Gå til innhold
Hundesonen.no

Farskapstest?


FrkNN

Recommended Posts

Skrevet

Dette er selvfølgelig en heeelt hypotetisk situasjon ;):

Du har en voksen hund som ikke er helt rasetypisk hverken i utseende og temperament, og du lurer litt (men ikke så veldig) på om den er renraset. Du har stamtavle på hunden. Det spiller ingen praktisk rolle for deg om den er 100% ren fordi du ikke driver med utstilling eller oppdrett, du har kjøpt hunden som familiehund og ikke gitt full pris. Veterinæren din, som har flere hunder av samme rase som pasienter, er også enig i at den ikke er spesielt rasetypisk. Du har nevnt for oppdretter at du syns hunden er lite rasetypisk og oppdretter reagerte med et skuldertrekk, og tar ikke noe initiativ til å finne ut noe mer om situasjonen. Du har et helt ok forhold til oppdretter. Eieren av faren til hunden er villig til å stille hunden sin til rådighet for en farskapstest. Du har råd til å betale for testen hvis du bestemmer deg for å ta den. Du har ikke så lyst til å blande oppdretter inn i saken før du eventuelt vet at hunden har en annen far enn på stamtavlen. (Men syns at oppdretter bør betale for testen hvis hunden har en annen far.) Etterhvert viser det seg at hunden din kan ha noen helseproblemer som er arvelig betinget.

Hva ville du gjort?

Ville du tatt en farskapstest for å få tilfredsstilt din egen nysgjerrighet?

Ville du involvert oppdretteren i saken, før resultatet kom?

Dersom oppdretter ikke var interessert i å få en test, ville du likevel tatt en test av hensyn til kullsøsken og andre beslektede hunder, for rasens skyld?

Hvis du hadde vært oppdretteren, ville du være interessert i å få gjennomført en test?

Hvis du hadde vært eieren av stamtavle-faren (som er far til mange kull), ville du være interessert i å få gjennomført en test?

Skrevet

Dette er selvfølgelig en heeelt hypotetisk situasjon :P:

Du har en voksen hund som ikke er helt rasetypisk hverken i utseende og temperament, og du lurer litt (men ikke så veldig) på om den er renraset. Du har stamtavle på hunden. Det spiller ingen praktisk rolle for deg om den er 100% ren fordi du ikke driver med utstilling eller oppdrett, du har kjøpt hunden som familiehund og ikke gitt full pris. Veterinæren din, som har flere hunder av samme rase som pasienter, er også enig i at den ikke er spesielt rasetypisk. Du har nevnt for oppdretter at du syns hunden er lite rasetypisk og oppdretter reagerte med et skuldertrekk, og tar ikke noe initiativ til å finne ut noe mer om situasjonen. Du har et helt ok forhold til oppdretter. Eieren av faren til hunden er villig til å stille hunden sin til rådighet for en farskapstest. Du har råd til å betale for testen hvis du bestemmer deg for å ta den. Du har ikke så lyst til å blande oppdretter inn i saken før du eventuelt vet at hunden har en annen far enn på stamtavlen. (Men syns at oppdretter bør betale for testen hvis hunden har en annen far.) Etterhvert viser det seg at hunden din kan ha noen helseproblemer som er arvelig betinget.

Hva ville du gjort?

Ville du tatt en farskapstest for å få tilfredsstilt din egen nysgjerrighet?

Ville du involvert oppdretteren i saken, før resultatet kom?

Dersom oppdretter ikke var interessert i å få en test, ville du likevel tatt en test av hensyn til kullsøsken og andre beslektede hunder, for rasens skyld?

Hvis du hadde vært oppdretteren, ville du være interessert i å få gjennomført en test?

Hvis du hadde vært eieren av stamtavle-faren (som er far til mange kull), ville du være interessert i å få gjennomført en test?

Hva slags rase er det snakk om? Og hvor lite rasetypisk er den?

Nei, jeg tror ikke jeg hadde tatt en test om min nysgjerrighet var eneste grunn nei. Om Tinka hadde vært halvt collie hadde det interesert meg utrolig lite. Nå vet jeg at hun ikke er det da, til tross for sin størrelse. Men hvis... så hadde det ikke brydd meg så mye at jeg hadde giddi å tatt en test.

Jeg synes du burde informere oppdretter om valget ditt uansett resultat. Tar du feil, så klarer du sikkert å innrømme det å.

