Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg kom nylig i kontakt med en person som må omplassere kattene sine pga allergi i familien. Det var snakk om tre hunnkatter med hvert sitt kull, og vedkommende hadde allerede gitt bort et helt kull som var bare 7 uker gamle. Vedkommende sa at siden ingen ville ha et helt kull, og dyrebeskyttelsen hadde visst ikke fosterhjem nok, så sto det mellom å skille mor og unger alt for tidlig, og avlivning.

Så! På torsdag får jeg hjem en kattemor, og 7 kattunger som er født 26 august. Siden det var snakk om så mange katter i et hus, regner jeg med at ungene er dårlig sosialisert. Hvordan burde jeg gå frem for å prege de best mulig før de blir leveringsklare? Alle tips ang alt er til stor hjelp! :)

Og hva bør jeg gjøre for kattemor? Hun er ikke vant med hund, men hunden min er vant med katt. Har også en 5 mnd gammel hunnkatt, hvordan i all verden introduserer man katter?

Legger ut bilder når jeg får de hjem, i mellomtiden får det bli med et av min egen huskatt:

post-12863-1413220709,7297_thumb.jpg

Skrevet

Hill's har skrevet en god artikkel om å introdusere katter for hverandre, og også om å venne katter til hund  :ahappy:

Den var hjelpsom! :) Men om jeg bruker inneburet til hunden og har kattemoren i det når hun skal møte mine dyr, skal jeg ha kattungene i buret også, eller på et annet rom?
Skrevet

Ville vært skeptisk til å introdusere mor og dine egne dyr. Kattemødre er VELDIG beskyttende for ungenen sine og angriper veldig fort om de synes det er behov for det. Når vi passet mor og kull i 3 uker kunne mammsen fly på hunden min fordi jeg kjeftet på ham liksom. (F.eks fordi han sto på 2 og sniffet på kjøkkenbenken) Selv om hun er oppvokst med hund og tidligere har bodd med min hund også.

Kattene holdt vi seperat faktisk, kunne nok latt Taiga være sammen med dem for de hilste veldig fint på hverandre, slikket hverandre i ansiktet osv. Tokyo derimot er skeptisk/redd av seg og ødela alt når han hveste. (Da klikka det for pusemor som gikk etter begge to) Dette er altså hennes unger fra hennes første kull.

@Sanne og de tar vel ikke inn mødre med kattunger engang pga denne problemstillingen?

Skrevet

Ville vært skeptisk til å introdusere mor og dine egne dyr. Kattemødre er VELDIG beskyttende for ungenen sine og angriper veldig fort om de synes det er behov for det. Når vi passet mor og kull i 3 uker kunne mammsen fly på hunden min fordi jeg kjeftet på ham liksom. (F.eks fordi han sto på 2 og sniffet på kjøkkenbenken) Selv om hun er oppvokst med hund og tidligere har bodd med min hund også. 

Kattene holdt vi seperat faktisk, kunne nok latt Taiga være sammen med dem for de hilste veldig fint på hverandre, slikket hverandre i ansiktet osv. Tokyo derimot er skeptisk/redd av seg og ødela alt når han hveste. (Da klikka det for pusemor som gikk etter begge to) Dette er altså hennes unger fra hennes første kull. 

@Sanne og de tar vel ikke inn mødre med kattunger engang pga denne problemstillingen? 

Så det beste er egentlig å holde de adskilt til ungene drar? :) Har mulighet for å dele opp med grind så mine dyr har soverommet og stue, og fosterpusene har badet, kjøkken og gangen. Har rimelig god plass, og delte opp likt den første tiden etter huskatten kom.
Skrevet

Så det beste er egentlig å holde de adskilt til ungene drar? :) Har mulighet for å dele opp med grind så mine dyr har soverommet og stue, og fosterpusene har badet, kjøkken og gangen. Har rimelig god plass, og delte opp likt den første tiden etter huskatten kom.

Kommer veldig ann på pusemor. Du kan jo alltid prøve. :) Vi endte opp med å holde kattene seperat rett og slett. Våre fikk være på et rom og de 5 kattungene + mor på stuen. Våre ble altfor nervøse når de måtte ha med mammapusen å gjøre og det tok en uke ca etter hun var dratt før de var helt trygge i eget hjem igjen. Hunden fikk gå fritt som han ville, han lærte seg greit fort å ikke gå i veien for verken kattunger eller Yuki. Hun var såpass beskyttende at han såvidt fikk gå fra liggeplassen sin til vannskåla på stuen, så han holdt seg mye på gangen og kjøkkenet de ukene hun var her.

Skrevet

Så det beste er egentlig å holde de adskilt til ungene drar? :) Har mulighet for å dele opp med grind så mine dyr har soverommet og stue, og fosterpusene har badet, kjøkken og gangen. Har rimelig god plass, og delte opp likt den første tiden etter huskatten kom.

