Gå til innhold
Hundesonen.no

Rocky-liten <3


Sunlily
 Share

Recommended Posts

Jeg husker det så godt! Første gang jeg så deg. Jeg skulle på klassefest i tredjeklasse, og pappa skulle hente meg. Jeg sprang ut til bilen, åpner døra og der ligger det et lite hvitt nøste i barnesete mitt. Det første som slo meg var at vi passet broren din, som en venn av oss eide, men da pappa fortalte meg at du var min hund, var det ikke til å tro. Jeg hadde ønsket meg en trofast venn som deg hele livet mitt, og endelig var du kommet!

Stolt viste jeg deg fram til alle klassekameratene mine, klassefesten ble plutselig ikke så viktig mer. Det var bare du som betydde noe. For når sant skal sies så var du også den eneste vennen min. På den tiden hadde jeg ikke noen venner, og mobbingen og familieproblemene hadde tatt overhånd over meg. Du lyste virkelig opp de mørke dagene. Du var bare 2 år da du kom til meg. Tenk som tiden har flydd.

Da du kom inn i livet mitt hadde du ikke et navn du lydde, og du lydde forsåvidt ingenting. Fra dag en var det bestemt at du var min Rocky.

Navnevalget er egentlig ganske morsomt. De fleste reagerte på at den lille, vesle, hvitkrøllete skapningen som du var hadde et så røft navn. De forventet seg alltid noe mer klissete og nusselig. Nei, du var langt fra en vanlig Bichon Frisé, du var helt spesiell!

Til å begynne med var det kun en masse arbeid med deg. Du kunne ikke gå i bånd, du kunne ingen kommandoer, ikke spiste du ordentlig hundemat og ikke var du husrein. Du kunne så godt som ingenting. Det var som å ha en liten valp i hus. For et slit det var! Med tiden rettet det seg opp, og du begynte å bli den ultimate hund i mine øyne. For øvrig var du alltid den ultimate hund, den perfekte venn for meg!

Tross i at jeg kun var hos pappa annenhver helg, ble vi raskt bundet til hverandre. Og det tok ikke lange tiden før du fot-fulgte meg overalt, ja, bokstavelig talt overalt.

Du holdt på å drive pappa til vanvidd med alle dine unoter, og til tider meg også. Likevel var det ubetydelig, bare man så inn i dine mørke brune øyne. Åh, du var verdens vakreste vesen!

Med årene som passerte lærte jeg meg bedre å kjenne deg, og ble en flinkere hundeeier. Alle assosierte deg med meg, og meg med deg. Det var alltid deg og meg. Alltid.

Utallige ganger truet pappa med alt mulig slags trusler om hva som kom til å skje med deg om du ikke forbedret deg. Utallige ganger var du den eneste i verden som virkelig forstod meg, og aldri såret meg. Du var min beste venn. Du fikk meg til å føle at jeg faktisk betydde noe, og hadde noe på denne planeten å gjøre. For ja, ønsket om å dø var der. Det var der i så mange år, men du var det eneste som forhindret ønskene i å nå gjennom. Jeg følte et ansvar for deg. Jeg kunne ikke forlate deg.

Årene gikk og vi flyttet nordover igjen. Hjem til Finnmark. Vårt ordentlige hjem. Jeg trodde at alt sammen, på et magisk vis skulle forandre seg. At alt skulle bli perfekt, for det var slikt jeg oppfattet hver ferie nordpå som. Perfekt. Det ble langt fra perfekt.

Livet fortsatte å være et rent *******, men du var likevel alltid ved min side. Du og Hero.

Jeg tilbragte mindre tid med deg, og mer tid med Hero. Det var bare en fase, men det må ha tært på deg. Både det at han kom i hus og det å se at jeg holdt mer på med Hero enn med deg. Han var ikke alltid snill mot deg heller. Og det satte sine spor. Det kunne merkes.

Uansett hvor hardt det var for deg, var du der fortsatt. Passet på meg. Du brydde deg om meg.

Skoleåret 2010/2011 flyttet jeg til Alta for å gå på skole. Ting forverret seg bare mer og mer, og de som betydde mest av alt for meg var så langt borte. Du og Hero var alt for langt borte. Pappa var for langt borte. Jeg følte meg helt alene igjen. Det endte med at jeg kom hjem nesten hver helg hele det siste skoleåret, noe som med tid og stunder ble veldig dyrt. Mot alle odds klarte jeg likevel å fullføre det skoleåret, kun med tanke på den lange sommerferien hvor jeg kunne tilbringe tid med deg igjen.