Om faren er far tim mange så ødelegger nok ikke ett utypisk individ hans rykte. Så om jeg var hanhundeier så måtte det jo blitt for din skyld tror jeg.

Om jeg var oppdretter ville jeg vært interessert dersom det forelå tvil om hvem faren var. Hadde jeg vært sikker på at ingen andre enn den bestemte hannen hadde vært bortpå tispa hadde jeg nok ikke sett vitsen.

Men det er vanskelig å svare når jeg ikke har peil på hva du legger i "ikke rasetypisk"

Skrevet

Hva ville du gjort?

Jeg hadde nok gjort det.

Ville du tatt en farskapstest for å få tilfredsstilt din egen nysgjerrighet?

Jepp.. Jeg er nysgjerrig:p

Ville du involvert oppdretteren i saken, før resultatet kom?

Tja... Jeg ville nevnte det, men ikke noe mer.

Dersom oppdretter ikke var interessert i å få en test, ville du likevel tatt en test av hensyn til kullsøsken og andre beslektede hunder, for rasens skyld?

Ja det ville jeg, slik at jeg kunne vite evtuelle sykdommer osv

Hvis du hadde vært oppdretteren, ville du være interessert i å få gjennomført en test?

Ja, det hadde jeg absolutt.

Hvis du hadde vært eieren av stamtavle-faren (som er far til mange kull), ville du være interessert i å få gjennomført en test?

Jepp.

Skrevet

Hei,

Et interessant "hypotetisk" spørsmål!

Først og fremst trodde jeg ikke det var mulig å kunne undersøke dette bare med far og "barn" - trodde mor også måtte involveres - men mulig jeg har feil her.

Jeg ville først og fremst latt noen som har skikkelig greie på rasen (gjerne også linjene) for å få en virkelig seriøs "second opinion" - dvs en veterinær har ikke sååå greie på raser, alltid..

Jeg (som driver med utst. og avl) hadde selvsagt ikke vært det minste i tvil. Jeg hadde sendt en skriftlig klage til NKK, de betaler for blodtesting av hele kullet og foreldrene. Hvis det viser seg at Jeg hadde rett (dvs at det er oppgitt feil far) må oppdretter betale hele greia, og kullet blir avregistrert.

Man vil selvsagt da bli veldig uvenn med oppdretteren - men på en annen side så har man jo blitt lurt, så..

MEN hvis jeg ikke var spes. interessert i verken å bli uvenn med oppdretteren, eller om hunden var renraset eller ikke - så hadde jeg latt problematikken ligge. Det er selvsagt synd hvis noen av søsknene går videre i avl, og sånn rasemessig BURDE man jo i alle fall moralsk være forpliktet til å si ifra hvis det er noe feil. Mulig noen av dem også har feil far - men har blitt så lik mor at man ikke mistenker noen blanding.

Håper på en måte at du tar feil - for det er jo så synd når slikt skjer (uforskyldt eller ikke av oppdretteren). Men det er jo ingen av oss som liker å føle oss lurt heller - dvs. å betale full pris for en raseren hund med stamtavle, også viser det seg at det var bare tull. Til tross for at det kanskje ikke har sååå mye å si i det daglige livet.

Ønsker deg lykke til med hva du enn bestemmer deg for!

Susanne

Skrevet

Leste gjennom innelgget mitt og det mangler noe vesentlig...

