Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlivning - Hvor langt skal det gå, før det er "greit"?


Annik
 Share

Recommended Posts

Der er jeg enig med JeanetteH. Det var ikke mange som hadde hundre prosent forståelse for hvorfor jeg avlivde forrige lundisen. Han virket jo i fin form, ble med på tur og virket tilsynelatende frisk Men han hadde nå engang epilepsi, og anfallene var svært traumatisk for han. Der avlivde jeg antageligvis en stund før jeg hadde "trengt". Men når anfallene steg i hyppighet på bare et lite år, så var jeg ikke i tvil. 27 des 2008 fikk han sitt første anfall, og når han ble avlivet 08.09.09 hadde han 2-3 i uka.

Selvfølgelig logret han og var glad, spiste og ble med på tur, men jeg så det lille ekstra, noe i øynene som sa meg at det var mye som var forandret. Jeg hadde nok prøvd amputering på han også, men epilepsi tålte han dårlig altså. Det handler egentlig mest om å kjenne sin egen hund tenker jeg. Man klarer å se veldig godt når det er tid for å la dem slippe. Hvertfall var det ingen tvil for min del med Ulrik. Hos andre hadde han kanskje levd enda vil jeg tro. Det jeg vet at jeg ikke gjør, er å sette meg selv først. Det er hundens behov foran mine. Det fikk jeg jo også bevist for meg selv med Ulrik, at jeg klarte å følge opp og være en god dyreeier, selv om det knuste meg fullstendig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 118
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Avlivet. Så jeg er nok kaldhjertet, lite følsom og alt det der. Grunnlaget er bl.a. belastningsproblemer ellers i kroppen, og at hunder ikke kan fortelle om fantomsmerter som garantert kan være plagso

For en rar måte å bruke et slippery slope-argument på. Vi har alle en grense. Selv om man tillater en ting betyr det ikke at man blir helt revet med og aldri vil stoppe, eller at man driter i hundens

Tja, kommer kanskje litt an på hunden? Det vil jo koste en del av både muskler og balanse til å ta seg fram på tre bein tenker jeg. Er den ellers frisk, og mentalt sterk nok til å takle en slik utford

Syns det er kjempevanskelig med den grensa. Kahlo var ute og sprang og kosa seg leenge dagen før vi avlivet henne. Hun var blid som ei sol, tok gobiter, logra, fjasa, herja med gutta, dykket i dypsnøen og i det heletatt. Folk som bare møtte henne innimellom så aldri at hun var syk, så aldri når og hvordan hun hadde vondt. Hun var bare en voldsom hund som avogtil hadde skrekkelig kort lunte og matforsvar. Spesielt svigermor syns det var fryktelig tungt at jeg tok henne da jeg gjorde, hun så jo aldri at hun var syk. Hun likte den sorte blide lurven som kom og nusset henne på nesa.

Likevel så vet dro jeg det for langt, rett og slett fordi jeg var så dårlig selv. Hun skulle vært avlivet i romjula. Mange syns sikkert det var å dra det langt nok det og, men jeg står for det, frem til romjula hadde hun med god margin overvekt av gode dager. Vi kjøpte oss tid med å kjøre på med smertestillende og hun hadde det greit nok den siste mnd. Men ikke så mye mer enn det. Men JEG trengte den siste mnd med henne. Egoistisk, helt klart.

Knøttis tok jeg før jeg "trengte", der spilte diagnose og fremtidsutsikter mye inn, og igjen, da vi venta på å bli henta for å bli kjørt til vet, for siste gang så fant hun kongler å leke med og var helt i ekstase.

Rexie er den hunden jeg har syns det har vært minst vanskelig å la gå - hun var gammel og syk, og sa med hele seg at hun var mett av dage da jeg hadde henne hos meg de siste dagene. Det var liksom ikke noe mer å lure på med henne. Hun hadde levd et langt (for langt i forhold til hennes mentale brister) liv, og jeg tror hun hadde det bra, til tross for bristene hun hadde mentalt. Hun fungerte optimalt i sitt miljø og så lenge hun slapp å bli utfordret på det så var alt greit. Vet mange syns å ta farvel med en gammel hund etter et langt liv med mange minner er det verste de gjør, og jeg kan skjønne den, men for meg var det den absolutt enkleste avgjørelsen jeg har tatt som hundeeier, og sorgen etterpå var bare savn og sorg, ikke dårlig samvittighet, ikke "hva om tenk om kanskje..."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men til dere som sier ja til avlivning over amputasjon - ville dere også avlivd fremfor feks korsbåndoperasjon da? Det er som nevnt tidligere et inngrep som krever mye lengre rekonvalenstid enn amputasjon.

