Gå til innhold
Hundesonen.no

brutus spiser sin egen avføring


brutus

Recommended Posts

noen som vet hva man gjør når hunden din spiser sin egen avføring.

det er ikke her snakk om å smake litt en gang i blant.

brutus bæsjer sjeldnere på tur nå enn før og venter heller til han er alene i hagen for da kan han spise den opp etterpå... dagen etter er det bare mørk suppe som kommer ut... og noen ganger skal den inn igjen den også...

noen som har opplevd lignende??

bør jeg få inn en adferdsterapeut??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja har det samme problemet selv... Tror ikke du trenger å gå til adferdsterapeut for det. Det eneste som hjelper er å plukke opp med en gang han har gjort fra seg. Det må jeg gjere, og så tar jeg ikke av bandet før de har gjort fra seg. Min voksne tispe kan og finne på å gjere det om hun får sjansen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Amy gjør akkurat det samme. Men snakket med dyrlegen om det, og han sa at det er noen hunder som gjør dette! Men at det var ufarlig!

Men ta opp igjen etter henne når hun har hatt avføring, og når hun spiser så ikke gi henne noe oppmerksomhet på det! Amy graver opp gammel avføring fra snøen her, og koser seg veldig med det! :) Dyrlegen så også at de kan vokse fra seg denne vanen etterhvert som de blir større!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På valpekurset sa de at hunder kan spise avføringen sin hvis den er "uferdig". Det ville si

hvis hunden hadde fått for mye fiber i maten, så gikk det for fort gjennom tarmene, og da

kunne det for hunden lukte mat av avføring, og den kunne spise det fordi det ikke var utnyttet.

Skjønte noen den forklaringen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Koprofagi (å spise avføring) er ikke uvanlig blant hunder, men temmelig sjeldent blant katter. Her er noen kommentarer om denne sjenerende uvanen:

Koprofage hunder vil ofte spise ikke bare hundeekskrementer, men også ekskrementer fra andre arter, som katter, hunder og kyr. Det er normalt for tisper å spise ekskrementene til sine valper fra fødselen til de er 3 uker gamle. Mange atferdseksperter ser på dette som en naturlig reaksjon for å hindre rovdyr i å oppdage valpene. En del eksperter ser også på koprofagi generelt som normalt for hunder. De fleste hundeeiere synes imidlertid denne oppførselen er upassende. Medisinske faktorer som kan føre til koprofagi er alvorlig tiaminmangel, kronisk bukspyttkjertelsvikt, feilabsorpsjonssyndrom eller utilstrekkelig energiopptak. Dessverre finnes det i tillegg til de medisinske årsakene flere psykologiske årsaker til at valper og voksne hunder kan begynne og spise ekskrementer, så som stress, overpopulasjon eller kjedsomhet.

Blant konsekvensene ved spising av ekskrementer er halitose (dårlig ånde), angrep av parasitter i fordøyelsen og, i alvorlige tilfeller, fordøyelsesproblemer.

Behandling er komplisert ettersom det involverer både å endre hundens atferd og behandle den underliggende årsaken. Ekskrementer bør fjernes så raskt som mulig slik at hunden ikke kan få spist dem. Dette omfatter også å plassere eventuell kattesand på et sted hunden ikke kan komme til. Det er også nødvendig å ha hunden i bånd ute, for å hindre den i å spise opp ekskrementer fra andre hunder, eller fra hester og kyr.

Dersom man antar at problemet ligger i et for med for lite stoffer, så bør man skifte for og se hvordan det vil utvikle seg så. Hvis problemet vedvarer, er det nødvendig å oppsøke veterinær. Man må sikre seg at de medisinske faktorene er utelukket, og veterinæren kan også gi råd til eierne om behandlingen av hunder med koprofagi. Tålmodighet er nøkkelen til å bryte denne uvanen som mange eiere synes er sa ubehagelig.

Så, forskere har ikke funnet ut hvorfor hunder lider av koprofagi - de har bare en masse teorier, som i noen tilfeller har vist seg å stemme. Men, man vet ikke den direkte årsaken - alt er basert på det å anta. dette kan sidestilles med hvorfor hunder ruller seg i egen og andres avføring. det er en rekke teorier rundt dette, men ingen vet direkte grunnen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...
Guest Gråtass

Uansett årsak, så er det å spise sin egen avføring i menneske verdenen ansett som lite passende.

Men jeg har fått som tips å gi hunden ananas hvis den spiser avføring fra seg selv (og andre eks. katter) Det skal visstnok fungere med både hermetisk og fersk, men den ferske skal være mer effektiv.

Jeg har ikke prøvd dette selv, da min hund kun spiser frosne hestepærer, noe jeg ikke syns er et problem..

Kuren skal ihvertfall bestå av å gi hunden en skive ananas to-tre ganger om dagen i 3-5 dager.

Hvorfor det virker aner jeg ikke, men det er velverdt et forsøk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På valpekurset sa de at hunder kan spise avføringen sin hvis den er "uferdig". Det ville si

hvis hunden hadde fått for mye fiber i maten, så gikk det for fort gjennom tarmene, og da

kunne det for hunden lukte mat av avføring, og den kunne spise det fordi det ikke var utnyttet.

Skjønte noen den forklaringen?

Jeg skjønte den, dessverre... så nå sitter jeg og er helt grønn i ansiktet :) = Vala!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har lest at hvis ikke hunden tar opp all næringen i fòret, spiser den avføringen sin. Så du kan jo brøve å skrifte (til et bedre?) fòr.

Ellers har jeg hørt at hunden ikke spiser avføringen hvis den har spist annanas :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...