Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei!

Min familie fikk for fem år siden vår første hund. Uten å få skikkelig rådgiving, kjøpte vi en mellomschnauzer. Jeg og mine fem søsken var veldig glade for å få hund, og de første månedene var det mye lek hele dagen. Etter hvert begynte hunden å bjeffe voldsomt mot fremmede mennesker. Vi forstod at hun var overbeskyttende mot oss i "flokken", men trodde dessverre dette bare var valpefakter som ville gå over. Etter hvert ble hun mer og mer beskyttende, også for sin egen mat og godbiter. Nå er hun altså fem år, og hun er alt for beskyttende for oss i familien. Når det kommer "fremmede" på besøk, bjeffer hun, flekker tenner og viser tegn til aggressjon. Hun har aldri bitt noen kraftig, men har hogg til dem for å skremme dem. Etter å ha undersøkt, har jeg forstått at hun er usikker og redd fremmede mennesker, og derfor kan opptre truende. Da hun hadde vært på kennel i sommer, fikk vi tilbakemelding om at hun var redd og usikker og holdt seg til hjørnet av buret. Hvordan får jeg henne til å forstå at hun ikke må "beskytte" oss, og at hun ikke er sjefen? Hun er også lite lydig, og det er ikke mulig å få henne til å komme ved å rope på henne eller plystre. Så snart hun forstår at det er godbiter i hånden, kan hun gjøre hva som helst - men ikke ellers. Hvordan går jeg frem for å få henne til å føle seg underdanig, men ikke redd? Hvilke delmål bør vi sette oss?

Takk for svar :)

Skrevet

For det første tror jeg dere har en svært engstelig hund. Det er nok seg selv hun beskytter, ikke dere. Har hun opplevd kjefting, ukonsekvent "oppdragelse" (noen ganger får hun ligge i sofaen, andre ganger er hun sølete på labbene og får kjeft for det samme?) , mye styring og barns "leking" med henne mens hun var i en sårbar oppvekstfase? Vet hun hva som er forventet av henne, eller er det litt så som så med hvilke regler som egentlig gjelder. Jeg tror ikke du ønsker deg en underdanig hund, men en trygg og selvsikker hund. (Liker ikke alle disse CM frasene, da de får folk til å misforstå hvordan man skal te seg rundt en hund).

Flere spørsmål enn svar her, ser jeg :)

Skrevet

Først bør du forandre måten å tenke på. Jeg går ut fra at du har sett en del Hundehviskeren-episoder ut fra det du skriver (underdanig, ikke sjefen), og til tross for at jeg har sansen for Cesar Millan, så er akkurat den måten å forklare atferd på, litt misvisende. For, hunden din er ikke en dominant hund, hun har påtatt seg rollen som flokkens beskytter fordi hun føler hun må. Det er en ganske stor forskjell på en hund som vil være sjef, og en hund som føler den må ta ansvar. Det har noe med selvtillit å gjøre, hun har rett og slett ikke baller nok til å være en ordentlig sjef.

Dernest, så er løsninga å få henne lydig, og det gjør man lett med godbiter. Det er en svært misforstått oppfatning at hunder skal gjøre som de får beskjed om bare fordi de får beskjed om det. Det er ingen som jobber gratis - ikke folk, og ikke hunder. Man gjør som man får beskjed om fordi man tjener noe på det, og den hyggeligste (og mest tillitvekkende og minst konfliktfulle) måten å lære hunden din å være lydig, er å belønne henne for å være det.

Hunder med sosiale issues er ikke lette å "omskolere". Hun kommer aldri til å bli glad i folk, men du kan lære henne å oppføre seg rundt de. Det er her lydigheten kommer inn - jo mer lydig hunden din blir, jo lettere er det å kontrollere henne rundt mennesker hun ikke kjenner. All lydighet du trener med henne, vil hjelpe. Jo mer du lærer henne at det lønner seg å høre på deg, jo mer kontroll vil du ha over henne.

