Gammel hund - valpetanker

[Gjest]

Er det noen andre som er sånn hønemor? Altså, situasjonen er pdd. at hunden min bor i et annet land enn meg. Og der blir hun til sine siste dager. Vi sees jo ofte. Men i hverdagen har jeg ikke hund. Og det føles så sinnsykt poengløst. Jeg er hundegæærn og livet uten hund føles poengløst, sånn - uten å mene det suicidalt

Men jeg sliter rett og slett med dårlig samvittighet ovenfor gammelhunden. Hun er hjertebarnet mitt, the love of my life. The dog of my life. The one. Den første, den eneste, ingen kommer noen sinne til å nå opp, hun er perfekt, hun er alt. Alle hunder heretter kommer til å bli sammenlignet med, og aldri nå opp til hva hun er og har vært i livet. Hvordan kan jeg kjøpe en ny hund før hun takker for seg? Går det i det hele tatt an? Noen andre som har hatt denne situasjonen?

[patricia]

Ja, denne situasjonen har jeg vært i. Min once inalifetime bodde hos oss, ikke i utlandet, men da hun begynte å bli gammel, meldte interessen for en ny hund seg. Å finne en sånn som henne, syntes umulig. Vi ville bare går og sammenligne, finne alt den gamle hunden var, som den nye ikke ville kunne leve opp til. Og det ville jo bli urettferdig, så vi valgte å bytte rase. Litt andre egenskaper, et annet utseende, litt annen adferd.

For oss ble dette vellykket, vi hadde nok hatt problemer med en ny av samme rase som den ene, uforlignelige. Det høres kanskje tullete ut for andre, men vi løste det på denne måten, og det har vi ikke angret på.

 

[Guest Vims]

  På 8/24/2017 at 10:55 PM, Kangerlussuaq skrev:

Er det noen andre som er sånn hønemor? Altså, situasjonen er pdd. at hunden min bor i et annet land enn meg. Og der blir hun til sine siste dager. Vi sees jo ofte. Men i hverdagen har jeg ikke hund. Og det føles så sinnsykt poengløst. Jeg er hundegæærn og livet uten hund føles poengløst, sånn - uten å mene det suicidalt

Men jeg sliter rett og slett med dårlig samvittighet ovenfor gammelhunden. Hun er hjertebarnet mitt, the love of my life. The dog of my life. The one. Den første, den eneste, ingen kommer noen sinne til å nå opp, hun er perfekt, hun er alt. Alle hunder heretter kommer til å bli sammenlignet med, og aldri nå opp til hva hun er og har vært i livet. Hvordan kan jeg kjøpe en ny hund før hun takker for seg? Går det i det hele tatt an? Noen andre som har hatt denne situasjonen?

Expand  

Jeg er i en lignende situasjon akkurat nå.

Min første, eneste, verdens mest fantastiske hund bor hos foreldrene mine i motsatt ende av landet, og jeg har vel egentlig bestemt meg for at hun skal få lov å bli der. Jeg savner så veldig det å ha hund i hverdagen, og skulle jeg bare tatt hensyn til meg selv hadde jeg lett reist og henta henne i morgen. Dessverre/heldigvis trives både folk og hund så fantastisk godt med å ha henne der, at jeg har ikke hjerte til å flytte på henne igjen - selv om jeg tror og håper at hun fortsatt har mange gode år igjen, og hun sikkert hadde tilpassa seg. Alternativene er enten at hun flytter til meg og foreldrene mine kjøper seg valp, eller så kan hun bli der og så kjøper jeg valp. Da synes jeg det er best å la henne være der hun er, selv om vi alle helst vil ha akkurat henne.

Jeg er fryktelig valpesjuk om dagen, og i løpet av 2018/19 begynner det å bli realistisk å få det til også. I motsetning til patricia  tror jeg at jeg kommer til å ende opp med samme rase. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet bare ved tanken, for jeg vil jo egentlig ha akkurat den hunden, ikke bare erstatte henne med en hvilken som helst annen hund, bare fordi de tilfeldigvis er samme rase. Det er i hvert fall sånn det kjennes nå, når det bare er på drømmestadiet.

Men jeg tror også at når jeg først står der med en liten valp, som finnes på ordentlig og er min og seg selv helt på ekte, så kommer det til å endre seg. Og når jeg først ikke skal ha akkurat henne, så vil jeg i hvert fall ha en valp av samme rase. Ikke for å erstatte henne, men litt fordi det er den typen hund jeg veit jeg vil ha og trives med, og kanskje også litt fordi den kommer til å minne meg om henne? Og ikke på en sånn blek kopi- måte (håper jeg ). Hun er fantastisk og spesiell og kan aldri erstattes, men jeg er sikker på at jeg blir veldig glad i en eventuell valp også, om du skjønner. Selvfølgelig kommer jeg til å sammenligne dem, men jeg tenker at det kanskje ikke er så farlig. Og hvis jeg får valp mens hun fortsatt lever kan de være sammen og ha glede av hverandre i ferier. Hun elsker valper og blir overlykkelig over å møte rasefrender, så tror ikke hun hadde hatt noe imot det om jeg skaffa henne en valp hun slapp å bo med på fulltid.