Jepp jeg hadde holdt adskilt. Kan godt hende kattemor godtar fremmede dyr, men min erfaring er det motsatte. Det er allerede så mye nytt og stressende for henne og barna. Så med mindre du helt tydelig ser hun synes det er greit, så ville jeg bare latt henne få fred sammen med ungene sine :)

Og det stemmer, vi tar kun inn morløse. De integreres i flokken vår på et par dager, mens når det har vært kattemor med på kjøpet så har våre vært livredde og pusemor forbanna og stressa.

Skrevet

Jepp jeg hadde holdt adskilt. Kan godt hende kattemor godtar fremmede dyr, men min erfaring er det motsatte. Det er allerede så mye nytt og stressende for henne og barna. Så med mindre du helt tydelig ser hun synes det er greit, så ville jeg bare latt henne få fred sammen med ungene sine :) 

Og det stemmer, vi tar kun inn morløse. De integreres i flokken vår på et par dager, mens når det har vært kattemor med på kjøpet så har våre vært livredde og pusemor forbanna og stressa.

Det er jo forståelig da da :)

Kommer veldig ann på pusemor. Du kan jo alltid prøve. :) Vi endte opp med å holde kattene seperat rett og slett. Våre fikk være på et rom og de 5 kattungene + mor på stuen. Våre ble altfor nervøse når de måtte ha med mammapusen å gjøre og det tok en uke ca etter hun var dratt før de var helt trygge i eget hjem igjen. Hunden fikk gå fritt som han ville, han lærte seg greit fort å ikke gå i veien for verken kattunger eller Yuki. Hun var såpass beskyttende at han såvidt fikk gå fra liggeplassen sin til vannskåla på stuen, så han holdt seg mye på gangen og kjøkkenet de ukene hun var her. 

Da blir det adskilt! :)

Skrevet

Signerer de andre med å holde de adskilt. Uerfarens som jeg var tenkte jeg at alle skulle bli gode venner. Første dagen lå kattemor i sofaen med meg og begge hundene, men samme natten hoppet hun over grinden på badet og det ble slosskamp. Siden har jeg ikke turt å ha de i lag. Endten går hun etter de kun for å ta hundene, ellers tar hun de om de gjør en brå bevegelse.

Kos deg masse med kattene :ahappy: Det utrolig koselig :) Jeg klappet mine masse mens de diet mamma, for da hadde de tankene andre steder. Gi de noen mat fra hånden din og lek masse med de, så blir de nok sosiale etterhvert :)

  • Like 1
Skrevet

Hvor lenge bør jeg beholde kattemor etter at ungene er dratt? En uke? En måned? Hun bør få kattungefor så lenge de dier, sant? :)

Hvem har du kattemor hos for? Dyrebeskyttelsen?

Jeg fikk egentlig beskjed fra dyrebeskyttelsen om å ha min kattemamma til hun ble omplassert selv. Men i og med at hun og hundene mine gikk så dårlig overens, noe som gjorde at kattemor måtte være stengt unna ofte og dermed fikk lite oppmerksomhet og sosialt samvær, så gav jeg beskjed om at hun måtte dra så fort som mulig. I teorien kan vel kattemor reise samtidig som kattungene.

Skrevet

Hvem har du kattemor hos for? Dyrebeskyttelsen? 

 

Jeg fikk egentlig beskjed fra dyrebeskyttelsen om å ha min kattemamma til hun ble omplassert selv. Men i og med at hun og hundene mine gikk så dårlig overens, noe som gjorde at kattemor måtte være stengt unna ofte og dermed fikk lite oppmerksomhet og sosialt samvær, så gav jeg beskjed om at hun måtte dra så fort som mulig. I teorien kan vel kattemor reise samtidig som kattungene.

Dette er ikke i forbindelse med dyrebeskyttelsen :) Så kattemor blir hjemme til meg frem til hun finner seg et permanent hjem. Men vil jo ikke gjøre henne stresset med å omplassere for kjapt etter at ungene drar.
Skrevet

Kattemor kunne ikke brydd seg mindre om katten min :D Hunden får ikke engang se de på en uke mener jeg. Ungene var sky, noen freste, de fleste gjemte seg, bare én kom og spiste fra hånda mi. Fikk beskjed om at kattemor ikke spiste tørrfor, men Eukaneba kattungefor går ned på høykant! :P

Den ene gutten klør fælt i tennene, er det noe jeg kan gjøre for ham?

Og så er det to av de som ikke kommer frem. Skal vel bare la de være til de selv søker kontakt? Bortsett fra de to så ligger hele gjengen sånn nå og puurrer når jeg klapper de :)

post-12863-1413462279,9411_thumb.jpg

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...