Ressursforsvar er forholdsvis naturlig hos hunder, og jo mer konflikter det ligger rundt dette med ressurser, jo vanskeligere blir det for dere å trene det vekk. Det aller beste er å lære hunden din å bytte. Du får det hunden din har, mot at den får noe du har. Det er noe du kan trene på med mindre viktige ting først. Grunnen til at hun reagerer aggressivt når hun har mat eller godbiter, er at hun er usikker på om hun får beholde de, og er villig til å kjempe for å få ha de. Da er det beste å ikke gi henne en grunn til å være usikker. Ikke prøv å ta fra henne noe så sant dere ikke absolutt må (dvs så sant hun ikke spiser noe giftig eller viktig). Hvis dere må ta fra henne noe, prøv å gjør det rolig og bestemt - ikke prøv om du er stressa eller redd for å bli bitt. Akkurat der har CM et kjempepoeng, hunder tror deg når du er rolig og bestemt og tar ting som en selvfølge. Bare husk at du sjeldent kan bløffe en hund, er du nervøs, så merker den det. Gi den alltid noe annet som er veldig godt når du har fått tak i det du vil ta fra hunden. Den får en ny ressurs når du tar fra den gamle. Gi mest mulig ro og fred rundt spising, da blir hun ikke så anspent når hun får maten sin. Hun kan godt lære seg å vente på maten - hvis hun får maten når hun er stressa og gira, så blir hele matsituasjonen stress og oppspilthet. Det bør være en tid for ro.

Ta kontroll over ting hunden syns er gøy, gjør det sånn at det er du som bestemmer når det skal skje. Sånn som f.eks med maten, så skal hunden sitte rolig før den får lov til å spise. Den bør sitte før dere går ut. Den skal sitte før den får leke, eller komme opp i sofaen. Da lærer hunden seg at ingenting skjer hvis hun girer seg opp, og du lærer deg hvordan du kan kontrollere hunden din. Jo mer kontroll du får over ting, jo mer kontroll har du over hunden din.

Jeg ville begynt med å få en lydig og kontrollert hund før jeg begynte å "mase" om mer viktige ting, som ressursforsvar og ufin oppførsel mot folk. Helt enkle lydighetsøvelser gjør både at du får mer kontroll over hunden din, i tillegg til å gi deg følelsen av å mestre henne. Selvtillit er ganske essensielt i forhold til ressursforsvar og problemer med folk - hun må lære å stole på deg, at du kan ta ansvar over henne, at du kan håndtere henne.

Ikke la henne hilse på folk når hun er i gneldremodus. Hvis du ikke klarer å kontrollere henne med lydighet, så gjør det fysisk, enten det er med bånd eller grind (ikke bruk bur, da føler hun seg innestengt), og ikke sett henne sånn at folk må gå i nærheten av henne. Hun får ikke hilse før hun er rolig, og i begynnelsen kommer hun til å bruke lang tid på å roe seg ned - du skal bryte et 5 år gammelt mønster, det tar tid, det. Hvis hun girer seg opp og blir gneldrete igjen, så får hun ikke være sammen med de besøkende. Og, dette er veldig viktig! De besøkende skal ikke snakke med eller til henne. Hun skal overses til hun er rolig, og når hun er rolig, så skal hun hilses på rolig. Ikke noe "heia bisken, så fiiiiin du er, jaaaa, så fiiiiin" med hvinende babystemme.

Men som sagt. Begynn med lydighetsøvelser. Selv de enkleste ting vil være til hjelp, selv øvelser du ikke syns har noe med hverdagen å gjøre - poenget er at du skal lære deg å mestre henne, og hun skal lære seg at det lønner seg å høre. Om du kan gå kurs eller trene i en hundeklubb, så er det bare positivt. Og lykke til :)

Skrevet

Tusen takk for svar! Setter pris på at dere tar dere tid til å gi meg så detaljerte og nyttige tilbakemeldinger. Dere kommer med gode poeng som jeg ikke har tenkt på. Jeg kommer til å jobbe videre med det dere nevnte, og skal jobbe hardt for å få det til. Dere har rett i at jeg ser mange Cesar Millan-serier, og har prøvd å lære av ham. Men det er veldig nyttig å høre på dere "vanlige" hundemennesker :) Takk igjen!