[QUEST]

Jeg er litt usikker på om det er så lurt å kjøpe samme rase, hvis man har hatt en 'once in a lifetime 'hund. . Det vil selvfølgelig variere fra person til person men jeg har sett noen eksempler på slikt, der første hunden i en rase var eiernes drømmehund. Da neste hund ble innkjøpt( samme rase) så ble slett ikke denne en kopi av første og den skuffelsen tror jeg nok de aktuelle hundene fikk med seg.. Så jeg tror det kan skape urettferdige forventninger til den nye hunden om man mer eller mindre bevisst tror at man skal få 'Pluto' tilbake..

[Artemis]

Jeg må innrømme at jeg ikke helt ser problemstillingen. Gamlehunden er jo fremdeles der, du skal jo ikke erstatte henne, men får et nytt individ å glede deg med. Det går an å være glad i to på samme tid. ☺️

Når det gjelder samme rase eller ny rase føler jeg vel at det ikke spiller en så stor rolle heller. De fire setterne våre har jo hatt likheter, helt klart, men jammen har de vært forskjellige også. 

Jeg føler at jeg har once in a lifetime-hunden min nå. Det gjør vondt bare det å tenke tanken på at han ikke kommer til å leve evig, men det er klart jeg skal ha flere hunder i fremtiden likevel. Det blir ingen kopi eller en erstatning, men et nytt unikt individ å bli kjent med og å bli glad i.

[Snoffe]

Jeg vet min mor kjøpte ny hund av samme rase som den vi måtte avlive fordi hun savnet gamlingen så fryktelig mye. 

Selvom de er samme rase så er de så utrolig forskjellig i personlighet. De to av samme rase (border collie) har like forskjellig personlighet i forhold til hverandre som min whippet har

Så hvis du liker rasen og føler den har de kvalitetene du ønsker så ville jeg ikke bekymret meg for mye. Man blir glad i de forskjellige hundene nettopp fordi de er forskjellige. Man setter pris på at de ikke er like. Men kjøper man samme rase så vil man jo også finne raselikheter som man setter pris på

 

[Gjest]

Samme rase blir det - problemstillingen er altså at jeg ikke vet om heg klarer å få valp mens gamla enda lever... Det føles nesten som et svik / utroskap  

[QUEST]

  På 8/25/2017 at 8:57 AM, Kangerlussuaq skrev:

Samme rase blir det - problemstillingen er altså at jeg ikke vet om heg klarer å få valp mens gamla enda lever... Det føles nesten som et svik / utroskap  

Expand  

Hvis hunden bor fast hos dine foreldre så ser jeg ikke problemet, da er hun jo på en måte hos nye eiere

 

[Orca]

  På 8/25/2017 at 8:57 AM, Kangerlussuaq skrev:

Samme rase blir det - problemstillingen er altså at jeg ikke vet om heg klarer å få valp mens gamla enda lever... Det føles nesten som et svik / utroskap  

Expand  

Jeg følte det og litt sånn da jeg skulle få Lotta. Og det føltes en stund slik i starten, da Lotta krevde konstant oppmerksomhet, og Dixie måtte skjermes fra den irriterende valpen, og jeg prøvde holde Dixie glad ved å gi henne de samme godisene som valpen. Nå blir jo ikke denne situasjonen et problem for det da hundene ikke vil bo sammen. Så sånnsett syns jeg ikke du skal føle det blir et svik.

Nå som begge mine går så godt sammen og er komfortable rundt hverandre, gleder jeg meg hver dag over at jeg har TO så fine hunder. To så herlige små vesener, så forskjellige og så gode. Og jeg gleder meg ikke noe mindre over gamlemor pga Lotta. Ingenting varmer hjertet som når lille gamle Dixie får en lekeraptus, gjør lydighetsøvelser skikkelig bra, ruller seg i gresset, eller løper rundt og lager gledesul/bjeff Og når jeg ser hvor sprek og glad hun er, tross alderen. Og de gangene jeg får klump i magen av tanken på den dagen vi må si farvel, trøster jeg meg med at Lotta vil være der for meg. Hun vil også savne Dixie, vi vil være sammen om det.

[Gjest]

  På 8/25/2017 at 9:02 AM, QUEST skrev:

Hvis hunden bor fast hos dine foreldre så ser jeg ikke problemet, da er hun jo på en måte hos nye eiere

Expand  

Ja, men jeg personlig føler at jeg "sviker" henne om jeg bare lar henne være der (selv om det i seg selv er dust fordi jeg lar henne være der hun er fordi hun har det fantastisk der) også kjøper en ny hund et annet sted. Jeg skjønner det ikke er et problem på papiret, men i hodet mitt er det et problem på en måte

Takk @Orca - tipper det er en slags mental sperre som man bare må overkomme... Rart så glad man er i de gamlingene  

 

[mara]

Men selvom du kjøper valp så vil du se/være med gamlemor når du kan vel? Som å ha halvannen hund? Dette er jo en vinn-vinn situasjon 

[Guest Vims]

@mara Godt poeng, sånn skal jeg prøve å tenke på det. Jeg har også en litt irrasjonell følelse av at jeg svikter den nåværende hunden, men det er jo basert på hvordan jeg som menneske ville reagert. Hunden tenker jo ikke sånn.