*klippe*

Jeg hadde vurdert det, ja. Men det er ikke rekonvalenstiden jeg er så innmari opptatt av, men hvordan inngrepet/amputasjonen vil påvirke hunden på sikt. Som andre har vært inne på kan vi ikke vite med sikkerhet at de ikke har fantomsmerter eller andre plager. Du kan ikke spørre hunden hvordan det går på samme måte som du kan et menneske selvom kroppspråk ofte selvsagt vil røpe mye.

Jeg har nok etterhvert utviklet en noe lavere grense for avlivning enn jeg hadde tidligere etter noen runder med syke dyr (ikke bare hunder) hvor det i noen tilfeller uten tvil gikk "for langt" før det tunge valget ble tatt.

For å være helt ærlig vil jeg i fremtiden heller avlive "for tidlig" og vite at hunden/dyret hadde et godt liv til det siste enn å vurdere, lure og undre og prøve alt mulig rart for å redde dyret og dermed ofte la det gå "for langt". Det er kaldt og brutalt, men det er min mening om det. That being said: uansett hva fremtiden måtte bringe av sykdom eller skader vil jeg vurdere hvert enkelt tilfelle for seg selvsagt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt personlig så mener jeg at alt for mange venter for lenge med å avlive hundene. I ettertid syns jeg selv at jeg dro den for langt med hunden som knekte kneet sitt i to.

Personlig syns jeg det er ett større problem. Når man står i det så klarer man ikke ha det kliniske blikket til å SE hunden og om den lider ikke er glad. En hund er alltid glad..og alle instinkter sier at den skal overleve og spille "frisk" tiltross for ekstremt store smerter.

Hvem er du til å bestemme når en hund er "glad" og når en hund er glad? Det er opp til hver og en eier å vurdere. Man er da ikke lobotomert selv om man er glad i ei bikkje. Som oppegående hundeeier anser jeg en som særdeles kapabel til å se de små forskjellene på når en hund er "glad" og når en hund ikke er glad.

I tillegg anser jeg en som oppegående hundeeier særdeles kapabel til å kjenne ens egen hunds grenser ifht smerte. Ikke alle har bakgrunn for det, men jeg kan f.eks med sikkerhet si at når hunden min har V O N D T så viser hun det. Da har jeg bedre grunnlag til å vurdere når nok er nok, enn noen som kanskje ikke har opplevd sin hund der...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at mine hunder, bortsett fra Tia kanskje, viser når de har smerter. Alt de har vært gjennom tyder på det, og spesielt Cita legger ikke skjul på at hun har det helt grusomt. Jeg tror de overlevelsesinstinktene hennes ble avlet bort for 20 generasjoner siden :P

Jeg vet at jeg ville gått veldig langt før jeg valgte å avlive min hund, når hunden har mulighet til å leve et fullverdig liv i ettertid til tross for lang rehabiliteringstid, med mindre jeg ser at de har store smerter som ikke kan smertestilles.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna
Hvem er du til å bestemme når en hund er "glad" og når en hund er glad? Det er opp til hver og en eier å vurdere. Man er da ikke lobotomert selv om man er glad i ei bikkje. Som oppegående hundeeier anser jeg en som særdeles kapabel til å se de små forskjellene på når en hund er "glad" og når en hund ikke er glad.

I tillegg anser jeg en som oppegående hundeeier særdeles kapabel til å kjenne ens egen hunds grenser ifht smerte. Ikke alle har bakgrunn for det, men jeg kan f.eks med sikkerhet si at når hunden min har V O N D T så viser hun det. Da har jeg bedre grunnlag til å vurdere når nok er nok, enn noen som kanskje ikke har opplevd sin hund der...

Føler egentlig at du tar dette veldig personlig.

Jeg skrev ikke alle gjor jeg?

Forøvrig, hunden som delte kneskålen sin i 2 viste ikke smerte, den bare slang litt på foten ibland. Når jeg igjen gikk for å ta nytt røntgen. Den viste ikke smerte igjennom 3 store operasjoner. Så jeg skriver om min personlige mening og erfaring. Noe jeg også poengterer.

