Valp som går i svart

[Tine Brubak Jahren]

Jeg har en 4,5 mnd gammel Berner Sennen-hann som 98% av tiden er en drøm å ha med å gjøre.

Han gjør stort sett som han får beskjed om, synes det er kjempegøy å trene og kan allerede komme på innkalling (selv om det tar litt tid noen ganger ), sitt, dekk, gi labb, på plass, tisse på kommando, gå pent i bånd og han skjønner et "nei". Han er flink til å ta kontakt med meg når vi er på tur og får masse belønning for det. Han er kosete, blid og kjærlig og knyttet til flokken sin, kanskje særlig meg siden jeg han er rundt meg hjemme eller på jobb hver dag og det hovedsakelig er jeg som går tur og trener med han. Han får masse kos og oppmerksomhet og alle i familien er bevisste på å belønne god adferd og vi bruker i all hovedsak positiv forsterkning som metode og er bevisste på det. Jeg forsøker å være tydelig, rettferdig og han vet godt hvem av oss som bestemmer. Han er kjempeflink med andre hunder og mennesker, er flink til å følge meg når han går løs, er rolig og avslappet av natur og er rett og slett en utrolig grei og søt fyr å ha med å gjøre.

Men - det er en ting som jeg veldig gjerne skulle få plukket av han, og jeg begynner å slippe opp for måter å angripe problemet på og trenger noen gode råd.

Når vi er ute på tur, som regel på begynnelsen og slutten av turen og (ofte i de samme områdene hver gang) får han sånne raptuser hvor han begynner å knurre, bite i båndet og trekke i det, hopper på meg og biter meg i beina og i klærne og drar i dem, legger ørene bakover og blir helt svart i øya og er ikke mulig å nå inn til. Han bjeffer intenst og stirrer utfordrende på meg og viker ikke blikket en centimeter.

Innimellom greier jeg å avspore han med godbiter og kommandoer jeg vet han mestrer så vi kommer inn på et mer konstruktivt spor. Godbitsøk fungerer også innimellom, men som regel fortsetter han bare denne bølleadferden rett etterpå. Han blir ganske voldsom, og det oppleves ganske ubehagelig, han kan bite meg ganske hardt i hånden hvis jeg tar den bort til han og han viser ingen dempende signaler hvis jeg gjør meg morsk og myndig.

Jeg ser stor forskjell på denne adferden og vanlige invitasjoner til lek, da logrer han, gla'-bjeffer og lager leke-bue og hopper og spretter. Når han "går i svart" oppleves han ikke som leken i det hele tatt, han virker rett og slett utfordrende og agressiv, men er like blid og god som før når han snapper ut av det igjen. Han har holdt på med dette ganske lenge nå, men det ser ut til å eskalere nå som han begynner å komme i pøbel-alderen og det er klart at nå som han begynner å bli stor oppleves det voldsommere enn da han var mindre.

Det skjer ofte i forbindelse med at han er sulten eller må bæsje, men forekommer ellers også og han har dager innimellom hvor han bare er som smør hele dagen og eventuelle tilløp til denne bøllingen lett lar seg korrigere. Jeg tror ikke det er noen smerter eller plager som utløser dette, han er i allefall helt frisk og fin ellers og denne adferden forekommer bare når vi er på tur, både i bånd og løs, og aldri hjemme eller på jobb, men som sagt ofte på de samme stedene hver gang, han forbinder vel disse plassene med den adferden antar jeg.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke alltid har oppført meg som den store hundepedagogen når han har holdt på med dette, ha gir seg f.... ikke noen ganger og jeg blir forbanna og frustrert over at han holder på sånn og over at ingenting av det jeg prøver ser ut til å virke, hverken de pedagogiske eller upedagogiske metodene jeg har brukt.

Jeg forsøker imidlertid så godt jeg kan å beholde roen, for jo mer sinna jeg blir jo mer gira blir han selvsagt, men det er ikke så lett, og å overse han totalt hjelper heller ikke.

Her er det jeg har forsøkt hittil uten hell:

- Rolig men bestemt "Nei!". Fungerer ikke. Heller ikke CMs "knips-Tssccchhhhhh!" som han vanligvis reagerer på.

- Overse totalt. Fungerer heller ikke, han han intensiverer adferden inntil jeg MÅ reagere fordi han ødelegger klærne mine eller biter så det gjør vondt.

- En kombinasjon av ovenstående. Fungerer ikke.

-Sette meg på huk og forsøke å roe han ved å snakke til han. Fungerer ikke, han bare bjeffer og knurrer til meg og "snapper" etter ansiktet mitt.

- Gi en kommando eller godbitsøk fungerer hvis han ikke har kavet seg opp for mye, men han fortsetter ofte der han slapp etterpå.

- Binde han fast i lyktestolpe og gå et par meter unna og overse han til han har satt seg og roet seg. Fungerer ganske bra faktisk, men vi er ofte på tur på steder hvor jeg ikke får bundet han fast og det er vanskelig å få timingen på korreksjonen riktig da vi ofte må gå noen meter først for å finne et egnet sted å binde han (og han glefser etter hendene mine da jeg skal feste båndet)

I går forsøkte jeg i mangel på egnet stolpe å binde han fast i å stå på båndet mens jeg overså han slik at han måtte legge seg ned og ble forhindret fra å hoppe på meg. Da ble han helt rabiat, så det kommer jeg ikke til å gjøre igjen.

