Gå til innhold
Hundesonen.no

Tai's Chow Dinos Rabalder


Benedicte

Recommended Posts

Skrevet

1996-2004

Tai's Chow Dinos Rabalder var navnet hans. Til daglig kalt Balder.

Jeg må vel si at Balder har forandret livet mitt. Han var så snill og god.

Var snill mot alt og alle. Alle barn fikk dra han i ørene og pelsen, uten at han gjorde de noe som helst! Han var også snill mot dyr. Trodde først han ville drepe kaninen min når han løp etter henne, men nei! Balder ville bare vaske den lille krabaten:) Han havnet aldri i en hundeslosskamp i hele sitt lange liv. Ble han angrepet av andre hannhunder, så bare snudde han ryggen til, og brydde seg ikke om de andre hundenes barnslige oppførsel:)

Men som valp fant vi ut at han hadde problemer med albuene, og 6 mnd gammel måtte han opereres.

Balder kunne ikke gå lange turer, for da begynte han å halte.

Det hendte ofte, men etter noen dager var han i tipptopp form igjen, og haltingen var borte.

Når han var 7 år fikk han sin siste lange tur. Han kom hjem, og haltet. Vi trodde det ville gi seg etter noen dager, men dager ble til uker og uker ble til måneder.

Noen få ganger så det lyst ut, men så begynte haltingen dagen etter.

Det gikk to måneder.. Jeg må si at de to månedene var et ******* for meg og Balder! Balder fikk ligge i ro mesteparten av tiden, og var bare ute når han skulle tisse. Men Balder kjempet og hadde lyst til å leve, så vi tvilte så veldig på om vi skulle gjøre det slutt for ham.

Han var virkelig sterk! Selv om han hadde vondt i beina, så klarte han noen ganger å komme seg opp trappene. Det var så rørende å se på han når han stolt var kommet opp.

Men så gikk det nedover igjen...

Vi avtalte veterinærbesøk, men det måtte utsettes en uke til.

Denne uken var verst av alle. Jeg ventet jo bare på at Balder skulle dø! Og visste at hvert eneste sekund jeg tilbrakte med ham, også gjorde tiden min sammen med ham, mindre og mindre.

Så kom dagen.. Jeg husker jeg kom hjem fra skolen og tok Balder ut i hagen. Jeg gav han hans siste griseøre som han likte så godt:)

Så kom mamma hjem, og vi kjørte til veterinæren. Jeg klarte nesten ikke gå inn døren, jeg bare hylte og gråt.

Til slutt gikk vi inn, og veterinæren kjente på beina hans.

Hun sa det var best at vi avlivet han...

Så gikk hun for å hente sprøyten. Jeg ville ikke se på, så jeg måtte ta farvel med Balder nå...

Jeg kunne se at han smilte. Han var nok litt stresset også, av alle rare lukter, og han forstod nok ikke hvorfor jeg gråt.

Jeg sa nok ha det til han 100 ganger før jeg endelig klarte å rygge ut av rommet.

Jeg måtte bare lukke døren til rommet. Han så så rart på meg når jeg gikk. Lurte på hvorfor jeg forlot han slik...

Jeg husker så godt den aller siste gangen jeg så han, rett før jeg lukket døren.

Jeg ble ført ut i venterommet. Jeg satt der i over en time. Jeg hadde en hårdott fra Balder i hendene. Jeg husker gost at det satt noen andre i venterommet. En dame med en shæfer. Jeg ble så glad i den shæferen. Den ville hele tiden hilse på meg, og ville bare ha kos.. Det var en stor trøst...

Så kom det et stor bord trillende ut den ene døren. Balder lå på det. Med tepper over. Vi fikk han i bilen og kjørte hjem.

Han er begravd i hagen. Over har jeg plantet en rosebusk som kommer igjen hver sommer. Den skal aldri dø ut. Det skal heller ikke Balder.. I hjertet mitt.

Han var en fantastik hund. Han vil alltid være min yndlingshund. Han var så spesiell og lærte meg nesten alt jeg vet om hunder i dag.

Han var min beste venn, og Cita's pappa.

Vi savner deg så mye Balder...

Men vi skal en dag møte deg igjen! På regnbuebroen:

------

Like hitenfor himmelen er det et sted som heter Regnbuebroen.

Når et dyr dør som har stått noen på jorden spesielt nær , kommer det til Regnbuebroen.

Der er det sletter og åser for alle våre spesielle venner, slik at de kan løpe og leke sammen. Det er masser av mat og vann der, og vennene våre har det varmt og godt.

Alle dyrene som har vært syke og gamle får tilbake helsen og full vigør.

De som var skadet og ødelagt blir hele og sterke igjen, akkurat slik vi husker dem i våre drømmer om tiden som var.

Dyrene er glade og tilfredse, bortsett fra en liten ting, alle savner de noen som har vært helt spesielle for dem, noen som måtte etterlates.

Alle løper og leker sammen, men dagen kommer når en plutselig stopper opp og ser mot horisonten. Øynene er lysende og intense, den ivrige kroppen begynner å dirre. Plutselig løper han vekk fra resten av gruppen, flyr over det grønne gresset , bena bærer ham raskere og raskere.

Du er blitt oppdaget, og når du og din spesielle venn til slutt møtes, omfavner dere hverandre i glad gjenforening, for aldri å skilles igjen.

Gledeskyssene regner over ansiktet, hendene dine stryker det elskede hodet om og om igjen, og igjen ser du inn i de trofaste øynene til vennen din, som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som alltid har vært tilstede i hjertet.

Så krysser dere Regnbuebroen sammen.......

Takk for alt, Balder<3<3

  • 2 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...