Skrevet

Jeg har hatt schnauzer - mellomschnauzer - som var omtrent som din, bare at min bet. Desverre ble hun trent ganske mye feil og presset mye i situasjoner som forsterket usikkerheten, sikkert litt som din. Da hun var 7 år begynte jeg med klikkertrening på henne, og bortsett fra at hun var litt vel typisk crossover, vanskelig å få til å tilby atferder, så funket det strålende, og de få tingene jeg lærte henne med klikker satt som spikret da hun var 12.

Nå har jeg riesenschnauzer og har tatt med meg mye av det jeg lærte av schnauzeren min i oppdragelsen av henne, det er klart at det er enklere når man får valp enn å "starte på nytt" med en femåring, men hun har aldri fått "tenke selv" eller "ordne opp selv" i situasjoner som hun har syntes har vært vanskelige. Møter med mennesker, ting hun synes har vært skummel har JEG fikset. Jeg har også vist med det at det er jeg som skal passe på oss, ikke hun. Noe som viser veldig godt igjen i dag når hun er 4 år, og helt overbevist om at mamsen kan fikse alle verdensproblemer, og derfor møter verden åpen og blid, kanskje litt for blid. Men heller det enn sint.

Jeg ville lært henne at å ta kontakt med deg er moro. En schnauzer er ikke nødvendigvis veldig lett å motivere, så om hun liker godbiter så har du en god start. Bruk det! Finn ut hvilke gobiter som er helt supre, og hvilke som er "sånn passe". Bruk alltid supre godbiter til inkalling. Inkalling kan du belønne hver eneste gang. Gjør du det, og får en hund som forventer belønning hver eneste gang, så har du større sjanse for at den dagen du ikke har godbiter med deg og MÅ kalle henne inn, så kommer hun.

Har helt sikkert mange andre tips å komme med, men må ha litt mer konkret du lurer på.

Skrevet

Det høres ut som min og din mellomschnauzer var/er ganske like! Vi prøvde klikkertrening som valp, men skulle gjerne begynt igjen med det - takk for tipset! Hvordan vil du anbefale at jeg håndterer en situasjon der vi møter en hund eller et menneske på tur der hun enten flekker tenner eller drar veldig i båndet? Eller en annen kjent situasjon er når det kommer noen "fremmede" hjem til oss, og hun bjeffer og styrer på. Da er det umulig å få kontakt med henne uansett hva jeg har i hånden - hun vil da selv ikke være interessert i yndlingssnopet sitt. Hvordan ville du håndtert en slik situasjon?

Skrevet

Er nok desverre, var hvertfall, endel dårlig mentalitet på schnauzerne.

På tur ville jeg rett og slett søkt avstand. Snudd og gått en annen vei om mulig til du får en avstand til ting der du får kontakt med henne igjen. Når du ikke inn så er det liksom ikke så mye hun får lært, bare ta henne med deg og gå.

Hjemme er jeg litt mer usikker, der er det sikker andre som har bedre tips, men ville nok prøvd å skåne henne mest mulig og ikke la henne drive på i nærheten av besøkende. Roer hun seg når de setter seg ned? Kan hun hilse og roe seg? Min var hvertfall slik at det var greit så lenge folk satt stille, men nåde dem om de reiste seg for å gå. De siste årene så bodde ikke jeg sammen med hunden, men da hun var på besøk hos meg fikk hun stort sett bare hilse på helt hundevante folk som var vel advart, i andre situasjoner stengte jeg henne rett og slett bort, bak en grind. Min ble bare verre om folk lokket med godbiter og skulle være "venner", eventuelle gobiter måtte komme fra oss hun kjente. Beste var om de overså henne. Da fikk jeg etterhvert kontakt og kunne be henne gå å legge seg og da roet hun seg, til de reiste seg, som sagt. Men jeg fikk aldri trent ordentlig på dette selv rett og slett pga mangel på kunnskap da jeg bodde hjemme med hunden, og mangel på interesse fra resten av familien.