- Holde han fast på bakken til han roer seg eller ta han bestemt (men ikke for hardt) i nakkeskinnet og gjøre meg ordentlig morsk fungerer heller ikke, da blir han ennå mer rabiat.

Å overse han mens jeg går hastig og svært bestemt videre med en glefsende, knurrende tulling som har bitt seg fast i båndet og prøver å trekke i motsatt retning er den "metoden" jeg bruker mest. Ikke fordi den fungerer men vi er nødt til å komme oss hjem/videre, og så lenge han biter i båndet biter han i hvertfall ikke meg.

Det hender han roer seg når vi har gått noen meter og da passer jeg såklart på å belønne han med en gang med ros og godbit.

Jeg regner med dette er en problemstilling flere har vært borti og at det sikkert kan tilskrives alderen men det begynner å bli ganske slitsomt og jeg er bekymret for at det skal eskalere ytterligere hvis jeg ikke får tatt tak i det på en skikkelig måte nå som han er ung.

[Pim]

Det er ganske vanlige unghundfakter for disse guttekrapylene, ja Han har plutselig fått en ufattelig mengde hormoner (tror jeg leste at en ung hannhund har 7 ganger så mye testosteron som en voksen hannhund, og det uten å være vant til hormoner a gitt...) Husk at det ikke er hans "skyld", han blir rett og slett rabiat av at det skjer så mye inni ham, men det er fortsatt viktig å gjøre det umulig for ham å herje med deg slik at han etablerer seg en vane med å være pøbel (for det er jo litt moro, også... )

Utifra det du beskriver, reagerer han ganske normalt på det du gjør også: bli sint og voldsom = han fyrer enda mer opp, være snill og pusete = han får kick på at han får bedre kontroll på deg, gjøre det umulig å more seg med å være dust (feks binde fast i lyktestolpe = det gøye (herjing) blir ukult/umulig og han gir opp.

Løsning: gjøre det umulig å herje med deg selv når du ikke har en lyktestolpe i nærheten Du har en ganske stor hund, så det kan være litt tungt, men det gjelder bare å finne en metode som fungerer for deg når han begynner med utaktene:

- stå på båndet, slik at det blir så stramt at han ikke får hoppet opp/glefset etter hender o.l. Fungerer dårlig hvis han går etter buksebein

- hold fast i halsbåndet, så du kontrollerer hodet hans. Fungerer dårlig hvis han klarer å vri seg i halsbåndet sånn at han får nafset i hendene dine.

- hold fast i nakkeskinnet, fungerer som halsbåndet men vanskeligere å vri seg unna. Kan være tyngre, og det er viktig å tenke på at du ikke skal straffe ham - bare gjøre det umulig for ham å ha det festlig med å plage deg.

Og sist men ikke minst: sørg for at han får nok fysisk aktivitet, og gjerne tren litt morsomme øvelser med ham, det gjør unghundstida mye hyggeligere og ettersom du får erfaring med hva som trigger at han blir rabiat, kan du avlede ham før han rekker å begynne å pøble, feks med å trene noen små, enkle øvelser e.l.

Lykke til, sånne pøbler blir flotte voksne herremenner

[Guest Belgerpia]

Fortsett med å binde om du kan/har stolpe i nærheten - snu ryggen til og ignorer til han setter/legger seg - løsne uten å si noe og gå videre. Har du ikke noe å binde i, tråkk på båndet, få båndet under beinet og stram til så hardt at han ikke får hoppet. Ignorer at han blir rabiat - vær rolig, se bort - han VIL roe seg og når han gjør det, gi de 10 sekunder slipp opp og gå videre UTEN å si noe.

Poenget er at all respons fra deg skal opphøre når han begynner å oppføre seg sånn, da vil du ikke ha noe med han å gjøre - for at han IKKE skal bli oppmuntret til "faenskap" ved at du roser og gir godbit etterpå (han kan koble at rabiat = ros, kos og mat) så skal du ikke si noen ting når han har roet seg, bare ta båndet og gå videre uten noe fuss. Går han pent en 20/30 meter kan du rose rolig og gi en godbit da.

Vær konsekvent, ikke gjør det til en stillingskamp - men vær rett og slett så sær at du ikke gir han noen form for feedback når han går i den modusen. Og du må gjøre tiltaket MED EN GANG du ser tilløp til pøbelfaktene - ikke når du blir lei, men idet han starter eller du ser han tenker på det.

[Mirai]

Jeg hadde en tråd med noe ala det samme, kanskje noen av innleggene som er skrevet der kan være til hjelp for deg også:

http://hundesonen.no/forum/topic/65444-hopp-bit-knurr-roesk-trenger-litt-motivasjon/

[Tine Brubak Jahren]

Tusen takk for gode råd!

