Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

I lys av tråden(e) om antibiotikaresistens tenkte jeg kanskje noen ville være interessert i å lese om Karma. Hun er en valp født hos meg i fjor i mars. Hun bor hos datteren min. Hun har vært mye plaget med UVI i sitt første leveår. Med en gang en antibiotikakur var over kom infeksjonen tilbake. 

Jeg limer inn ehele artikkelen min som er publisert i et par hundemagasiner (rasemagasin og hundeklubb). 
Hvis noen har flere spørsmål om melbær er de velkommen til å ta kontakt. 

 

Melbær gjorde fortvilelse om til en solskinnshistorie

 

Melbær, uva ursi, bearberry. Kjært barn har mange navn. Valper, og da særlig tispevalper, kan av og til slite med urinveisinfeksjoner. Jeg vil fortelle dere om noe som hjalp en av mine tispevalper til å bli kvitt UVI.

Karma fikk sin første urinveisinfeksjon allerede 9 uker gammel. Som normalt er ble hun satt på antibiotika. Problemet var at når hun var ferdig med kuren kom UVI-en tilbake. Det ble forsøkt med ulike typer antibiotikum. Men hver gang kom UVI-en tilbake når kuren var over.

Gode råd var dyre, for Karma fikk feber og hadde blod i urinen mellom hver kur. Flere andre produkter ble prøvd; C-vitamin, tranebær og spesialfôr for urinveiene. Ingen ting av dette hjalp. Da hun var 7 måneder satte vår veterinær foten ned og sa at nå fikk hun ikke mer antibiotika. Årsaken var faren for antibiotikaresistens. Resistens er et økende problem i samfunnet. Mennesker og dyr har infeksjoner med bakterier som ikke responderer på flere typer antibiotika. Da gikk alvoret opp for oss. Kun når Karma fikk antibiotika var hun klinisk frisk. Ved dette punkt var avliving et høyst reelt scenario.

Da fikk jeg tipset som kanskje har vært med på å redde Karma. Cecilie, veterinær og leder av avlsrådet, kontaktet meg etter å ha lyttet til Nitimen en morgen. Der snakket de om melbærblader som skulle være minst ti ganger så effektivt mot urinveisplager som tranebær.

Jeg googlet i vei og fant mye informasjon. Melbær vokser i tørre skoger, oftest furuskog, og tørre heier. Den er vanlig i hele landet opp til snaufjellet. Melbærblad har urindrivende, antiseptisk, desinfiserende, mykgjørende og sammentrekkende egenskaper.

Jeg tok hundene med meg på tur og lette etter melbær. Denne lyngarten er nok mer vanlig enn jeg var klar over, for jeg fant raskt masse melbær. Jeg plukket en søppelsekk med melbær som jeg deretter tørket. Deretter raspet jeg av alle bladene. Jeg brukte 100 gram tørkede blader i 10 liter kaldt vann. Jeg brukte en ren vaskebøtte. Dette sto i et døgn. Jeg rørte i bøtta med (u)jevne mellomrom for bladene la seg på toppen.

Etter ca. et døgn silte jeg vekk bladene og helte vannet over i en stor kasserolle. Så kokte jeg dette til innholdet i kasserollen var omtrent halvert, det tok to-tre timer. Så helte jeg over på tomme halvannenliters flasker og satte dem i kjøleskapet.
Uttrekket varierte på farge fra gang til gang fra grønnlig til lys brunt. Smakte ikke mye, en anelse bittert.

Virkningsmekanismene til melbærblad er litt kompliserte, men her er kortversjonen: Bladene inneholder stoffene arbutin og metylarbutin, som blir omdannet til hydroquinon i tarmene. Etter at dette stoffet er absorbert av tarmene, binder det seg til andre stoffer i urinen (hvis urinen er alkalisk) og danner to nye kjemiske stoffer som dreper eller hemmer bakteriene i urinveiene. Av denne årsak er det viktig at kostholdet er basisk, herav en teskje natron på maten og minst mulig kjøttprodukter.

Vi konfererte med veterinær som ikke hadde vært borti dette før, men ga oss grønt lys for å prøve. Det kunne ikke skade slik situasjonen hennes var blitt. I stedet for vann fikk Karma kun dette uttrekket, blandet i vann, å drikke. Vi startet med uttrekket samme dag som siste antibiotikakuren var over. Merkelig nok ble hun ikke syk da kuren var over slik hun ellers hadde blitt utallige ganger tidligere. Etter et par uker dro vi til veterinær som kunne konstatere at selv om hun fortsatt hadde bakterier i urinveiene, var mengden lavere enn tidligere og allmentilstanden hennes var overraskende god.

Vi turde ikke ha for stort håp ennå, og tok en dag av gangen. Viktigst var at Karma ikke hadde noen plager, hun utviklet seg slik hun skulle og hadde god livskvalitet.

Månedene gikk, hun fortsatte å drikke den magiske teen sin som vi kalte det for. Med jevne mellomrom var hun til undersøkelse hos veterinær, som bare kunne konstatere at Karma var klinisk frisk og at bakterienivået i urinveiene sank for hver gang.

Det skal nevnes at vi selvsagt har vært engstelig for at Karma hadde JKD, den arvelige nyresykdommen. Hun var i løpet av denne tiden til flere ultralydkontroller, det ble tatt kontrastrøntgen av henne og hun har vært undersøkt så nøye som det er mulig å sjekke henne. Ingenting tydet på JKD. Nyrene har normal størrelse og har hele tiden gjort jobben sin. Det var tegn som tydet på at hun hadde en refluks i urinveiene som var årsaken til bakteriene, men hvorfor vet vi ikke. Refluks vil si en tilbakestrømming av urin til urinlederen eller nyrebekkenet ved blæretømming.

Da Karma var 14 måneder var hun på nytt hos veterinæren og det ble hentet ut urin direkte fra blæren. Og simsalabim, ingen bakterier overhodet.

Melbærbladene er årsak til at Karma i dag er en frisk unghund uten noen problemer i det hele tatt. Ingen vet hva morgendagen bringer, men slik er det jo uansett.

Det er også mulig å kjøpe melbærkapsler eller tørkede blader fra utlandet. Hvis noen vil ha mer informasjon om dette er dere velkommen til å kontakte meg.

Kristin Rosøy

Kilder:

http://www.rolv.no/urtemedisin/artikler/arct_uva/art1.htm

http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/arct_uva.htm

 





9pWuSELZgkKsOdS_L91EAxxOxfDAJnRFQMOMwKj05N0.jpg

9spYqq8L0QAoKuU6S-dSEl9IbE4v20N5N03Nf9OhU0U,5EjIxFHbmRq6zG9wR4osA8jEEhGEBbXiWZTKYih88BQ,M7hQVVLBxnZWHRq-80VuojJJ--sff1f2P0PF-Eiaiqw.jpg

arct_uva4.jpg

Z0Jt9uvXFdHWcSrVWBRNphRCCOBPEt2chRdhnbtcxvc.jpg

  • Like 7
  • 3 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...