Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

I lys av tråden(e) om antibiotikaresistens tenkte jeg kanskje noen ville være interessert i å lese om Karma. Hun er en valp født hos meg i fjor i mars. Hun bor hos datteren min. Hun har vært mye plaget med UVI i sitt første leveår. Med en gang en antibiotikakur var over kom infeksjonen tilbake. 

Jeg limer inn ehele artikkelen min som er publisert i et par hundemagasiner (rasemagasin og hundeklubb). 
Hvis noen har flere spørsmål om melbær er de velkommen til å ta kontakt. 

 

Melbær gjorde fortvilelse om til en solskinnshistorie

 

Melbær, uva ursi, bearberry. Kjært barn har mange navn. Valper, og da særlig tispevalper, kan av og til slite med urinveisinfeksjoner. Jeg vil fortelle dere om noe som hjalp en av mine tispevalper til å bli kvitt UVI.

Karma fikk sin første urinveisinfeksjon allerede 9 uker gammel. Som normalt er ble hun satt på antibiotika. Problemet var at når hun var ferdig med kuren kom UVI-en tilbake. Det ble forsøkt med ulike typer antibiotikum. Men hver gang kom UVI-en tilbake når kuren var over.

Gode råd var dyre, for Karma fikk feber og hadde blod i urinen mellom hver kur. Flere andre produkter ble prøvd; C-vitamin, tranebær og spesialfôr for urinveiene. Ingen ting av dette hjalp. Da hun var 7 måneder satte vår veterinær foten ned og sa at nå fikk hun ikke mer antibiotika. Årsaken var faren for antibiotikaresistens. Resistens er et økende problem i samfunnet. Mennesker og dyr har infeksjoner med bakterier som ikke responderer på flere typer antibiotika. Da gikk alvoret opp for oss. Kun når Karma fikk antibiotika var hun klinisk frisk. Ved dette punkt var avliving et høyst reelt scenario.

Da fikk jeg tipset som kanskje har vært med på å redde Karma. Cecilie, veterinær og leder av avlsrådet, kontaktet meg etter å ha lyttet til Nitimen en morgen. Der snakket de om melbærblader som skulle være minst ti ganger så effektivt mot urinveisplager som tranebær.

Jeg googlet i vei og fant mye informasjon. Melbær vokser i tørre skoger, oftest furuskog, og tørre heier. Den er vanlig i hele landet opp til snaufjellet. Melbærblad har urindrivende, antiseptisk, desinfiserende, mykgjørende og sammentrekkende egenskaper.

Jeg tok hundene med meg på tur og lette etter melbær. Denne lyngarten er nok mer vanlig enn jeg var klar over, for jeg fant raskt masse melbær. Jeg plukket en søppelsekk med melbær som jeg deretter tørket. Deretter raspet jeg av alle bladene. Jeg brukte 100 gram tørkede blader i 10 liter kaldt vann. Jeg brukte en ren vaskebøtte. Dette sto i et døgn. Jeg rørte i bøtta med (u)jevne mellomrom for bladene la seg på toppen.

Etter ca. et døgn silte jeg vekk bladene og helte vannet over i en stor kasserolle. Så kokte jeg dette til innholdet i kasserollen var omtrent halvert, det tok to-tre timer. Så helte jeg over på tomme halvannenliters flasker og satte dem i kjøleskapet.
Uttrekket varierte på farge fra gang til gang fra grønnlig til lys brunt. Smakte ikke mye, en anelse bittert.

Virkningsmekanismene til melbærblad er litt kompliserte, men her er kortversjonen: Bladene inneholder stoffene arbutin og metylarbutin, som blir omdannet til hydroquinon i tarmene. Etter at dette stoffet er absorbert av tarmene, binder det seg til andre stoffer i urinen (hvis urinen er alkalisk) og danner to nye kjemiske stoffer som dreper eller hemmer bakteriene i urinveiene. Av denne årsak er det viktig at kostholdet er basisk, herav en teskje natron på maten og minst mulig kjøttprodukter.

Vi konfererte med veterinær som ikke hadde vært borti dette før, men ga oss grønt lys for å prøve. Det kunne ikke skade slik situasjonen hennes var blitt. I stedet for vann fikk Karma kun dette uttrekket, blandet i vann, å drikke. Vi startet med uttrekket samme dag som siste antibiotikakuren var over. Merkelig nok ble hun ikke syk da kuren var over slik hun ellers hadde blitt utallige ganger tidligere. Etter et par uker dro vi til veterinær som kunne konstatere at selv om hun fortsatt hadde bakterier i urinveiene, var mengden lavere enn tidligere og allmentilstanden hennes var overraskende god.

Vi turde ikke ha for stort håp ennå, og tok en dag av gangen. Viktigst var at Karma ikke hadde noen plager, hun utviklet seg slik hun skulle og hadde god livskvalitet.

Månedene gikk, hun fortsatte å drikke den magiske teen sin som vi kalte det for. Med jevne mellomrom var hun til undersøkelse hos veterinær, som bare kunne konstatere at Karma var klinisk frisk og at bakterienivået i urinveiene sank for hver gang.

Det skal nevnes at vi selvsagt har vært engstelig for at Karma hadde JKD, den arvelige nyresykdommen. Hun var i løpet av denne tiden til flere ultralydkontroller, det ble tatt kontrastrøntgen av henne og hun har vært undersøkt så nøye som det er mulig å sjekke henne. Ingenting tydet på JKD. Nyrene har normal størrelse og har hele tiden gjort jobben sin. Det var tegn som tydet på at hun hadde en refluks i urinveiene som var årsaken til bakteriene, men hvorfor vet vi ikke. Refluks vil si en tilbakestrømming av urin til urinlederen eller nyrebekkenet ved blæretømming.

Da Karma var 14 måneder var hun på nytt hos veterinæren og det ble hentet ut urin direkte fra blæren. Og simsalabim, ingen bakterier overhodet.

Melbærbladene er årsak til at Karma i dag er en frisk unghund uten noen problemer i det hele tatt. Ingen vet hva morgendagen bringer, men slik er det jo uansett.

Det er også mulig å kjøpe melbærkapsler eller tørkede blader fra utlandet. Hvis noen vil ha mer informasjon om dette er dere velkommen til å kontakte meg.

Kristin Rosøy

Kilder:

http://www.rolv.no/urtemedisin/artikler/arct_uva/art1.htm

http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/arct_uva.htm

 





9pWuSELZgkKsOdS_L91EAxxOxfDAJnRFQMOMwKj05N0.jpg

9spYqq8L0QAoKuU6S-dSEl9IbE4v20N5N03Nf9OhU0U,5EjIxFHbmRq6zG9wR4osA8jEEhGEBbXiWZTKYih88BQ,M7hQVVLBxnZWHRq-80VuojJJ--sff1f2P0PF-Eiaiqw.jpg

arct_uva4.jpg

Z0Jt9uvXFdHWcSrVWBRNphRCCOBPEt2chRdhnbtcxvc.jpg

  • Like 7
  • 3 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...