Gå til innhold
Hundesonen.no

Erfaring med omplasserings hund


CharlotteP
 Share

Recommended Posts

Jeg har hatt flere omplasseringshunder og egentlig ikke angret på noen av de. Det var en som ga meg endel mer utfordringer enn jeg regnet med, men han lærte meg også vanvittig mye og ga meg mange fine stunder.

Det viktigste for meg er å styre unna det genetiske. En engstelig hund er stort sett engstelig av natur. Den har ikke "bare hatt det vondt". Mentale brister kan vise seg i skuddredsler, seperasjonsangst, hundeaggresjon osv. Alt annet kan "fikses". Det hjelper ikke om bikkja går fint i bånd hvis den har nerver som påvirker hverdagen. Nerver er verre å få gjort noe med enn lydighet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier meg enig med Loke. Jeg har verdens søteste, snilleste og gladeste omplasseringshund. Men hun er engstelig av natur, og spesielt skudd/lydredsel og tidvise alene-hjemme problemer gjør hverdagen utfordrende.

Å trene inn enkle øvelser som sitt, dekk, bli osv (hun kunne ingen fra før) og jobbe bort småting som jakt på joggere og syklister var ganske enkelt. Å trene vekk redsler er en helt annen sak...

Jeg tror likevel det blir omplasseringshund neste gang også, men da skal jeg gjøre forarbeidet mye bedre og styre unna hunder med dårlige nerver.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter som vi ønsker oss en Engelsk Bulldog, har vi nå sagt ja til og være fosterhjem for en hund. Til vi finner en hund vi virkelig ønsker oss :) Noen som har erfaring med det?

Har du kontaktet oppdrettere av EB?

Ofte har oppdrettere hunder hos seg som av en eller annen grunn er levert tilbake ;)

Tror ikke den rasen florerer på omplasserings markedet, derfor tenkte jeg å anbefale og kontakte oppdrettere :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du kontaktet oppdrettere av EB?

Ofte har oppdrettere hunder hos seg som av en eller annen grunn er levert tilbake ;)

Tror ikke den rasen florerer på omplasserings markedet, derfor tenkte jeg å anbefale og kontakte oppdrettere :)

Har snakket med oppdrettere, så langt ikke noe hell. Men vi fortsetter og prøve :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har fått tre omplasseringshunder. To nervevrak av noen Tollere fra en oppdretter for mange år siden, mor og datter, som kom litt uavhengig av hverandre og ble fordi vi ble så glade i dem. De ble til slutt noen vidunderlige familiemedlemmer begge to, og jeg har den yngste å takke for alt jeg kan om hund. Den eldste lever fremdeles. Hun har fortsatt sine diller, men er en god, gammel dame. Men jeg vil ikke anbefale det hundelivet vi har hatt for noen.

Den siste er min lille Phaléne, som er helt fantastisk. Vi møttes, forelsket oss, og vips - hun var min. Det var liksom ingen tvil, alle så at vi hørte sammen. Hun fikk jeg gjennom privat omplassering, og jeg har hatt god kontakt med tidligere eier i ettertid, og fått vite alt jeg ønsker. Jeg vil faktisk gå så langt som til å kalle henne en venninne. Men selv om ikke alle er så heldige, vil jeg av egen erfaring anbefale privat omplassering fremfor type FOD-gården. Da har du iallefall muligheten til å stille de spørsmålene du ønsker :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tatt i mot en omplasseringshund, han var helt topp. Selvsagt er det alltid noen små oppdragelsesting som man kanskje ville gjort annerledes, og som man derfor fikser for å få hunden slik man liker den, men han hadde ingen problemer med noe. Har også omplassert en hund, rett og slett pga mangel på kjemi mellom meg og hunden. Ny eier synes det er den beste hunden i hele verden, og jeg har fått bare positive tilbakemeldinger. Jeg har mao bare god erfaring med omplassering.

Så lenge den som omplasserer er ærlig om hunden, så kan man jo vite litt hva slags hund man får. Dessverre er jo ikke alle det siden en del bare ønsker å bli kvitt dyret fortest mulig el. Problemet er at det nytter jo heller ikke å bare treffe hunden, siden du bare får se litt av den. Da vi tok i mot vår omplasseringshund, så hadde vi ei prøvetid på 14 dager mener jeg å huske, det tror jeg kan være greit å ha, så ser man iallefall litt mer. Selv om det tok faktisk en måned før vår hund virkelig hadde vist hvem han var.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...