Gå til innhold
Hundesonen.no

Tai's Chow Dinos Rabalder


Benedicte

Recommended Posts

1996-2004

Tai's Chow Dinos Rabalder var navnet hans. Til daglig kalt Balder.

Jeg må vel si at Balder har forandret livet mitt. Han var så snill og god.

Var snill mot alt og alle. Alle barn fikk dra han i ørene og pelsen, uten at han gjorde de noe som helst! Han var også snill mot dyr. Trodde først han ville drepe kaninen min når han løp etter henne, men nei! Balder ville bare vaske den lille krabaten:) Han havnet aldri i en hundeslosskamp i hele sitt lange liv. Ble han angrepet av andre hannhunder, så bare snudde han ryggen til, og brydde seg ikke om de andre hundenes barnslige oppførsel:)

Men som valp fant vi ut at han hadde problemer med albuene, og 6 mnd gammel måtte han opereres.

Balder kunne ikke gå lange turer, for da begynte han å halte.

Det hendte ofte, men etter noen dager var han i tipptopp form igjen, og haltingen var borte.

Når han var 7 år fikk han sin siste lange tur. Han kom hjem, og haltet. Vi trodde det ville gi seg etter noen dager, men dager ble til uker og uker ble til måneder.

Noen få ganger så det lyst ut, men så begynte haltingen dagen etter.

Det gikk to måneder.. Jeg må si at de to månedene var et ******* for meg og Balder! Balder fikk ligge i ro mesteparten av tiden, og var bare ute når han skulle tisse. Men Balder kjempet og hadde lyst til å leve, så vi tvilte så veldig på om vi skulle gjøre det slutt for ham.

Han var virkelig sterk! Selv om han hadde vondt i beina, så klarte han noen ganger å komme seg opp trappene. Det var så rørende å se på han når han stolt var kommet opp.

Men så gikk det nedover igjen...

Vi avtalte veterinærbesøk, men det måtte utsettes en uke til.

Denne uken var verst av alle. Jeg ventet jo bare på at Balder skulle dø! Og visste at hvert eneste sekund jeg tilbrakte med ham, også gjorde tiden min sammen med ham, mindre og mindre.

Så kom dagen.. Jeg husker jeg kom hjem fra skolen og tok Balder ut i hagen. Jeg gav han hans siste griseøre som han likte så godt:)

Så kom mamma hjem, og vi kjørte til veterinæren. Jeg klarte nesten ikke gå inn døren, jeg bare hylte og gråt.

Til slutt gikk vi inn, og veterinæren kjente på beina hans.

Hun sa det var best at vi avlivet han...

Så gikk hun for å hente sprøyten. Jeg ville ikke se på, så jeg måtte ta farvel med Balder nå...

Jeg kunne se at han smilte. Han var nok litt stresset også, av alle rare lukter, og han forstod nok ikke hvorfor jeg gråt.

Jeg sa nok ha det til han 100 ganger før jeg endelig klarte å rygge ut av rommet.

Jeg måtte bare lukke døren til rommet. Han så så rart på meg når jeg gikk. Lurte på hvorfor jeg forlot han slik...

Jeg husker så godt den aller siste gangen jeg så han, rett før jeg lukket døren.

Jeg ble ført ut i venterommet. Jeg satt der i over en time. Jeg hadde en hårdott fra Balder i hendene. Jeg husker gost at det satt noen andre i venterommet. En dame med en shæfer. Jeg ble så glad i den shæferen. Den ville hele tiden hilse på meg, og ville bare ha kos.. Det var en stor trøst...

Så kom det et stor bord trillende ut den ene døren. Balder lå på det. Med tepper over. Vi fikk han i bilen og kjørte hjem.

Han er begravd i hagen. Over har jeg plantet en rosebusk som kommer igjen hver sommer. Den skal aldri dø ut. Det skal heller ikke Balder.. I hjertet mitt.

Han var en fantastik hund. Han vil alltid være min yndlingshund. Han var så spesiell og lærte meg nesten alt jeg vet om hunder i dag.

Han var min beste venn, og Cita's pappa.

Vi savner deg så mye Balder...

Men vi skal en dag møte deg igjen! På regnbuebroen:

------

Like hitenfor himmelen er det et sted som heter Regnbuebroen.

Når et dyr dør som har stått noen på jorden spesielt nær , kommer det til Regnbuebroen.

Der er det sletter og åser for alle våre spesielle venner, slik at de kan løpe og leke sammen. Det er masser av mat og vann der, og vennene våre har det varmt og godt.

Alle dyrene som har vært syke og gamle får tilbake helsen og full vigør.

De som var skadet og ødelagt blir hele og sterke igjen, akkurat slik vi husker dem i våre drømmer om tiden som var.

Dyrene er glade og tilfredse, bortsett fra en liten ting, alle savner de noen som har vært helt spesielle for dem, noen som måtte etterlates.

Alle løper og leker sammen, men dagen kommer når en plutselig stopper opp og ser mot horisonten. Øynene er lysende og intense, den ivrige kroppen begynner å dirre. Plutselig løper han vekk fra resten av gruppen, flyr over det grønne gresset , bena bærer ham raskere og raskere.

Du er blitt oppdaget, og når du og din spesielle venn til slutt møtes, omfavner dere hverandre i glad gjenforening, for aldri å skilles igjen.

Gledeskyssene regner over ansiktet, hendene dine stryker det elskede hodet om og om igjen, og igjen ser du inn i de trofaste øynene til vennen din, som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som alltid har vært tilstede i hjertet.

Så krysser dere Regnbuebroen sammen.......

Takk for alt, Balder<3<3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...