Ene hunden jeg har hjemme nå har ikke vist smerte med en pinne stående ut og inn av brystet, heller ikke når hun knekte tåen sin (gudene vet når det var).

Eller andre hunden som delte store poten i labben i to, jeg oppdaget det ikke pga halthet e.l. bikkjen brydde seg heller ikke. Jeg oppdaget det pga labben var blitt infisert og var dobbelt så stor.

Så nei, jeg betviler at vi er veldig god på dette med smerte og hund. Og jeg kan ramse opp eksempel på eksempel.... men dette er mine personlige erfaringer. Og selvsagt bør alle de tilfellene der faktisk være smertefulle. Eller?

Endret av Jonna
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart jeg tar det personlig, det er vanskelig å distansere seg når man relativt nylig (siste runde i november/desember) har vært gjennom stresset med livskvalitet og vurderinger. It's only human.

Det føles veldig ubehagelig å tenke at min hund kanskje ikke hadde levd i hendene på noen andre, fordi "de har bestemt seg for allerede før" at rekovalisens er uaktuelt. Når rekovalisens for henne har fungert ekstremt bra. Så bra at jeg er utrolig takknemlig for veterinærkontoret vårt, og den kunnskapen de har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kjenner sin egen hund best. Mine hunder hadde uten tvil vist store smerter på de eksemplene som nevnes over her. Cita var døden nær (trodde hun) når hun var støl etter en skitur. Tia haltet etter å ha raspet opp potene sine. Cita nektet å spise etter ha å ødelagt tannen sin. Pim er døden nær bare hun får salt på potene.

Hadde mine hunder vært smertefulle så hadde de vist det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna
Klart jeg tar det personlig, det er vanskelig å distansere seg når man relativt nylig (siste runde i november/desember) har vært gjennom stresset med livskvalitet og vurderinger. It's only human.

Kanskje du bør greie se/høre at andre også har tilsvarende erfaringer og har kommet til andre/tilsvarende konklusjoner?

Det føles veldig ubehagelig å tenke at min hund kanskje ikke hadde levd i hendene på noen andre, fordi "de har bestemt seg for allerede før" at rekovalisens er uaktuelt. Når rekovalisens for henne har fungert ekstremt bra. Så bra at jeg er utrolig takknemlig for veterinærkontoret vårt, og den kunnskapen de har.

Igjen: har jeg sagt alle??

Hvorfor tror du jeg lot en hund gå igjennom 3 operasjoner før den ble avlivet? Om man først skal være personlig?

Og igjen dette med smerte, ett stygt operasjonssår. Bikkjen ville ut på tur, ha brytekamp osv osv når den så slik ut:

420453_10152174790245072_68809887_n.jpg

Så min erfaring etter sykdom/skade i alvorlig og mindre alvorlig grad o.l. på X antall hunder er:

Jeg annser verken veterinærer eller eiere som gode nok til å se/måle smerter på hund.

Endret av Jonna
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart jeg tar det personlig, det er vanskelig å distansere seg når man relativt nylig (siste runde i november/desember) har vært gjennom stresset med livskvalitet og vurderinger. It's only human.

Det føles veldig ubehagelig å tenke at min hund kanskje ikke hadde levd i hendene på noen andre, fordi "de har bestemt seg for allerede før" at rekovalisens er uaktuelt. Når rekovalisens for henne har fungert ekstremt bra. Så bra at jeg er utrolig takknemlig for veterinærkontoret vårt, og den kunnskapen de har.

Har du tvilt på avgjørelsen? Siden du tar det så personlig? Jeg var igjennom en stor operasjon på Amiga som jeg var helt sikker på, mens andre ville kanskje avlivd henne..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha opplevd to beinbrudd og ei hofte ute av ledd så har jeg ihvertfall sett hvor godt hunder skjuler smerte. Selv en 10 ukers valp med beinbrudd logret like herlig og hoppet rundt på tre bein FØR han fikk smertestillende og ble gipset.

