Gå til innhold
Hundesonen.no

hvordan få hunden interissert i spor?


Eva og Tinka

Recommended Posts

hvordan kan jeg få min sheltie interissert i å gå spor?

hun leter, mn blir stresset hvis hun ikke finner det (godbiter ol.) og da gir hun lett opp...

noen ganger ser det ut som om hun bruker synet i stedet for nesen når hun leter :D

noen tips??

Kort, siden det var sparsomt med opplysninger.

Ja det hjelper vel ikke å si at alle hunder kan søke :P . Er det hunden som gir opp eller er det du?. Er dette en godis hund, kong/ball hund eller en "sosial" hund?. Er det spor eller feltsøk du trener. Om du vil at hunden skal plukke opp noe må den først kunne apport.

Om hunden blir stresset forventer du for mye av den, gjør det lettere. Gå sporene i medvind. Å gi opp er et annet ord for at mor/far bryter inn og hjelper, unngå å hjelpe, gjør det heller lettere. Når hunden mestrer, kan du øke kriteriene. (et universelt råd er å holde munn når hunden jobber :P )

At hunden bruker synet er vel ikke så rart, den har vel fått utlevert to øyne?. Ta hensyn til vindretning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hvordan kan jeg få min sheltie interissert i å gå spor?

hun leter, mn blir stresset hvis hun ikke finner det (godbiter ol.) og da gir hun lett opp...

noen ganger ser det ut som om hun bruker synet i stedet for nesen når hun leter :D

noen tips??

Jeg jobber også med spor og lukttrening med min sheltie og det er kjempespennende og morsomt både for hund og eier. Og så er dette bra trening for hundene; de blir slitne og glade av det. I hvert fall min erfaring.

For det første er det viktig at de lykkes så de ikke gir opp - hvis de sjeldent finner godbiten får de null belønning og gidder ikke mer. Min erfaring i starten var også at hunden brukte synet men etter trening så bruker hun nå nesen meget flittig og finner godbiter som ligger dypt i snøen. Jeg startet med å legge godbiter synlig og økte sakte men sikkert kriteriene. Og start enkelt - greit både for hund og deg.

Noen måter vi hittil har trent spor/lukt på er:

Får hunden i sitt og vent. Legger ut godbiter i huset. På finne-kommando kan hun lete de opp.

Gjemmer en kong m/leverpostei ett eller annet sted i huset (under dyna mi, bak sofaputer, under teppet o.l.) som hun får finne. Dette gjør vi faktisk hver eneste kveld..

Ute på tur mister jeg en vott på stien. Etter en stund sier jeg finne vott og hun spoler tilbake og henter votten. I starten lå den synlig men etter noen ganger så gikk jeg såpass langt at den var usynlig før jeg sendte henne ut for å finne den.

Ute i hagen kaster jeg ut masse godbiter hist og pist i snøen som hun kan finne.

Ute på tur så kaster jeg en ball så hun ser at jeg kaster (her tenker jeg på vinden og kaster mot vinden så hun kan finne den på overvær), går videre og kaster ut en ny ball/leke - gjerne 4-5 stk. På vi hjem tilbake så ber jeg henne finne de når vi kommer til det stedet der jeg har kastet de ut (da gjelder det at du husker stedet og har markert det på en eller annen måte)

Gå ut et spor uten hunden din - gå i skogen og gå inn ett spor noen meter - vend 90 grader og gå ett stykke bortover - legg ut f.eks. en leke (kan være litt risikabelt å legge ut mat.. har opplevd at det har blitt borte av andre sultne små skogsbeboere) - fortsett sporet litt lenger - vend tilbake til stien. La sporet ligge en stund - min. 20-30 min. Ta med hunden din og gå inn på sporet men ikke der du startet - gå inn et sted etter der du startet så du kommer på sporet etter at du vendte 90 grader. Bruk langline. Når hunden får teften av sporet så lar du henne snuse i sporet. Drar hun ut så stopper du og holder henne igjen og venter til hun går inn i sporet igjen og kommer fram til belønninga.

Etter hvert skal vi også trene mer med feltsøk og andre måter med spor. Men dette er så langt vi har kommet :P

Så som sagt; vi startet enkelt med synlige spor først og deretter økte vi kriteriene sakte men sikkert. Og jeg bruker minimalt med stemme - kun finne-kommando. Ellers står jeg helt passiv i bakgrunnen og hjelper henne ikke. Og som jeg sa - de lærer å bruke nesa rimelig kjapt. Dette er jo den medfødte egenskap de har. Når vi trener lukt nå hører jeg neseklaffene som klaprer så fort jeg kaster ut eller legger et spor. Nå finner hun veldig bra godbiter som ligger dypt begravd i snøen..

Dette er kjempemorsomt :P Lykke til med sniffing..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...