med determination og stolthet. Ikke har han fått med seg at det er kriminelt. Ikke har han fått med seg at ringtrening i hovedsak handler om å IKKE bite. Han gikk rett på den delen av treningen han oppfattet som essensen i sporten, for å gjøre muttern stolt av ham. Fjällräven-buksene mine i rollen som ring figurant bitedrakt, med muttern inni.. Rumpa, leggene, lårene - og fordi ros uteble ved de dype, gode, fulle grepene som skulle medført anerkjennende nikk og refill av snacktray for pen utførelse  - den tynne huden på baksiden av knærne mellom fortennene. Stakkaren skjønner ikke hvorfor muttern brøler og blir sint på ham og avviser ham når han bare gjør sitt ytterste for å leve opp til forventninger og krav og i tillegg er kreativ og tilbyr nye og innovative adferder for klikkertrening. Oh well. Snart fulladet, så muttern må fylle tanken for å klare nye eventyr. 
    • Å løpe så mye på asfalt er ganske belastende på kroppen til hunden, så ville først av alt prøvd å ha større prosent av turene på mykere underlag.    For å ellers unngå skader og overtrening er det lurt med en hviledag innimellom hvor dere går kortere tur eller gjør noe annet. Også er det viktig med oppvarming, nedtrapping og å gå over kroppen i ny og ne og følge med på at han ikke blir stiv ol.  jeg har ikke så peil på opptrening av trekkhund, men ville kanskje tenkt hviledag hver 4. dag isch? 😊 er sikkert noen her inne som har mer peil på trekkhunder enn meg. 
    • Bunnpris på Lade,Sirkus shopping og Valentinlyst senteret.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...