Ting som er relativt enkle å fikse gir jeg en sjans, men jeg har sett beinbrudd hos andre hunder som ikke gror som det skal. Både forbein og bakbein. I det ene tilfellet satt hunden i bur i nesten ett år, ble operert x antall ganger da bruddet gikk opp igjen, og først etter denne perioden endte det med amputasjon. For min del vet jeg at grensen hadde vært nådd lenge før. De av mine egne hunder som har måttet repareres hadde neppe levd fullverdige liv med tre bein. Jeg skal ikke hardnakket påstå at jeg ikke hadde gitt det kanskje en ekstra sjanse for å beholde alle fire bein, men jeg tror grensa mi hadde gått ved amputasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler jeg har ganske lav terskel for å avlive egentlig, men det har ingenting med kaldhjertethet eller kynisme å gjøre. Kanskje det at jeg har hatt aktive hunder av bruksraser hele tiden (med unntak av sheltien), hunder som er avhengige av å kunne utfolde seg både fysisk og psykisk for å ha det bra - eller kanskje fordi jeg har holdt en valp i ro over lang tid, og det skal mye til før jeg gjør det igjen. Med alvorlige skader vurderer jeg det slik at hvis jeg føler "gevinsten" veier opp for ulempen vil jeg prøve - hvis det er garantert at hunden blir smertefri og frisk igjen. Jeg opererer ikke og utsetter en aktiv hund for en langvarig rehabilitering for at den skal leve et redusert liv etterpå. For meg vil kvalitet alltid være viktigere enn kvantitet, og jeg vil heller ha en hund som kan leve et virkelig godt liv i fem år, enn en som lever redusert i ti år.

EDIT: Jeg er helt enig med JeanetteH i at jeg tror de fleste venter for lenge med å avlive, heller enn at de avliver for raskt. Jeg synes det er et ansvar vi har overfor hundene våre, at når vi nå tross alt har muligheten til det, så skal vi la hundene slippe mens de fremdeles har verdighet og livskvalitet - før det går så langt at de må slepe seg inn til dyrlegen, eller - som i min valp sitt tilfelle - må ha hjelp til å sette reise seg og legge seg grunnet store smerter. Dersom en skade eller sykdom er uhelbredelig vil jeg gjøre det jeg kan for å la hundene slippe før de er så preget av det - da er det jo uansett bare et spørsmål om tid.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du tvilt på avgjørelsen? Siden du tar det så personlig? Jeg var igjennom en stor operasjon på Amiga som jeg var helt sikker på, mens andre ville kanskje avlivd henne..

Nei, jeg har ikke tvilt - grunnen til at det er sårt er rett og slett tanken på at "luna i et annet hjem kunne ført til at hun ikke lever i dag". Og da fordi noen - så vidt jeg klarer å lese ut av det - har bestemt at "sånn er det" og ikke gir en hund en sjans. Det er bare det. Og jeg synes man skal være forsiktig å skrive på offentlig nettforum at "man ikke kan skille på glede hos hund", for det er å være bastant. Det er å kanskje påvirke andre til å ta valg som i verste fall fører til et hundeliv som er kortere enn hva det trengte å være... Det "rette" for meg er derfor å skrive noe ala det jeg skrev: at man må gjøre en selvstendig vurdering ut fra de forutsetninger man har. Jeg kan ikke diktere andre til at de hverken vet eller ikke vet noe om sin hund. Det er en helt ny og ulik situasjon for alle hver gang, fordi enn så lenge en skade i et bein kan være lik på papiret, så er bikkjene forskjellige. Bosituasjonene er forskjellige. Distanse til veterinær. Pengesituasjon til eier. Det er uendelig FEIL for meg å sitte og i verste fall få naive/lett påvirkelige individer som leser et nettforum til å kopiere andres - i mine øyne: dårlige holdning - ang rekovalisens, operasjoner, smerter og behandlinger. Da er det tryggere å skrive at : dette må man gjøre en løpende vurdering om, fordi det ikke er noe fasitsvar.

JeanetteH - jeg sa ikke at veterinæren er den som har vurdert om min hund har livskvalitet eller ei. Det er det JEG som har gjort. Men veterinæren har operert og ordnet et ledd fra MØL til en hund som i dag løper i dypsnø og ikke halter eller er stiv selv etter slike aktiviteter. At det i det hele tatt går an, er helt fantastisk. Og jeg er evig takknemlig for veterinærkunnskapen og det den faktisk kan utrette, for de rette individene. Det var det jeg mente ang min kommentar om veterinæren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spørsmålet i første post var:

Så da lurer jeg på, hva hadde du gjort i en situasjon hvor hunden måtte amputere hele beinet?

