Verdens skjønneste Phoebe

[Toller]

Min vakreste Phoebe gikk bort 10.mars 2012. I underkant av 6 år gammel.

Hun hadde vært dårlig en stund, men det var ikke mulig å se eller merke noe på henne annet enn matlyst. Da jeg dro til veterinæren så de at hun hadde noe gule slimhinner, og jeg ble videresendt til Jeløya Dyreklinikk hvor de tok biopsi (operasjon). Etter det skulle hun gå på noen medisiner i ca 4 uker. Matlysten økte, og alt så ut til å gå bra. Da medisinene tok slutt ble hun dårligere. Hun spiste veldig lite, men var ellers som normalt. Helt til en torsdag kveld da jeg kom hjem. Da var hun veldig annerledes. Hun ville helst gå helt inntil meg, selv da vi var ute, og var ellers uvanlig oppsøkende og lå bare og så på meg da jeg lagde mat ol. Hun bare så og så og så. Merket at det var noe med henne, men greier ikke å beskrive hva. Hun har hatt en egen seng på soverommet i et halvt års tid og vi har ikke hatt noen problemer med at hun hoppet opp i sengen. Helt til denne torsdags kvelden hvor hun hoppet opp på puta mi og la seg med hodet sitt oppå hodet mitt. Utover kvelden/natta ble hun veldig urolig og hoppet opp og ned av senga. Så begynte hun å spy, så jeg la henne ut på badet og satte på vekkerklokka tidlig. Da jeg kom ut på badet var hun helt "borte". Da jeg ropte på henne sto hun bare å stirret i et hjørne. Hun hadde veldig dårlig balanse, men det var tydelig at hun merket at jeg kom bort for da søkte hun veldig mot meg. Vi kjørte til dyreklinikken øyeblikkelig og fikk snakket med veterinæren selv om det var før åpningstid. Veterinæren spurte om jeg ville prøve samme behandling som vi hadde prøvd før, eller om jeg hadde vurdert å la henne få gå. Jeg hadde aldri forestilt meg det som en mulighet, så jeg ble veldig satt ut der og da. Vi ble enige om at de skulle starte behandling og at vi skulle holde jevnlig kontakt om hvordan fremgangen var. Utover fredagen var det ingen endring, men de sa hun i allefall ikke var blitt verre. Jeg var veldig lei meg, og tenkte at jeg ble nødt til å ta et tungt valg i løpet av helga. Lørdag morgen ringte dyrlegen og sa hun hadde fått anfall og dødd av seg selv.

Det viste seg at det hun hadde hatt var kronisk skrumplever, og døde av akutt leversvikt. Jeg angret og var sint på meg selv for at jeg ikke hadde dratt til veterinæren tidligere, men de sa at det ikke hadde hjulpet. Jeg kunne ikke ha gjort noe annerledes, og de medisinene hun hadde fått bet ikke på denne typen leversykdom.

Jeg savner henne hele tiden og tenker på henne hver eneste dag. Hun var altfor ung til å dø, og jeg hadde fremdeles mange planer for henne. Hun var en helt fantastisk hund. Selv med så mye smerter som hun må ha hatt på slutten var ikke reaksjonen hennes aggresjon eller frustrasjon. Hun søkte bare omsorg og nærhet. Jeg skjønner først nå hvor avhengig jeg var av henne og hvor mye hun har betydd i livet mitt. Jeg kommer aldri til å finne en hund som passet med så godt som det hun gjorde, og som hadde så mye å gi til dem som var rundt henne. Det er forferdelig tomt her uten at hun ligger på bena mine eller går etter meg og følger med på hva jeg gjør.

Jeg savner deg så utrolig mye, Phoebe. Jeg håper og tror du har det bedre nå.

Hvil i fred <3 Jeg kommer aldri, aldri til å glemme deg.

Phoebe en varm vårdag

De besteste bestevenner

Verdens vakreste Toller

Apporteringshunden <3

Første og eneste lydighetskonkurranse, og Phoebe vant med glans!

Vi to Phoebe... vi to <3