Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

At hanner fra naturens side oftere havner i bråk enn hunndyr, kan jeg være enig i. Men å trekke konklusjoner om at de er dyrere i veterinærutgifter syns jeg er litt drøyt. Dessuten, dersom to tisper braker sammen, er ofye skadene større og vet.regningen høyere.

Jeg har selv en eplekjekk hannhund som liker å tøffe seg for andre hanner. På han har jeg "tjent inn" alt jeg har betalt i årspremier på forsikring fordi vi har vært så mye hos veterinæren med han. Men ikke ett besøk er pga hans eplekjekke testosteroner. "Tøffe hanner" er på ingen måte lik mer veterinærbesøk, men ja - det krever kanskje litt mer av eierne av og til i form av oppdragelse. Men det er en heeeelt annen diskusjon.

Og til sammenligning. Kastrering av hannhund koster kanskje 3000 (?), mens tispe er 10000 (?). Hvertfall stor prisforskjell hvor hannene uten tvil kommer heldigere ut.

Skrevet

Vel, jeg er ekstremt mye reddere for tispeslagsmål, enn hannhundslagsmål. Gutta bråker og lager mye lyd og barsker seg opp, jentene mener alvor når det først smeller. Nå har jeg schæfer og de er kjent for å ha samkjønnsaggresjon mellom gutta, men fortsatt er jeg mye mer engstelig for at det skal smelle mellom to tisper. To ganger på mine 25 år som hundeeier har jeg opplevd stygge bitt mellom hannhunder. Jeg har heldigvis aldri opplevd tispeslagsmål, men hørt mer enn nok til at jeg vet at jeg er reddere for tispeskinn på en dårlig dag

  • Like 4
Skrevet

Jeg skjønner tankegangen, og jeg er absolutt enig i avgjørelsen om å avlive en slik hund, og du må selvfølgelig gjøre det du føler er riktig for deg, uansett. Bare sier at slike ting ikke er kontrollerbart, så er du uheldig og får en hund med svulst på hjernen eller andre ting som kan føre til slik akutt farlig oppførsel så har kontroll ingenting med saken og gjøre, dessverre. Hunden vet antagelig ikke hva den gjør en gang. Så du må gjøre det som føles rett for deg, uansett hva det er, poenget er bare at du ikke bør velge bort det du egentlig ønsker (om det er det du gjør) for noe som ikke vil forandre på situasjonen om du skulle være uheldig å få en slik hund igjen, om du forstår. Selv om det er naturlig og ville styre unna en setting man tidligere har opplevd som negativ.

Er jo forsåvidt enig i det du sier. Man vet jo aldri hva som skjer med en hund av sykdom og lignende. Og selvfølgelig vet ikke hunden hva den gjør. Den stakkars hunden som bet var jo veldig fortvilet etterpå av alt oppstyret som oppstod, og det var vondt å måtte avlive henne pga det som skjedde, siden hun sannsynligvis ikke mente noe vondt med det. I hennes hode hadde hun jo en grunn til å gjøre det hun gjorde. Skulle bare så gjerne ha kunnet høre hva den grunnen var, men hunder kan jo ikke bruke ord, og jeg klarer ikke å se årsaken utifra hva som skjedde. Jeg har som sagt lang erfaring med hunder, og pleier vanligvis å kunne lese hunder fint, men denne gangen klarte jeg ikke å forutse dette. Det er det som skremmer meg. Hvis jeg kunne ta så feil av denne hunden, hvordan kan jeg da stole på min vurdering av en annen hund? Man vet jo aldri om de som omplasserer en hund er 100% ærlige. Men skal ta opp til vurdering igjen om jeg kan klare å gå for en voksen hund. Jeg har hatt flere valper, og det er jo veldig mye jobb den første tida. Men det er jo også stor glede av en valp, da :) får gå i tenkeboksen...

Skrevet

Vel, jeg er ekstremt mye reddere for tispeslagsmål, enn hannhundslagsmål. Gutta bråker og lager mye lyd og barsker seg opp, jentene mener alvor når det først smeller. Nå har jeg schæfer og de er på en måte kjent for å ha samkjønnsaggresjon mellom gutta, men fortsatt er jeg mye mer engstelig for at det skal smelle mellom to tisper. Det smeller oftere mellom gutta, men det er mest lyd og lite alvor bak det. To ganger på mine 25 år som hundeeier har jeg opplevd stygge bitt mellom hannhunder. Jeg har heldigvis aldri opplevd det, men hørt mer enn nok til at jeg vet at jeg er reddere for tispeskinn på en dårlig dag

Den ene gangen jeg har blitt bitt av hund, var når jeg gikk imellom to schæfertisper som sloss ;) men hundene kom fra det uten skader, da.

Jeg synes uansett at det blir litt tullete å dra inn kjønn som økonomisk argument før anskaffelse av hund. Det er andre forskjeller mellom kjønnene som bør telle mer, og hundene blir skadet, bitt av huggorm, får tannsten osv... uansett kjønn. Til syvende og sist er du heldig/ uheldig uansett kjønn på hunden..

  • Like 1
Skrevet

Syns det er legetimt å tenke økonomi når man skal ha ny hund jeg, nei - anskaffelsen er sjelden det dyreste med hunden, men 15000 gir et godt innhugg i kontoene til de fleste uansett, uten at det dermed betyr at man ikke har en bufferkonto/kredittkort/folk man kan låne av i beredskap om man kjøper en billigere hund eller har hund på foravtale.

  • Like 4
Skrevet

@Catzie jeg tror du misser hele poenget mitt, for poenget mitt er nettopp det at i slike tilfeller så er det ingen signaler, det er derfor det er umulig og forutsi og umulig og kontrollere. Helt uavhengig av hvor godt du kjenner hunden og hvor god du er på å lese hund. Det er umulig og tolke signaler som ikke er der, og det er umulig og kontrollere en hund som "ikke er tilstede" i sitt eget hode akkurat når det skjer. Svulst, hjerneblødninger eller akkutt smerte (evt andre nevrologiske kortslutninger) kommer plutselig og gjerne helt uten forvarsel.

Hunder som angriper sine eiere helt utav det blå, dreper den andre hunden i familien osv. Det er fælt og skremmende, men man kan ille gjøre noe med det. Annet enn og avlive etterpå, dessverre.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...