Da svarer man gjerne ut fra hva man selv ville gjort.

Da jeg var ung i forrige årtusen en gang, var det en opplest og vedtatt sannhet at den dagen du ser at bikkja di har vondt, så har den sannsynligvis veldig vondt, fordi de er gode på å skjule smerte. Det er jo bra at hunder har blitt flinkere til å vise hvordan de egentlig ar det siden den gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var ung i forrige årtusen en gang, var det en opplest og vedtatt sannhet at den dagen du ser at bikkja di har vondt, så har den sannsynligvis veldig vondt, fordi de er gode på å skjule smerte. Det er jo bra at hunder har blitt flinkere til å vise hvordan de egentlig ar det siden den gang.

Eventuelt har man funnet ut at hunder er individer og det som er sant for en ikke trenger å være sant for den andre.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Kang:

Slik jeg oppfattet det du skriver nå, mulig du ikke mener det, så har alle andre som har tatt avgjørelsen å avlive en hund pga de anser den ikke å ha god livskvalitet, faktisk tatt feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da leser du feil :) Jeg stoler på at hver og en gjør en selvstendig vurdering. Men det er jo akkurat det: en selvstendig vurdering. Dette er et offentlig debattforum og når noen skriver noe jeg er uenig i så kommenterer jeg det. Easy as pie.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm... Jeg personlig forstår begge sider av denne problemstillingen, men at jeg mener at den som eier og kjenner hunden best har de beste forutsetningene for å gjøre det som er riktig for akkurat den hunden. Klart, noen vil alltid ta feil valg enten det er i den ene eller andre retningen, og det er veldig trist om det nå ender i en lidende hund eller en prematurt død hund. Men hovedregelen må være at det ikke finnes noen hovedregel men at man på se på hunden man har foran seg?

Jeg kjenner iallfall at jeg ikke er komfortabel med å dømme noen for å operere hunden sin med lang rekonvalens, eller den som velger avlivning kontra operasjon. Begge deler er helt legitime valg.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eventuelt har man funnet ut at hunder er individer og det som er sant for en ikke trenger å være sant for den andre.

Det er mye mulig, men min erfaring er at hunder ikke viser smerte selv når de har skader som burde gjøre vondt. Jeg er også uenig i at eier har de beste forutsetningene til å gjøre det som er riktig for akkurat den hunden, det er ikke uvanlig at eier ikke vil eller klarer å innse at en elsket familiemedlem kanskje har det best på andre siden av regnbuebroa. Det er en ting jeg har slitt med selv på mine kronisk syke hunder, å faktisk se at nå er nok nok.

Men hey. Jeg kjenner nok bare ikke hundene mine godt nok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvis det er greit at den mangler ett bein. Er det greit at den mangler to da? Særlig bakbein, for da kan man jo få rullestol til den. Hunden kommer sikkert ikke ha mer smerter ved å mangle to bein, særlig ikke om den bare er lam. Den vil sikkert bevege seg rundt, logre og spise, og da oppfyller den vel kravene til et bra liv?

For en rar måte å bruke et slippery slope-argument på. Vi har alle en grense. Selv om man tillater en ting betyr det ikke at man blir helt revet med og aldri vil stoppe, eller at man driter i hundens ve og vel.

Hvor går egentlig grensa for når vi behandler hunden for å gi den et bra liv videre, og når vi behandler den for vår egen skyld fordi vi ikke vil miste de?

Jeg tror alle oss som har avlivet hunder pga kroniske helseproblemer har mistet utrolig mange timer med søvn til denne problemstillingen. Ikke ta utgangspunkt i at alle som amputerer/opererer tar den avgjørelsen med letthet og selvfølge.

Du, som selv har kronisk syk hund, vet nok helt sikkert hva jeg snakker om. Alle observasjoner som gjøres, alle vurderingene om når er det nok, er hun litt bedre nå, var hun sånn i går, drar jeg det for langt, lurer jeg meg selv. Pokker, de spørsmålene er evige med en syk hund, de slutter aldri. De gnager og gnager, man får aldri fri. Det er en skikkelig sucky situasjon å være i, jeg har vært der flere ganger. Hver avgjørelse jeg har tatt har vært for hundens egen del, det håper jeg iallfall inderlig. Men dessverre så er det og blir en tolkningssak til slutt, for hunden kan ikke fortelle meg hva den selv vil.

