Gå til innhold
Hundesonen.no

Tai's Chow Dinos Rabalder


Benedicte

Recommended Posts

Skrevet

1996-2004

Tai's Chow Dinos Rabalder var navnet hans. Til daglig kalt Balder.

Jeg må vel si at Balder har forandret livet mitt. Han var så snill og god.

Var snill mot alt og alle. Alle barn fikk dra han i ørene og pelsen, uten at han gjorde de noe som helst! Han var også snill mot dyr. Trodde først han ville drepe kaninen min når han løp etter henne, men nei! Balder ville bare vaske den lille krabaten:) Han havnet aldri i en hundeslosskamp i hele sitt lange liv. Ble han angrepet av andre hannhunder, så bare snudde han ryggen til, og brydde seg ikke om de andre hundenes barnslige oppførsel:)

Men som valp fant vi ut at han hadde problemer med albuene, og 6 mnd gammel måtte han opereres.

Balder kunne ikke gå lange turer, for da begynte han å halte.

Det hendte ofte, men etter noen dager var han i tipptopp form igjen, og haltingen var borte.

Når han var 7 år fikk han sin siste lange tur. Han kom hjem, og haltet. Vi trodde det ville gi seg etter noen dager, men dager ble til uker og uker ble til måneder.

Noen få ganger så det lyst ut, men så begynte haltingen dagen etter.

Det gikk to måneder.. Jeg må si at de to månedene var et ******* for meg og Balder! Balder fikk ligge i ro mesteparten av tiden, og var bare ute når han skulle tisse. Men Balder kjempet og hadde lyst til å leve, så vi tvilte så veldig på om vi skulle gjøre det slutt for ham.

Han var virkelig sterk! Selv om han hadde vondt i beina, så klarte han noen ganger å komme seg opp trappene. Det var så rørende å se på han når han stolt var kommet opp.

Men så gikk det nedover igjen...

Vi avtalte veterinærbesøk, men det måtte utsettes en uke til.

Denne uken var verst av alle. Jeg ventet jo bare på at Balder skulle dø! Og visste at hvert eneste sekund jeg tilbrakte med ham, også gjorde tiden min sammen med ham, mindre og mindre.

Så kom dagen.. Jeg husker jeg kom hjem fra skolen og tok Balder ut i hagen. Jeg gav han hans siste griseøre som han likte så godt:)

Så kom mamma hjem, og vi kjørte til veterinæren. Jeg klarte nesten ikke gå inn døren, jeg bare hylte og gråt.

Til slutt gikk vi inn, og veterinæren kjente på beina hans.

Hun sa det var best at vi avlivet han...

Så gikk hun for å hente sprøyten. Jeg ville ikke se på, så jeg måtte ta farvel med Balder nå...

Jeg kunne se at han smilte. Han var nok litt stresset også, av alle rare lukter, og han forstod nok ikke hvorfor jeg gråt.

Jeg sa nok ha det til han 100 ganger før jeg endelig klarte å rygge ut av rommet.

Jeg måtte bare lukke døren til rommet. Han så så rart på meg når jeg gikk. Lurte på hvorfor jeg forlot han slik...

Jeg husker så godt den aller siste gangen jeg så han, rett før jeg lukket døren.

Jeg ble ført ut i venterommet. Jeg satt der i over en time. Jeg hadde en hårdott fra Balder i hendene. Jeg husker gost at det satt noen andre i venterommet. En dame med en shæfer. Jeg ble så glad i den shæferen. Den ville hele tiden hilse på meg, og ville bare ha kos.. Det var en stor trøst...

Så kom det et stor bord trillende ut den ene døren. Balder lå på det. Med tepper over. Vi fikk han i bilen og kjørte hjem.

Han er begravd i hagen. Over har jeg plantet en rosebusk som kommer igjen hver sommer. Den skal aldri dø ut. Det skal heller ikke Balder.. I hjertet mitt.

Han var en fantastik hund. Han vil alltid være min yndlingshund. Han var så spesiell og lærte meg nesten alt jeg vet om hunder i dag.

Han var min beste venn, og Cita's pappa.

Vi savner deg så mye Balder...

Men vi skal en dag møte deg igjen! På regnbuebroen:

------

Like hitenfor himmelen er det et sted som heter Regnbuebroen.

Når et dyr dør som har stått noen på jorden spesielt nær , kommer det til Regnbuebroen.

Der er det sletter og åser for alle våre spesielle venner, slik at de kan løpe og leke sammen. Det er masser av mat og vann der, og vennene våre har det varmt og godt.

Alle dyrene som har vært syke og gamle får tilbake helsen og full vigør.

De som var skadet og ødelagt blir hele og sterke igjen, akkurat slik vi husker dem i våre drømmer om tiden som var.

Dyrene er glade og tilfredse, bortsett fra en liten ting, alle savner de noen som har vært helt spesielle for dem, noen som måtte etterlates.

Alle løper og leker sammen, men dagen kommer når en plutselig stopper opp og ser mot horisonten. Øynene er lysende og intense, den ivrige kroppen begynner å dirre. Plutselig løper han vekk fra resten av gruppen, flyr over det grønne gresset , bena bærer ham raskere og raskere.

Du er blitt oppdaget, og når du og din spesielle venn til slutt møtes, omfavner dere hverandre i glad gjenforening, for aldri å skilles igjen.

Gledeskyssene regner over ansiktet, hendene dine stryker det elskede hodet om og om igjen, og igjen ser du inn i de trofaste øynene til vennen din, som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som alltid har vært tilstede i hjertet.

Så krysser dere Regnbuebroen sammen.......

Takk for alt, Balder<3<3

  • 2 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...