Tennene dine begynte på denne tiden å bli rimelig ødelagte. Du var på ditt ellevte år. Ni år hadde du rukket å være ved min side. Vi dro til veterinæren for å trekke det som var ødelagt, og jeg ble da informert om sjokknyheten; du hadde en hjertefeil og det var ikke sikkert at du kom til å våkne opp etter narkosen. Min verden som hadde begynt å bygge seg opp igjen, brøt sammen. Likevel valgte jeg som en sann venn og hundeeier å ta det riktige valget; la deg bli lagt i narkose og få tennene trekt.

Du var alltid en liten fighter, du. Og jeg tok farvel med deg der og da. Takket deg for alt. Takket deg for alltid å ha vært der, holdt ut så lenge og bare ha vært til! De fire timene var uutholdelige. Jeg gikk konstant rundt og ventet på telefonen fra veterinæren. Jeg prøvde å sperre ute pappas foraktelige kommentarer, og fokuserte kun på å håpe og be om at alt kom til å gå bra.

Da jeg kom inn på veterinærkontoret stod du der. Du stod! Du levde! Litt redusert kanskje, men du levde. Blodig og dopa kom du sjanglende mot meg. Blåste blodbobler med nesen gjorde du og. Noe lekkert syn var det ikke. Men gleden av å se deg i livet veide opp alt!

Hele sommeren tilbragte jeg sammen med deg og Hero. Jeg gikk lange turer med deg, koste med deg og forklarte deg flere ganger om dagen hvor mye du betydde for meg.

Så kom høsten, og et nytt skoleår begynte.

Denne gangen var det ikke så langt hjem. Ting i livet mitt forandret seg, og gjorde det slik at jeg ikke kunne dra hjem tross alt. Og min dårlige samvittighet vokste. Greit nok at jeg hadde Hero boende hos meg, men du og seperasjonsangsten din gjorde det vanskelig for meg å ha deg boende på internatet sammen med oss.

Det forverret seg for deg. Ryggen din hadde tatt skade av all herjingen til Hero og deg. Du var ikke noen ungdom lenger. Og til slutt ble det så ille at du av og til bare lå på gulvet og pep i ett, og en gang mistet du følelsen i begge bakbeina. Du mistet bare følelsen i noen sekunder, men like vel. Jeg tok valget om at du skulle få slippe å lide mer.

Timen din ble bestilt, og jeg braste sammen i telefonen. Det var helt forferdelig. Jeg fikk tilbragt en og en halv siste uke med deg. Vi tok oss tid til å si ordentlig farvel.

Torsdag 15.desember 2011 kom. Vi dro til veterinæren. Du som var så uredd alt og alle kom inn på kontoret og luktet ivrig på alt som var å lukte på. Det var på tide å stikke den første sprøyten.

Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake mer. Jeg klemte deg godt. Koste med deg som aldri før. Tårene strømmet på og jeg kunne kjenne en smerte i hjerte mitt. Jeg skulle se min bestevenn dø. Jeg skulle ta farvel en gang for alle med deg. Vi satt slik i en halvtimes tid. Du begynte å snorke og sov dypt. Den siste sprøyten ble satt i. Du var så flink, helt til siste slutt.

Jeg begravde deg like ved der vi brukte å sitte å se på elva som rente forbi sene sommerkvelder. Stedet hvor vi kunne sitte timevis og bare tenke og eksistere. Stedet som var den eneste plassen jeg ville begrave deg.

Det går ikke en dag uten at jeg ofrer deg en tanke. Ikke én eneste dag! Du var så mye mer enn bare en hund! Du har betydd så mye for meg! Du har reddet livet mitt! Og ingen utenforstående vil noen sinne klare å forstå hvordan båndet mellom oss har vært og alltid vil være.

Det skjer en gang fra tid til annen at folk spør meg hvorfor jeg har så mange bilder av deg overalt. De sier "Du blir bare tristere av det." De forstår ikke hvordan det er å leve et liv uten deg! Det er et tomrom som ingen noensinne vil kunne fylle! Min første bestevenn og min første hund. Du vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt! Tusen takk for de herlige ni og ett halve året jeg fikk tilbragt med deg av ditt 11 1/2-ige liv! Jeg ønsker deg evig fred og ro, og ser virkelig fram til den dagen vi møtes igjen! Til den dag kommer;

Hvil i fred, kjære, kjære Rocky!