Enkelte hunder er noen skikkelige fightere, jeg vil ikke ta fra en slik en muligheten til å fighte. Det ville vært feil. Noen hunder lider med smerter for lenge, og det hadde knust hjertet mitt å være eieren som sitter igjen med den følelsen etter jeg har tatt farvel med min gode og lojale venn.

Denne problemstillingen er selve essensen av den forbannelsen som følger med å være hundeeier. Så mye glede vi får, så mange fine minner vi lager. Men så må vi også betale med å velge når den skal dø. Og det er en forbanna vanskelig avgjørelse, vi skal ha respekt for det. Vi skal ha respekt for de som ønsker å prøve, og vi skal ha respekt for de som føler seg nødt til å ta den tunge turen.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mye mulig, men min erfaring er at hunder ikke viser smerte selv når de har skader som burde gjøre vondt. Jeg er også uenig i at eier har de beste forutsetningene til å gjøre det som er riktig for akkurat den hunden, det er ikke uvanlig at eier ikke vil eller klarer å innse at en elsket familiemedlem kanskje har det best på andre siden av regnbuebroa. Det er en ting jeg har slitt med selv på mine kronisk syke hunder, å faktisk se at nå er nok nok.

Ja, nå skrev jeg langt før jeg så at du hadde svart. Jeg er helt enig med deg at det er en dritvanskelig avgjørelse. Men jeg tipper at du også er enig med meg i at du ikke hadde tatt identiske avgjørelser for hundene dine heller, men at du ser an hunden du må ta avgjørelsen for?

Men hey. Jeg kjenner nok bare ikke hundene mine godt nok.

Hæh? Hvor har jeg sagt det? Jeg har ikke insinuert noe i den banen i det hele tatt.

Jeg er helt sikker på at du har tatt de riktig avgjørelsene for dine hunder, 2ne. Slik jeg er sikker på at JeanetteH har og Kanger, og de aller fleste av oss som sitter her inne på hundesonen. Fordi jeg har respekt for dere som hundeeiere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, nå skrev jeg langt før jeg så at du hadde svart. Jeg er helt enig med deg at det er en dritvanskelig avgjørelse. Men jeg tipper at du også er enig med meg i at du ikke hadde tatt identiske avgjørelser for hundene dine heller, men at du ser an hunden du må ta avgjørelsen for?

Hæh? Hvor har jeg sagt det? Jeg har ikke insinuert noe i den banen i det hele tatt.

Jeg er helt sikker på at du har tatt de riktig avgjørelsene for dine hunder, 2ne. Slik jeg er sikker på at JeanetteH har og Kanger, og de aller fleste av oss som sitter her inne på hundesonen. Fordi jeg har respekt for dere som hundeeiere.

Det er godt å se at du er sikker på at jeg har tatt riktig avgjørelse for mine hunder, Mari, for det er faktisk noe jeg aldri har klart å bli sikker på. Jeg har analysert og vurdert etter beste evne, men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har følt at jeg tok de for tidlig. Snarere tvert i mot.

Det 13 mnd og 20 dager siden Carina og jeg måtte la Nik gå. Ei frøken på bare 10 mnd. I følge denne tråden, burde vi fortsatt hatt Nik, fordi "hun er jo glad og sånn". Hun var halt halve det korte livet sitt, og i følge denne tråden, så hadde hun altså ikke vondt, fordi hun ville løpe, hun logret og var positiv, og hun ville jobbe. Ja, jeg tar det personlig at man i denne tråden hevder at ei bikkje ikke har det vondt fordi den er "glad". Ei halt bikkje har vondt, de halter ikke fordi det er morsomt å gå sånn.

Det er 14 mnd og 2 dager siden jeg mistet Dronningen min, hun var også "stort sett glad". De periodene der "hun ikke var glad", var stort sett ikke langvarige, selv om de kom hyppigere. Men hun var "stort sett glad", og hunder som "stort sett er glade", de har det ikke vondt, ikke sant?

Jeg er fortsatt ikke enig i at eier veit best. Det er derfor jeg alltid konsulterer andre - som jeg stoler på at sier det de mener, fremfor å spare mine følelser - når mine bikkjer er sjuke, fordi eiere er hemmet av følelser de har for bikkja. Jeg har sett mange ganger flere tilfeller der hunden burde ha slippet før, enn tilfeller der jeg syns at eier har vært for tidlig ute.