Dersom du hadde planer om å betale for testen ville jeg jo ikke som oppdretter satt meg på bakbeina. Selvom jeg visste at jeg hadde mitt på det rene, så hadde jeg jo synes det var helt OK at du tok den, selvom jeg ikke var interessert, altså fordi jeg allerede var bombesikker på resultatet. Uff rotete, men håper dere skjønner.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • 🐾 Hva du kan gjøre nå 1. Start helt på nytt i bittesmå steg Gå ut av rommet i 1–5 sekunder, kom tilbake før valpen rekker å pipe. Øk tiden sakte. Målet er at valpen aldri kommer over terskelen sin. 2. Tren “alene, men ikke alene” La valpen være bak en grind, i et annet rom, eller på en seng litt unna mens hun fortsatt er hjemme. Dette bygger trygghet uten at valpen føler seg forlatt. 3. Lag et fast “nå skjer det ingenting”-rituale Rolig stemning, tyggeleke, litt kos → så legger hun fra seg valpen og gjør noe annet i huset. Rutiner skaper trygghet. 🧠 IQ-leker som passer for 15 uker •     Snusematte (super for å roe ned og gi mestring) •     Kong med litt valpevennlig fyll (f.eks. våtfôr eller litt leverpostei tynnet ut) •     Enkle aktivitetsleker der valpen må dytte eller løfte en klaff •     Tyggeleker som varer litt (tygging gir ro) Poenget er ikke at leken skal “holde valpen opptatt alene”, men at den skal gi positive assosiasjoner til ro og selvstendighet. 4: du kan også `gni`deg selv inn med noe valpen din kan ligge på  for da vil han føle og lukte at du er i nærheten av deg enda du er borte. 🐶 Når valpen din piper med angan du går ut Det betyr at du har gått for fort frem. Da må man tilbake til nivået der valpen fortsatt er trygg selv om det bare er 2 sekunder. Det er ikke et nederlag, det er helt vanlig. du kan også lage en plass der som er *hjemmet* til valpen din. sånn at du øver når du går ut skal han slappe av der. men husk dette kan gå en stund, det går ann også at valpen din aldri kan være alene heller. alle hunder er forskjellige og ikke like enkel. 💛 Litt oppmuntring Valper er som små barn: noen sover gjennom natten tidlig, andre bruker litt tid. Det betyr ikke at du gjør noe feil det betyr bare at valpen din trenger litt mer støtte akkurat nå. Hvis du vil prate mer, få flere tips eller bare ha litt støtte underveis, kan du gjerne ta kontakt med meg på Instagram. nordicquietland 🐶
    • Alenetrening tar den tiden det tar, det er umulig å si noe på forhånd om hvor lang tid det tar før akkurat din valp er klar for å være alene hjemme en hel arbeidsdag. Det er individuelt. Og en oppdretter som påstår at en 12 uker gammel valp kan være alene hjemme i mange timer høres virkelig ikke seriøs ut. Det er jo en baby. En ting som i hvert fall er sikkert, er at jo mer erfaring valpen får med å føle at det er ubehagelig å være alene, jo større er sjansen for at du ender oppmed en hund med separasjonsangst.
    • Det ønsker gjerne forslag. Hundebarnehage kan jeg klare å google meg frem til selv.
    • Det høres ut som du virkelig har tenkt gjennom ansvaret, og at du gjør så godt du kan innenfor et skiftarbeidsliv som ikke alltid spiller på lag. Det er helt normalt at dagvakter blir den kinkige biten mange hundeeiere kjenner seg igjen i akkurat det. Og ja… oppdrettere kan si mye. Noen ganger stemmer det, andre ganger sier valpen ganske tydelig: “12 uker? Jeg? Alene? Nei takk, menneske prøv igjen.” Til syvende og sist er det jo du som lærer å lese din valp, og valpen som bestemmer tempoet. Det betyr ikke at du har gjort noe feil, eller at treningen din er dårlig. Det betyr bare at han er en liten fyr med egne meninger og akkurat nå sier han at han ikke er helt klar for lange økter alene. Det viktigste er at du prøver å finne løsninger, og det gjør du jo allerede. Det viser ansvar, ikke det motsatte. Hvis du vil, kan jeg hjelpe deg med forslag til hvordan du kan trene videre på en måte som passer både deg og ham. eller om jeg kan hjelpe deg å finne dyrebarnehage eller noe slikt  
    • Hvis du ikke har vært borte mer enn en time nå, og så plutselig øker til en hel arbeidsdag så er det klart at det blir problemer. Jeg vil også påstå at de færreste valper takler greit en arbeidsdag alene ved 12 uker, og synes det er ganske dårlig av en oppdretter å påstå det. Det er også litt raseavhengig, men jeg ville aldri regnet med at hunden var klar til hele dager alene hjemme ved 12 uker, uansett rase. Man henter vanligvis valpen ved 8-10 uker. Den første uken bør man være sammen med valpen og legge et trygt grunnlag, og så gradvis legge til rette for at valpen takler at man går unna, enten det bare er i et annet rom, ut og hente posten, osv. Da er det veldig individavhengig hvor fort man kan gå fram, og går man for fort fram må man ofte gå mange steg tilbake igjen. Det ER mye jobb å ha hund, og uansett hvor forberedt man er så tror jeg mange får seg en overraskelse. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...