Skrevet

En annen ting jeg kom på er som sagt tidligere her - jobb masse med kontakten over der, på min så hadde jeg en skuddsikker "dekk" kommando, som nådde inn i nesten alle situasjoner. Aner ikke hvordan jeg klarte å lære den inn, for jeg har ikke fått det til med senere hunder, men dekk var liksom greia vår. Fikk jeg ikke kallet henne inn, kunne jeg be henne dekke. Da lå hun stort sett til jeg fikk hentet henne. Var mer en ryggmargsrefleks for henne å dekke. :lol:

Jobb med sitt/dekk og bli i flest mulige situasjoner, men husk å starte enkelt sånn at hun hele tiden opplever mestring.

Skrevet

Nå er jo hunder veldig forskjellige, så det er ikke sikkert dette er den riktige løsningen for dere, men når det kommer til den delen med å få besøk hjemme av fremmede kan jeg jo fortelle hva jeg gjorde med min hund. Han passer jo på huset, og til en viss grad får han lov. Kommer det folk får han lov til å bjeffe èn gang. Da sier jeg "flink gutt det" med rolig stemme. Deretter får han beskjed om å gå å legge seg, og må ligge der helt til jeg sier at han får lov til å hilse. Dvs, når jeg ser at han har roet seg helt ned. Da får han lov til å gå bort for å snuse. De som kommer inn har fått beskjed om å være rolige, la han snuse, og ikke hilse overdrevent på han. Litt kløing bak øret holder lenge. Ikke klappe oppå hodet, ikke sette seg på huk, ikke henge over, og ikke snakke med intens stemme.

Han har gått fra å være veldig usikker og utagerende, til å tolerere alt som kommer inn døra. Han syntes til og med det er stas å bli klappa på når han bare får litt tid på seg. Men jeg må alltid ta kontroll når fremmede folk kommer inn.

I starten gikk jeg tur med han når jeg visste vi skulle få besøk, og timet det sånn at vi kom tilbake når besøket allerede var i hus. På den måten slapp vi konfrontasjonen ved døren, og han ble mer nysgjerrig. Da var han kontrollerbar, og fikk gå rundt å snuse på folk. Da måtte alle ignorere han. Jeg lot han ta noen runder mens jeg fulgte med på kroppsspråket hans og hadde godbiter i lomma til avledning om nødvendig. Hvis jeg så at han stivnet eller ble stille, sa jeg "se her" (som er et av kontaktordene jeg bruker) og da kom han til meg og fikk en godbit. Etter det fikk han beskjed om å legge seg.

Etterhvert som han ble bedre på dette, og han ble mer komfortabel med å ha folk der, fikk de klappe litt (når han selv inviterte til det) og gi han godbiter, men kun når han var avslappa. De fikk ikke gi han noe om han var usikker, kun når han var kontaktsøkende og blid. Når dette ikke var noe stort problem lenger, kom vi tilbake fra turen før gjesten/-e kom. Da lot jeg han ha på halsbånd, slik at jeg hadde noe å ta tak i (et kort bånd på kan også være lurt, om du plutselig må ta tak). Når de da ringte på døren ble han såppas høy at han ikke hørte på kommandoer. Jeg blokket han derfor fra å komme bort til døren, eller sto rolig og holdt han i halsbåndet (mens noen andre åpnet døren og tok seg av besøket). Da fikk han egentlig bare marke seg og bråke så mye han ville... Jeg nådde ikke inn, og ville ikke lage mer stress ut av situasjonen med å korrigere han for bråk, og jeg belønner ikke møkkaadferd eller høyt stress. Ble det helt krise, satte jeg han inn på et annet rom. Deretter gjorde jeg som før. Henten han om han var på rommet, eller ventet til han roet seg ned, ba han om å legge seg, og lot han ligge der til jeg så han var avslappet. Deretter fikk han gå en snuserunde, men da gikk vi tilbake i treningen igjen og folk fikk ikke hilse. Babysteps liksom. Etter hvert har det gått seg til, og vi er nå der som jeg startet inlegget med. Alle kan komme inn, og han er ikke så "seriøs" lenger. Nå er det mer lyd og mindre action. Og det er helt i orden.

Ellers er jeg enig med 2ne. Lydighet lydighet lydighet. Bikkja mi hadde nok aldri blitt bedre om vi ikke hadde trent såppas mye lydighet og kontakt. Vis hunden at du tar og har kontroll, vær rolig, og ha noen skikkelig gode belønninger.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...