33y2ija.jpg

06.06.2000 - 15.12.2011

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Få hunder krever pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken, spørsmålet er mengden klipping og børsting. Med kravene dere har ville jeg vurdert en voksen omplasseringshund, der dere vet litt mer hva dere får. En valp er mye jobb, både å lære inn renslighet, hverdagslydigheten og det å lære inn å være alene hjemme. Ingen hunder er født trent til å være alene, og det kan ta mye tid. Selv med en omplasseringshund må dere regne med å bruke noen uker på tilvenning til å være alene hjemme en hel arbeidsdag i nytt hjem. Med valp må dere regne med å være hjemme de første 4 ukene eller så, og videre ha mulighet for tilpasning, ha med valp på jobb, korte dager eller hjelp fra andre, for å gradvis tilvenne lange dager alene hjemme. Vår forrige hund kunne ikke være alene en arbeidsdag før han var 6 måneder. I tillegg til daglig tur må dere huske at hunden må også ut innimellom for å gjøre fra seg, morgen og kveld. Den skal fôres, stelles, oppdras, og selvfølgelig ha kos og kvalitetstid. Det går mye tid på å ha hund utenom de 1-2 timene med tur. De fleste hunder setter også pris på mental stimulering i form av søk, triksetrening eller lignende. Jeg tenker umiddelbart at en collie kunne passet dere, enten kort- eller langhår. De krever litt børsting, røyter en del, men er relativt enkle hunder som ikke krever veldig mye. Men jeg vil også forslå at dere låner/passer en hund en ukes tid eller to, for å se om dette er et liv dere kan tenke dere. Det er ofte koslig med tanken på å ha en hund til selskap, men få er klar over hvor mye tid og fokus det faktisk tar i hverdagen.    
    • Jeg og min samboer ønsker oss veldig en pelskledd venn i vårt selskap, vi har følt oss klare til å skaffe oss en hund det siste halvåret. Vi har noen ønskelige krav når det kommer til hundens personlighet og atferd, men vi syntes det er vanskelig å finne den mest perfekte rasen for oss. Blant de kravene vi har er: - lite bjeffing. Dette er en grunn ved at vi bor i leilighet og ikke vil være til sjenanse for de andre beboerene.  - ikke en alt for aktiv hund. Vi har ikke hatt vår egen hund før, og er bekymret for om vi får gitt nok fysisk stimuli for rasen. Vi vil rett og slett ha en hund vi ikke er bundet til å måtte gå mer enn 2 timer om dagen med, fordi vi er usikre på vårt eget energinivå i denne sammenhengen.  - ikke et krav om å være mye ute i hagen. Vi bor i borettslag uten egen hage, men vi har et fellesområde med hage som vi kan benytte.  - vi trenger en hund som kan være alene hjemme. Vi er begge i 100% stilling i jobb på dagtid og hunden må være hjemme i opptil 8 timer alene på hverdagene. (utenom jobb er vi stort sett alltid hjemme). Som personer er vi veldig avslappet og rolige og ser etter en selskapshund som kan bli vår venn i hverdagen. Vi er ikke spesielt aktive av oss nå, men vi håper vi kan bli det med en hund i hus. Vi tar gjerne hunden med oss hvis vi skal bort, for å være mest mulig med hunden. Vi er i en familiekjær familie som vi er mye sammen med og ønsker å ha med oss hunden på besøk. Vi har ikke barn nå men vi ønsker oss det i fremtiden.    vi bor i en leilighet på 70 kvadratmeter på et boligfelt utenfor sentrum, med muligheter for både bading og skogsturer med voffsen.  selvom utseende på hunden ikke skal bestemme hvilken rase man skal velge så har vi noen ønsker til utseende. Vi ønsker en hund med en god pels å kose med, men som ikke krever noe særlig mer en pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken. Vi har mest lyst på en hund mellom 7-25 kilo +/- som kan trives i leilighet.   vi har lenge vært inne på tanken på en golden retriver, men er usikker med tanke på aktivitetsnivået og størrelsen.
    • Jeg har heller ikke lov å gjerde inne utenfor, så jeg har en hau kompostgrinder stående som jeg drar ut og bruker som gjerde når jeg vil. Funker gull og ikke noen som kan si noe på det. 😊 Dog er egen hage et must når jeg en gang flytter, firte på det kravet her fordi jeg fikk så mye annet jeg ville ha og jeg kan gjøre som jeg gjør nå med grindene. 
    • Foreslår som Simira, langline. Da jeg bodde i Trondheim hadde jeg heller inne inngjerdet hage. Den lydige hunden gikk løs, den ikke så lydige var i langline. Haha, nei, si det. Man blir vandt med det etterhvert. Men det er mange ganger hvor jeg teller etasjene for å motivere meg  I tillegg har jeg drømt om å på en eller annen måte kunne gå rett ut fra 4.etasje og ned på gress. Vi koser oss ekstra mye når vi er på hytten hvor vi kan ta to skritt fra soverommet, også er vi ute.
    • Bodde i blokk (med heis) med marka like utenfor døra og parker i nærheten og synes det fungerte helt fint med valp/hund. Selvsagt deilig med egen hage som vi har nå, men det er først og fremst en større fordel for oss tenker jeg (tror ikke hunden bryr seg nevneverdig om å være ute i egen hage eller sitte en rolig plass ute i nærheten, med mindre hunden liker å være mye ute i hagen også alene da, som ikke har gjeldt hundene jeg har hatt/den jeg har). 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...