Gå til innhold
Hundesonen.no

Tai's Chow Dinos Rabalder


Benedicte

Recommended Posts

Skrevet

1996-2004

Tai's Chow Dinos Rabalder var navnet hans. Til daglig kalt Balder.

Jeg må vel si at Balder har forandret livet mitt. Han var så snill og god.

Var snill mot alt og alle. Alle barn fikk dra han i ørene og pelsen, uten at han gjorde de noe som helst! Han var også snill mot dyr. Trodde først han ville drepe kaninen min når han løp etter henne, men nei! Balder ville bare vaske den lille krabaten:) Han havnet aldri i en hundeslosskamp i hele sitt lange liv. Ble han angrepet av andre hannhunder, så bare snudde han ryggen til, og brydde seg ikke om de andre hundenes barnslige oppførsel:)

Men som valp fant vi ut at han hadde problemer med albuene, og 6 mnd gammel måtte han opereres.

Balder kunne ikke gå lange turer, for da begynte han å halte.

Det hendte ofte, men etter noen dager var han i tipptopp form igjen, og haltingen var borte.

Når han var 7 år fikk han sin siste lange tur. Han kom hjem, og haltet. Vi trodde det ville gi seg etter noen dager, men dager ble til uker og uker ble til måneder.

Noen få ganger så det lyst ut, men så begynte haltingen dagen etter.

Det gikk to måneder.. Jeg må si at de to månedene var et ******* for meg og Balder! Balder fikk ligge i ro mesteparten av tiden, og var bare ute når han skulle tisse. Men Balder kjempet og hadde lyst til å leve, så vi tvilte så veldig på om vi skulle gjøre det slutt for ham.

Han var virkelig sterk! Selv om han hadde vondt i beina, så klarte han noen ganger å komme seg opp trappene. Det var så rørende å se på han når han stolt var kommet opp.

Men så gikk det nedover igjen...

Vi avtalte veterinærbesøk, men det måtte utsettes en uke til.

Denne uken var verst av alle. Jeg ventet jo bare på at Balder skulle dø! Og visste at hvert eneste sekund jeg tilbrakte med ham, også gjorde tiden min sammen med ham, mindre og mindre.

Så kom dagen.. Jeg husker jeg kom hjem fra skolen og tok Balder ut i hagen. Jeg gav han hans siste griseøre som han likte så godt:)

Så kom mamma hjem, og vi kjørte til veterinæren. Jeg klarte nesten ikke gå inn døren, jeg bare hylte og gråt.

Til slutt gikk vi inn, og veterinæren kjente på beina hans.

Hun sa det var best at vi avlivet han...

Så gikk hun for å hente sprøyten. Jeg ville ikke se på, så jeg måtte ta farvel med Balder nå...

Jeg kunne se at han smilte. Han var nok litt stresset også, av alle rare lukter, og han forstod nok ikke hvorfor jeg gråt.

Jeg sa nok ha det til han 100 ganger før jeg endelig klarte å rygge ut av rommet.

Jeg måtte bare lukke døren til rommet. Han så så rart på meg når jeg gikk. Lurte på hvorfor jeg forlot han slik...

Jeg husker så godt den aller siste gangen jeg så han, rett før jeg lukket døren.

Jeg ble ført ut i venterommet. Jeg satt der i over en time. Jeg hadde en hårdott fra Balder i hendene. Jeg husker gost at det satt noen andre i venterommet. En dame med en shæfer. Jeg ble så glad i den shæferen. Den ville hele tiden hilse på meg, og ville bare ha kos.. Det var en stor trøst...

Så kom det et stor bord trillende ut den ene døren. Balder lå på det. Med tepper over. Vi fikk han i bilen og kjørte hjem.

Han er begravd i hagen. Over har jeg plantet en rosebusk som kommer igjen hver sommer. Den skal aldri dø ut. Det skal heller ikke Balder.. I hjertet mitt.

Han var en fantastik hund. Han vil alltid være min yndlingshund. Han var så spesiell og lærte meg nesten alt jeg vet om hunder i dag.

Han var min beste venn, og Cita's pappa.

Vi savner deg så mye Balder...

Men vi skal en dag møte deg igjen! På regnbuebroen:

------

Like hitenfor himmelen er det et sted som heter Regnbuebroen.

Når et dyr dør som har stått noen på jorden spesielt nær , kommer det til Regnbuebroen.

Der er det sletter og åser for alle våre spesielle venner, slik at de kan løpe og leke sammen. Det er masser av mat og vann der, og vennene våre har det varmt og godt.

Alle dyrene som har vært syke og gamle får tilbake helsen og full vigør.

De som var skadet og ødelagt blir hele og sterke igjen, akkurat slik vi husker dem i våre drømmer om tiden som var.

Dyrene er glade og tilfredse, bortsett fra en liten ting, alle savner de noen som har vært helt spesielle for dem, noen som måtte etterlates.

Alle løper og leker sammen, men dagen kommer når en plutselig stopper opp og ser mot horisonten. Øynene er lysende og intense, den ivrige kroppen begynner å dirre. Plutselig løper han vekk fra resten av gruppen, flyr over det grønne gresset , bena bærer ham raskere og raskere.

Du er blitt oppdaget, og når du og din spesielle venn til slutt møtes, omfavner dere hverandre i glad gjenforening, for aldri å skilles igjen.

Gledeskyssene regner over ansiktet, hendene dine stryker det elskede hodet om og om igjen, og igjen ser du inn i de trofaste øynene til vennen din, som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som alltid har vært tilstede i hjertet.

Så krysser dere Regnbuebroen sammen.......

Takk for alt, Balder<3<3

  • 2 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...