Dette er en tråd om hva "vi ville gjort". Jeg har svart ut fra mitt ståsted, og jeg står nok en gang midt oppi dette med å ha en kronisk sjuk bikkje som plages. Hun er også "glad". Hun klør seg til blods og piper, hun er helt anspent når jeg renser øret hennes, men hun reiser seg opp og logrer og er "glad". At ei bikkje er glad, er for meg en temmelig ubrukelig målestokk for hvordan helsa deres er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er litt rart dette med smerte. Hunden vår viser helt tydelig at den har vondt ved f.eks klem av pote, klem av hud i spenne på sele når man knipser på. Både med lyd og generelt enkelt å se på kroppspråk. Mens når han kutta ett stykke av bakfoten og der senen ble kuttet tvert av, så laga'n ikke en lyd og satte seg bare ned med foten opp i lufta - så på meg med de samme som vanlig knapp-øynene som egentlig viser lite på en Whippet (syns jeg) - viste ikke etter at det gikk en stund heller, når sjokk ikke er et argument heller?

Jeg betviler en liten klem av pote eller hud i klem er vondere enn brukbart kutt i bakfot med påfølgende kutt av sene. Men hunden viste altså meg mindre på det jeg tror er vondere.

- Ikke lett dette med smerte/lidelse på hunden for min del iallefall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er godt å se at du er sikker på at jeg har tatt riktig avgjørelse for mine hunder, Mari, for det er faktisk noe jeg aldri har klart å bli sikker på.

Jeg vet ikke om dette er sarkasme, men jeg skrev det jeg skrev fordi det virket som du trodde jeg mener at du ikke kjenner hundene dine bra nok.

Det 13 mnd og 20 dager siden Carina og jeg måtte la Nik gå. Ei frøken på bare 10 mnd. I følge denne tråden, burde vi fortsatt hatt Nik, fordi "hun er jo glad og sånn". Hun var halt halve det korte livet sitt, og i følge denne tråden, så hadde hun altså ikke vondt, fordi hun ville løpe, hun logret og var positiv, og hun ville jobbe. Ja, jeg tar det personlig at man i denne tråden hevder at ei bikkje ikke har det vondt fordi den er "glad". Ei halt bikkje har vondt, de halter ikke fordi det er morsomt å gå sånn.

Det er 14 mnd og 2 dager siden jeg mistet Dronningen min, hun var også "stort sett glad". De periodene der "hun ikke var glad", var stort sett ikke langvarige, selv om de kom hyppigere. Men hun var "stort sett glad", og hunder som "stort sett er glade", de har det ikke vondt, ikke sant?

Er dette ment til meg? Eller er det til andre? Om det er til meg, kan du fortelle meg hva det er du er uenig med meg i?

Jeg er fortsatt ikke enig i at eier veit best. Det er derfor jeg alltid konsulterer andre - som jeg stoler på at sier det de mener, fremfor å spare mine følelser - når mine bikkjer er sjuke, fordi eiere er hemmet av følelser de har for bikkja. Jeg har sett mange ganger flere tilfeller der hunden burde ha slippet før, enn tilfeller der jeg syns at eier har vært for tidlig ute.

Dette tror jeg gjelder for størsteparten av hundeeiere gjør. De konsulterer med veterinærer, med sin familie, med sine venner. De kommer fram til sine avgjørelser etter beste evne. Jeg sier ikke at det alltid er riktig, jeg sier ikke at vi ikke tar feil noen ganger. Hele poenget mitt fra børjan av var at det ikke er noen hovedregel når det kommer til disse avgjørelsene. De tas for hvert enkelt tilfelle.

Jeg er iallfall ikke komfortabel med å sette en grense for hva som er nok for hunder jeg enda ikke engang har eid. For meg så vil det variere. Jeg hadde tatt en annen avgjørelse for Töddel enn for Fyda om de fikk samme skade, og det hadde jeg gjort med de beste intensjonene jeg kan finne i meg. Noe mer har jeg faktisk ikke å gå på, for som jeg skrev lengre opp, hunden kan dessverre ikke svare.

