Gå til innhold
Hundesonen.no

Sov godt ulven min <3


Sunlily
 Share

Recommended Posts

Det er ikke å legge skjul på at det var noe ved deg allerede første gangen jeg så deg. Du var ikke helt som alle de andre valpene, du holdt deg litt utenfor. Det sies at når man velger en valp skal man ikke ta den som holder seg i bakgrunnen, men jeg tror ikke at jeg kunne ha valgt mer riktig enn det jeg gjorde da jeg valgte deg!

4 måneder var du da du satt på fanget mitt i bilen på tur hjem til ditt nye hjem. 4 måneder med forsiktighet og usikkerhet, det var det du var. Bilsyk som få, og siklet ned hele bilen og hele meg - stakkars lille vennen.

Du vokste deg stor og pen, og ble med tiden mer rolig og sikker. Sikker var du helt fram til du ble etterlatt alene. Da krøp det en ond skygge inne i deg, som tok over den gode deg, den fantastiske deg. Du ble redd og usikker, og ville bare tilbake i en trygg favn, en favn som hadde lovet å beskytte deg mot alt vondt - for alltid. Jeg er så fryktelig lei meg for at jeg ikke klarte å holde det løftet.

Vi klarte å holde skyggen i sjakk i lange perioder, men hver gang når den slo til, kom den dobbelt så sterkt tilbake. Det forverret seg for hver gang.

Da vi en gang var på løpetur og du ble angrepet av to digre hunder, førte det og til et gigantisk tilbakefall, i tillegg til at du utviklet hannhundaggresjon - vondt ble verre.

Vi klarte oss i mange år, du, Rocky og jeg. Mine to trofaste, herlige gutter.

Da Rocky fikk hvile var livet mitt virkelig vaklende, men du stod der og støttet meg opp. Du holdt ditt ord med å være menneskets beste venn, og det er jeg deg evig takknemlig for!

Det er så mye å si om deg, kjære Hero. Du løp like elegant som en gaselle, du var verdens minstkrevende hund og hadde ingenting i mot å ha dager hvor du bare kunne ligge å sove og nyte livet foran ovnen. Du hadde sikkert et av verdens peneste ansikt, og i hvert fall verdens vakreste øyne. Dype, vennskapelig øyne som alltid fortalte meg at alt skulle ordne seg.

Det har hendt mange ganger at jeg har knekt sammen i gråt, og du har kommet bort til meg, sett på meg med bekymrede øyne, og lagt hodet ditt inn mellom armene mine og vært der som få, og virkelig støttet meg og hørt på meg. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne grave meg dypt inn i pelsen din nå.

I vinterferien skjedde det forferdelige. Den onde skyggen som hadde vært så godt som borte i nesten ett år kom tilbake, ondere enn noen sinne. Den tok kontroll over alt, og du spiste deg et lite hull i buret, og spiste litt til neste gangen du måtte være alene og presset deg att på til ut derfra. Som at ikke det var nok, du prøvde å spise deg ut av et stålbur. Tenner og labber, alt var ødelagt. Du var så redd og engstelig, og det gjorde meg redd og engstelig.

Jeg har ikke ord som kan forklare hvor redd jeg var. Jeg var redd for å miste deg, redd for hvordan jeg skulle klare meg uten deg. Jeg var redd for deg, for hva som skulle skje med deg. Jeg var redd for hva som ville skje neste gang skyggen kom tilbake. Jeg ville ikke se deg i en ennå mer forferdelig tilstand enn hva du var der og da.

De siste dagene dullet jeg ekstra med deg. Du fikk til og med lov for første gang å sove i sengen. Et etterlengtet ønske som du har ventet på i seks år.

Jeg tenker på det uforstående blikket du sendte meg da jeg inviterte deg opp i sengen. Du testet først med bare en labb, jeg klappet på sengen og sa det var greit, og du tok ordentlig sats og la deg godt til rette. Du nøt det. Hvert sekund. Du gravde snuten ned i dynen, gned hele deg i dyna og godtet deg.

Det siste døgnet var helt spesielt. Du la deg i senga og krøp opp i armkroken min, la den ene labben din beskyttende over meg, slik jeg gjorde med deg, mens vi lå der panne mot panne. Åh, min kjæreste bestevenn!

Den siste turen vår var noe av det tristeste jeg har gått gjennom. Du haltet, men logret og ville stadig gå lengre. Vi satt og så ut mot havet en lang stund, og bare så utover evigheten. Jeg klemte deg, samtidig som det bare var en time igjen til vår siste klem. Vi gikk videre og kom til et inngjerdet område. Jeg valgte å slippe deg en siste gang. Gi deg en siste sjanse til å gjøre det du selv ville. Det jeg ikke så var at det var en port til, en åpen port. Du så det samme. Du valgte å gå ut porten, du så deg tilbake. Du så på meg. Jeg ropte. "Hero. Hero, komme da!" Og du kom. Du kom tilbake til meg. Du forstod hvor viktig det var. Det var helt fantastisk! Du som normalt bare ville ha løpt din vei, kom nå mot meg med glede. Hero, jeg kan ikke annet enn å si at jeg elsker deg.

Tiden var inne for å si farvel. Jeg klemte deg hardt. Jeg gråt og hulket, og skrek. En forferdelig smerte fór gjennom meg. Jeg fortalte deg om hvor mye du har betydd for meg, hvor fantastisk du har vært, hvor dum du har vært, hvor redd jeg var for å miste deg. Jeg ba deg om unnskyldning og tilgivelse for ikke alltid ha vært der for deg, stilt opp for deg. Hadde jeg hatt makten til å forandre faktorene som ødela for oss hadde jeg gjort det. Jeg ville ha gjort hva som helst for deg - min aller, aller, aller beste venn! Jeg ville ha gitt hva som helst for å ha kunne løpt med deg på jordene. Hva som helst for å ha klemt deg enda en siste gang. Hva som helst for å ha sett deg bare et siste sekund.

Jeg skulle av hele mitt hjerte ønske at jeg kunne gjort alt som du fortjener, alt som hadde gjort livet ditt fantastisk, men jeg gav deg det jeg hadde å gi. Jeg gav deg all min kjærlighet.

Livet kjennes så tomt ut uten deg. Du har satt deg så dypt inn i hjertet mitt, at noe så vakkert som deg aldri kan forsvinne. For de spor man ikke ser, er de dypeste sporene som finnes. Du er der, Hero - helt innerst i hjertet mitt.

Kjære gud, om du i det hele tatt eksisterer, ta vare på min aller beste venn og gi han alt jeg gav han og alt det han fortjener. Jeg ber ikke om noe annet. Jeg ønsker bare at han skal ha fred og hvile.

Saltlake Husky's Eling "Hero"

IMG_8071_zps68b32f44.jpg

29.04.07 - 25.02.13

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...