Gå til innhold
Hundesonen.no

UVI, antibiotika og et alternativ.


KristinR
 Share

Recommended Posts

I lys av tråden(e) om antibiotikaresistens tenkte jeg kanskje noen ville være interessert i å lese om Karma. Hun er en valp født hos meg i fjor i mars. Hun bor hos datteren min. Hun har vært mye plaget med UVI i sitt første leveår. Med en gang en antibiotikakur var over kom infeksjonen tilbake. 

Jeg limer inn ehele artikkelen min som er publisert i et par hundemagasiner (rasemagasin og hundeklubb). 
Hvis noen har flere spørsmål om melbær er de velkommen til å ta kontakt. 

 

Melbær gjorde fortvilelse om til en solskinnshistorie

 

Melbær, uva ursi, bearberry. Kjært barn har mange navn. Valper, og da særlig tispevalper, kan av og til slite med urinveisinfeksjoner. Jeg vil fortelle dere om noe som hjalp en av mine tispevalper til å bli kvitt UVI.

Karma fikk sin første urinveisinfeksjon allerede 9 uker gammel. Som normalt er ble hun satt på antibiotika. Problemet var at når hun var ferdig med kuren kom UVI-en tilbake. Det ble forsøkt med ulike typer antibiotikum. Men hver gang kom UVI-en tilbake når kuren var over.

Gode råd var dyre, for Karma fikk feber og hadde blod i urinen mellom hver kur. Flere andre produkter ble prøvd; C-vitamin, tranebær og spesialfôr for urinveiene. Ingen ting av dette hjalp. Da hun var 7 måneder satte vår veterinær foten ned og sa at nå fikk hun ikke mer antibiotika. Årsaken var faren for antibiotikaresistens. Resistens er et økende problem i samfunnet. Mennesker og dyr har infeksjoner med bakterier som ikke responderer på flere typer antibiotika. Da gikk alvoret opp for oss. Kun når Karma fikk antibiotika var hun klinisk frisk. Ved dette punkt var avliving et høyst reelt scenario.

Da fikk jeg tipset som kanskje har vært med på å redde Karma. Cecilie, veterinær og leder av avlsrådet, kontaktet meg etter å ha lyttet til Nitimen en morgen. Der snakket de om melbærblader som skulle være minst ti ganger så effektivt mot urinveisplager som tranebær.

Jeg googlet i vei og fant mye informasjon. Melbær vokser i tørre skoger, oftest furuskog, og tørre heier. Den er vanlig i hele landet opp til snaufjellet. Melbærblad har urindrivende, antiseptisk, desinfiserende, mykgjørende og sammentrekkende egenskaper.

Jeg tok hundene med meg på tur og lette etter melbær. Denne lyngarten er nok mer vanlig enn jeg var klar over, for jeg fant raskt masse melbær. Jeg plukket en søppelsekk med melbær som jeg deretter tørket. Deretter raspet jeg av alle bladene. Jeg brukte 100 gram tørkede blader i 10 liter kaldt vann. Jeg brukte en ren vaskebøtte. Dette sto i et døgn. Jeg rørte i bøtta med (u)jevne mellomrom for bladene la seg på toppen.

Etter ca. et døgn silte jeg vekk bladene og helte vannet over i en stor kasserolle. Så kokte jeg dette til innholdet i kasserollen var omtrent halvert, det tok to-tre timer. Så helte jeg over på tomme halvannenliters flasker og satte dem i kjøleskapet.
Uttrekket varierte på farge fra gang til gang fra grønnlig til lys brunt. Smakte ikke mye, en anelse bittert.

Virkningsmekanismene til melbærblad er litt kompliserte, men her er kortversjonen: Bladene inneholder stoffene arbutin og metylarbutin, som blir omdannet til hydroquinon i tarmene. Etter at dette stoffet er absorbert av tarmene, binder det seg til andre stoffer i urinen (hvis urinen er alkalisk) og danner to nye kjemiske stoffer som dreper eller hemmer bakteriene i urinveiene. Av denne årsak er det viktig at kostholdet er basisk, herav en teskje natron på maten og minst mulig kjøttprodukter.

Vi konfererte med veterinær som ikke hadde vært borti dette før, men ga oss grønt lys for å prøve. Det kunne ikke skade slik situasjonen hennes var blitt. I stedet for vann fikk Karma kun dette uttrekket, blandet i vann, å drikke. Vi startet med uttrekket samme dag som siste antibiotikakuren var over. Merkelig nok ble hun ikke syk da kuren var over slik hun ellers hadde blitt utallige ganger tidligere. Etter et par uker dro vi til veterinær som kunne konstatere at selv om hun fortsatt hadde bakterier i urinveiene, var mengden lavere enn tidligere og allmentilstanden hennes var overraskende god.

Vi turde ikke ha for stort håp ennå, og tok en dag av gangen. Viktigst var at Karma ikke hadde noen plager, hun utviklet seg slik hun skulle og hadde god livskvalitet.

Månedene gikk, hun fortsatte å drikke den magiske teen sin som vi kalte det for. Med jevne mellomrom var hun til undersøkelse hos veterinær, som bare kunne konstatere at Karma var klinisk frisk og at bakterienivået i urinveiene sank for hver gang.

Det skal nevnes at vi selvsagt har vært engstelig for at Karma hadde JKD, den arvelige nyresykdommen. Hun var i løpet av denne tiden til flere ultralydkontroller, det ble tatt kontrastrøntgen av henne og hun har vært undersøkt så nøye som det er mulig å sjekke henne. Ingenting tydet på JKD. Nyrene har normal størrelse og har hele tiden gjort jobben sin. Det var tegn som tydet på at hun hadde en refluks i urinveiene som var årsaken til bakteriene, men hvorfor vet vi ikke. Refluks vil si en tilbakestrømming av urin til urinlederen eller nyrebekkenet ved blæretømming.

Da Karma var 14 måneder var hun på nytt hos veterinæren og det ble hentet ut urin direkte fra blæren. Og simsalabim, ingen bakterier overhodet.

Melbærbladene er årsak til at Karma i dag er en frisk unghund uten noen problemer i det hele tatt. Ingen vet hva morgendagen bringer, men slik er det jo uansett.

Det er også mulig å kjøpe melbærkapsler eller tørkede blader fra utlandet. Hvis noen vil ha mer informasjon om dette er dere velkommen til å kontakte meg.

Kristin Rosøy

Kilder:

http://www.rolv.no/urtemedisin/artikler/arct_uva/art1.htm

http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/arct_uva.htm

 





9pWuSELZgkKsOdS_L91EAxxOxfDAJnRFQMOMwKj05N0.jpg

9spYqq8L0QAoKuU6S-dSEl9IbE4v20N5N03Nf9OhU0U,5EjIxFHbmRq6zG9wR4osA8jEEhGEBbXiWZTKYih88BQ,M7hQVVLBxnZWHRq-80VuojJJ--sff1f2P0PF-Eiaiqw.jpg

arct_uva4.jpg

Z0Jt9uvXFdHWcSrVWBRNphRCCOBPEt2chRdhnbtcxvc.jpg

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...