Dette er en tråd om hva "vi ville gjort". Jeg har svart ut fra mitt ståsted, og jeg står nok en gang midt oppi dette med å ha en kronisk sjuk bikkje som plages. Hun er også "glad". Hun klør seg til blods og piper, hun er helt anspent når jeg renser øret hennes, men hun reiser seg opp og logrer og er "glad". At ei bikkje er glad, er for meg en temmelig ubrukelig målestokk for hvordan helsa deres er.

Det er helt ****** å være der. Jeg føler virkelig med deg. :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en rar måte å bruke et slippery slope-argument på. Vi har alle en grense. Selv om man tillater en ting betyr det ikke at man blir helt revet med og aldri vil stoppe, eller at man driter i hundens ve og vel.

Men noen setter ikke grensen omtrent før den dør av seg selv. For noen går ikke grensa ved å mangle to funksjonelle bein, siden de kan kjøpe rullestol. Eller ha den i bæreveske på magen. Eller bære den rundt. Og argumentet de fleste bruker, er jo at den ser lykkelig ut, logrer og spiser...

En hund i nabolaget der jeg vokste opp, var så dårlig at den ble bært ut av eierne hver dag for å gå på do, og så bært inn igjen. Den kunne ikke gå, men leve, det skulle den. Ergo folk setter ikke grensen ved å mangle et funksjonelt bein (om beina henger på eller ikke, er jo lite relevant så lenge de ikke fungerer sånn sett). Det finnes mange slike grenser som sprenges for hundens del all over, og en del videoer viser jo det, samt at mange av oss har sett eksempler på det.

Jeg tror alle oss som har avlivet hunder pga kroniske helseproblemer har mistet utrolig mange timer med søvn til denne problemstillingen. Ikke ta utgangspunkt i at alle som amputerer/opererer tar den avgjørelsen med letthet og selvfølge.

Du, som selv har kronisk syk hund, vet nok helt sikkert hva jeg snakker om. Alle observasjoner som gjøres, alle vurderingene om når er det nok, er hun litt bedre nå, var hun sånn i går, drar jeg det for langt, lurer jeg meg selv. Pokker, de spørsmålene er evige med en syk hund, de slutter aldri. De gnager og gnager, man får aldri fri. Det er en skikkelig sucky situasjon å være i, jeg har vært der flere ganger. Hver avgjørelse jeg har tatt har vært for hundens egen del, det håper jeg iallfall inderlig. Men dessverre så er det og blir en tolkningssak til slutt, for hunden kan ikke fortelle meg hva den selv vil.

Enkelte hunder er noen skikkelige fightere, jeg vil ikke ta fra en slik en muligheten til å fighte. Det ville vært feil. Noen hunder lider med smerter for lenge, og det hadde knust hjertet mitt å være eieren som sitter igjen med den følelsen etter jeg har tatt farvel med min gode og lojale venn.

Denne problemstillingen er selve essensen av den forbannelsen som følger med å være hundeeier. Så mye glede vi får, så mange fine minner vi lager. Men så må vi også betale med å velge når den skal dø. Og det er en forbanna vanskelig avgjørelse, vi skal ha respekt for det. Vi skal ha respekt for de som ønsker å prøve, og vi skal ha respekt for de som føler seg nødt til å ta den tunge turen.

Jeg har hatt flere kronisk syke hunder. Så jeg vet alt om dette å sette grenser. Men når man ser rundt seg, så ser man at folk er veldig flink til å pushe denne grensen. De skal prøve bare litt til, og litt til og litt til. Hunden lider, har store smerter men å avlive, nei det går ikke.... Jo lengre veterinærvitenskapen kommer, jo lengre pusher man grenser. Ting som ikke ble behandlet for 10 år siden, behandles idag. Og kanskje det bare kjøper hunden noen få månder, med store smerter. Jo da, legevitenskapen går framover, men det er nok både på godt og på vondt.

Det er et vanskelig valg å ta. Særlig med sykdommer som ligger i "grenseland" der de ikke er dødelige, men er til stor plage for hunden. Og diskusjoner rundt hvor den etiske grensen går på hva som er til hundens beste og hva som er til eiers egoisme, er viktig å ta. Det er ingen fasitsvar på dette, men for noen så trur jeg de av og til må ha tilsnakk slik at de skjønner at nå er det ikke hunden de behandler lengre, men sine egne følelser. Vi har forskjellige grenser, men til slutt så tråkker man over hva som er etisk forsvarlig uansett hvordan man vrir og vender på det.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...