Hjelper å vite at det ikke er meg eller han det er noe "feil" med, og at dette er helt vanlig gutteslyngeladferd

Prøvde i kveld å stå på båndet igjen, men det må jeg bare gi opp. Han biter seg bare fast til foten min. Hardt! Da må jeg korrigere og så er vi like langt. Å holde han på en armlengdes avstand i båndet fungerte faktisk ganske bra i kveld, skal prøve å være konsekvent med det en periode.

Men det aller viktigste er defintivt at jeg holder meg rolig (selv om jeg tillater meg å være ganske brysk), da er det mye lettere å nå inn til han, særlig hvis jeg er raskt på pletten med å være blid og late som ingenting har skjedd når han demper seg. Virker som om han blir lettet over å få en "vei ut" av konflikten.

Dette finner vi ut av!

[Guest Belgerpia]

Tusen takk for gode råd!

Hjelper å vite at det ikke er meg eller han det er noe "feil" med, og at dette er helt vanlig gutteslyngeladferd

Prøvde i kveld å stå på båndet igjen, men det må jeg bare gi opp. Han biter seg bare fast til foten min. Hardt! Da må jeg korrigere og så er vi like langt. Å holde han på en armlengdes avstand i båndet fungerte faktisk ganske bra i kveld, skal prøve å være konsekvent med det en periode.

Men det aller viktigste er defintivt at jeg holder meg rolig (selv om jeg tillater meg å være ganske brysk), da er det mye lettere å nå inn til han, særlig hvis jeg er raskt på pletten med å være blid og late som ingenting har skjedd når han demper seg. Virker som om han blir lettet over å få en "vei ut" av konflikten.

Dette finner vi ut av!

Jeg synes du skal la være å snakke til han rett og slett - han vil ha feedback og det får han hver gang du tillater deg å være brysk. Dropp det. Poenget er at dette bør møtes med total avvisning og INGEN respons fra deg bortsett fra at ALL aktivitet opphører.

Legg opp til å få det til - gå tur der du har mulighet til å knipse han fast i ett tre og gå unna til han resignerer. Og IKKE snakk til han, ikke korriger, ikke gjør noe annet enn å avvise. DET er den beste medisin. Skal du korrigere så må du korrigere så han blir "redd" dvs. at adferden opphører helt og holdent og han viker og blir redd og skjønner at det er ugreit. Å bare spytte og frese for å "dempe" han er helt og fullstendig bortkastet - det lærer han ingenting av annet enn at om han er bajas så får han respons fra deg. Negativ respons er også respons og du er like langt.

[Unn5]

Hei!

Har selv en bernergutt på 4,5 år. Da han var på din hunds alder oppførte han seg nøyaktig slik som din. Plutselig klikket det for han, og den godslige kosebamsen forvandlet seg til et "uhyre". Faktisk fikk han slike raptuser til han var godt over året. Det var IKKE morsomt, og jeg var gul og blå mer enn en gang. (ikke greit da han passerte 50 kg før han var året).

Prøvde uttallige metoder, men det som etterhvert fungerte, var å ha et strupebånd hengende på han til enhver tid. Bruker vanlig bånd når vi går på tur, men når han fikk slike raptuser, var det mye enklere å ta tak i strupebåndet og holde han tett inntil meg, og IKKE se på han. Dette er sikkert veldig upedagogisk, men det funket iallfall, og han roet seg ned temmelig raskt. Vi hadde et slikt tykt skinnstrupebånd som var enkelt å ta tak i.

Etterhvert gikk disse raptusene over, så det er bare å holde ut!

Nå er pelsemannen vår kjempegrei og rolig, og er alt det vi ønsket oss i en bernergutt

Lykke til!

[Gidske]

Ønsker oppdatering, har det fungert å holde i båndet?

Vi hadde samme problem som deg i starten. Prøvde også å brumme, si nei, legge valpen i bakken og telle til ti og andre "gode tips". Det som så ut til å fungere best for meg, var å holde valpen hardt fast inntil meg mens jeg satt på huk. Jeg måtte holde henne hardt nok til at hun ikke kunne sprelle seg løs. Jeg holdt valpen slik at den ikke klarte å bite, med en arm på halsbånd, og med en arm over ryggen og inn under brystet. På det viset kjente jeg pulsen veldig tydelig. Istedet for å telle til ti, slapp jeg valpen løs igjen når den roet seg (pulsen sank). Da fikk jeg iallefall en god timing. Roe ned = slippe løs. Som andre over her har skrevet gjorde jeg ikke noe større nummer av det under eller etter raptusen, og akkurat den atferden forsvant fort. Hun kan fremdeles være helt loco i raptusene sine, men hun skal ikke "ta oss" slik du opplever nå.

[Tine Brubak Jahren]

Oppdatering skal bli!

Holding i båndet har forsåvidt fungert, men har måttet gå til anskaffelse av et utstillingskobbel for å få dreis på det, han har for mye "armslag" i vanlig halsbånd og kobbel.

Men - de siste dagene har jeg faktisk nesten ikke trengt å ta det i bruk i det hele tatt, en kjapp og bestemt muntlig korreksjon og snu ryggen til han har faktisk holdt!