Fra Labrador til Rottweiler? Evt Hovawart?

[Gjest]

Åpent tankespinn:

Kjæresten min har hatt Hovawart i sin barndom, og hadde en stor Rottweiler hanne fram til for 2 år siden. Jeg har, som kjent, en Labrador. Vi diskuterer litt hva slags valg vi skal gjøre når vi skal få oss hund sammen, vi er begge veldig glade i rottweileren på sin måte - men jeg tenker at labradoren alltid vil være enklere og en bedre familiehund. Hovawarten er et spørsmålstegn for meg, men jeg ser for meg den stiller seg mellom labbis og rottis i vanskelighetsgrad? Jeg liker egentlig ikke langhårede hunder, så det er ikke favoritten. Jeg har mer lyst på rottis.

På den andre siden er Labradoren mindre vakthund og mer "HALLOIHERREGUDFOLK <3 ". Negativt når jeg skal være alene med stort hus og evt barn i framtiden. Positivt når barna får venner på besøk... kanskje? Hvilken hund gir minst bekymringer, men mest moro?

Overdriver jeg forskjellen på rasene? Kan noen trekke fram konkrete forskjeller på labrador og rottweiler? Har Hovawarten noe å kjempe med mot disse rasene? Vel og merke er også at hunden vil bli kjøpt i Tyskland, det vil derfor være rottweiler/labrador/hovawart av tyske linjer.

[Zitka]

Jeg ville i alle fall holdt meg litt mer imot "utstillingslinjene" i Tyskland hos seriøse oppdrettere.. Da får du en hund som er lik en aktiv sportshund her, sånn ca.. Husk også at selv de store der kan ha litt skrammer i lakken, så sjekk nøye helse og slikt.. 

Ellers er det ikke noe stort hokus pokus å ha rottweiler. Sånn egentlig. Og allikevel er det enormt mange som feiler.. 

Rottisen trenger trening og fysisk utfoldelse. Jo mer rettet trening, jo mer vil den trives (litt sånn aktivitetslek blir fort ikke nok).. Labbis har jeg inntrykk av at den også trenger aktivitet, men blir kanskje lettere fornøyd med litt mer "vanlige" aktiviteter. Dessuten ser jeg for meg at det er lettere å trene labbisen, ettersom rottisen kan være en smule utfordrende. Den vil trene, den trenger trening, men likevel kjeder seg fort og ikke bestandig like samarbeidsvillig..

rottisen vokter. Dette er noe man må jobbe med tidlig, for det blir ikke bedre, bare værre.. Ikke forvent da at du får en hund som kan være i døra for å ta imot gjester eller at du kan sette den igjen hjemme hvis noen andre skal passe barna. Jeg har opplevd et par tilfeller der barna (ifra hundens syn) plutselig begynte å gråte og da gikk rottisen imellom barnet og min mor til rottisen hadde fått "sjekket" området at det var ingen som hadde gjort barnet noe og mamma fikk slippe til.. Rottisen gjorde ingenting, men hadde kontroll på barnet sitt ja.. Det er ikke noe jeg ser for meg en labbis ville ha gjort. 

Rottisen trenger grenser. Jeg snakker ikke om han lærer seg nei.. Jeg snakker om hjernevasking om at du har bestandig kontroll og du har bestandig siste ordet. For hvis ikke, lager de regler selv og de er ikke bestandig like koselige.. 

Rottisen leser folk og tester grenser. Jeg snakker om sånne historier man kan sitte og le av i ettertid, men som gjør at hunden fort havner på Finn. Jeg snakker ikke om å løpe rundt seg på innkalling. Jeg snakker om feks sette seg oppi sofaen sammen med gjestene, og så begynne og knurre for å få de til å flytte seg. Mi forrige var mammas lille gull og testet grensene til alle andre.. Så en periode kunne ikke sambo engang lufte henne løs uten det betydde mye sinne fra gubben sin side  

De er hunder man ikke forventer kan leke med andre fremmende hunder i feks en park.. Heller ikke hunder man forventer at hvem som helst kan passe. Heller ikke hunder du lar et barn ha ansvar for.. 

 

Det er sikkert mer, med dette kom jeg på nå. Det er satt litt på spissen, for det er ganske stor variasjon innenfor rasen på hvor mye rottis de er på de forskjellige punktene.. Men i værste fall får du en hund som det jeg har beskrevet. 

min mening er at man kjøper seg ikke rottis med mindre man liker rottispersonlighet og ønsker å bruke hunden sin.. Det er en kjempe fantastisk rase, men eneste grunnen til at gubben godtar en rottis i hus er fordi jeg trener den og har styringa