Gå til innhold
Hundesonen.no

Min katt spiser ikke!


Kimmelimm
 Share

Recommended Posts

Hei! Min katt Grimm er bokstavelig talt sluttet å både spise og drikke. Han blir bare tynnere og tynnere..

Jeg og min samboer så og si presset inn et par spiseskjeer vann inn for å få noe i ham.

Avføringen er helt bløt,. ingen form for fasthet i den. Det er ingen tegn til bendel-orm "skall" eller noe i verken endetarms åpning eller avføring.

Har dere noen ideer om hva det kan være?!

Har vært i kontakt med dyrlege som sier at jeg kan prøve å bytte mat - men uten hell...

Noen ideer om hva det kan være før jeg drar til dyrelege å får en full sjekk?!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Katter tåler ikke å sulte like godt som andre dyr, prøv å få i den proteiner og masse vann. Katter er i utgangspunktet ikke flinke til å få i seg nok vann. Vil den ha våtfôr? Rå kjøttdeig? Kokt kyllingfilet? Fisk?

Han vil ikke ha noen form form mat.. Prøvd med bløtfor, tørrfor, tunfisk ol...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, da må du til en veterinær som tar deg seriøst. Katten må ha mat og vann så fort som mulig.

Signerer denne. Om katten faktisk ikke spiser og magres av, så er det ett eller annet galt. Kontakt (en annen) veterinær i morgen tidlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rart dyrlegen bare sa dere skulle prøve å bytte mat, når han heller ikke drikker. Jeg ville tatt en tur til en annen dyrlege i morgen jeg :-)

Jeg opplevde akkurat det samme med katten min (familien sin). Han sluttet og spise og ble så tynn at vi trodde han skulle stryke med. Han var ingen ungpus lenger, men kunne fint ha levd i mange år til. Mamma mente at billig butikkmat fikk holde, den spiser når den er sulten. Men det viste seg at bytte av til mer kvalitetsfor var alt som skulle til. Det kan være at han rett og slett måtte ha bedre mat for å få den næringen han trengte da han ble eldre. Han la ihvertfall på seg og kom tilbake til den han var. Pelsen ble tykk og fin og han trivdes.

Han hadde en del tannstein, så dyrlegen fjernet det mens vi var der. Og etter det var han god som gull. Han ble 18 år til slutt :)

Edit: Nå husker jeg ikke helt hvordan det var med drikkingen da..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Katter som går fritt ute, noe flertallet gjør, trenger jevnlig ormekurer. De spiser både det ene og det andre, alt fra andre folks søppel til døde mus og fugler. Ville dyr som mus er fulle av orm og utøy, og alle katter som får gå fritt ute bør derfor gis ormekurer med jevne mellomrom - ikke vente til symptomene på sykdom oppstår!

Jeg tror katten din kanskje har spist noe den ikke har tålt og som har gjort den syk. Hva det er, er uvisst. Fint du planlegger en tur til veterinæren.

Avføringen er helt bløt,. ingen form for fasthet i den.

Hvis katten har diare, kan du prøve Zoolac også som "førstehjelp" hjemme og se om det fungerer på diareen. Du får kjøpt Zoolac reseptfritt i både zoobutikker og over disken hos veterinærer, eller evt på nett. Dette er i sprøyteform, så man lett skal kunne gi middelet bakerst i munnen/ganen på hunden eller katten. Sprøyter du det langt nok bak og så lukker kattens munn med fingrene og holder den lukket med hånden en stund, så vil katten svelge til slutt, samme hvor kresen den er. Det kan hjelpe å holde haken på dyret litt opp og så stryke veldig lett med en finger utenpå halsen på den. Dette kan sette i gang svelge-refleksen. Pass på så katten ikke vrir hodet til siden og ut av grepet ditt og spytter ut Zoolacen.

Jeg har to hunder og passer på å alltid ha minst en Zoolac sprøyte liggende i beredskap. Det kan være veldig lurt å ha en sånn i skuffen hjemme! Den kan være en skikkelig "life saver" når man plutselig en kveld har langhårede hunder med skikkelig diarè der bak...det blir mye dusjing og søl i pelsen da. Og hittil har Zoolac hjulpet, hver eneste gang, når hunden(e) har hatt kortvarig diarè.

PS! Zoolac har en smak hunder liker, så de spiser den gjerne, men pusekatter kan ofte være litt særere :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nå vært til dyrelegen. Hun sjekket temperaturen og mente alt var fint ellers, hun fikk ikke sjekket hjertet på grunn av en viss katt som er glad i å male når den blir koset med ;)

Jeg fikk recept på ormekur, nytt bløt-for og tørr-for og en tube med Zoolac.

Når jeg kom hjem med han drakk han litt vann og spiste bra med mat og 1ml zoolac oppå, (ormekuren inni bløt-maten). Alt gikk helt fint i opp til 7 timer til han spydde opp alt. Helt greit at an spiste for mye med tanke på hvor utsultet han har vært.

Det jeg lurer på nå er hvor lang tid det egentlig tar før orm-kuren oppløses i magen og gir effekt? Siden han spydde opp maten.

Tenkte ikke på å spørre dyrlegen om dette da jeg var der men. Noen av dere som vet?

Altså. Skal jeg gi han en ny kur - eller har den vært lenge nokk i magen til å ta effekt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...