Rocky-liten <3

[Sunlily]

Jeg husker det så godt! Første gang jeg så deg. Jeg skulle på klassefest i tredjeklasse, og pappa skulle hente meg. Jeg sprang ut til bilen, åpner døra og der ligger det et lite hvitt nøste i barnesete mitt. Det første som slo meg var at vi passet broren din, som en venn av oss eide, men da pappa fortalte meg at du var min hund, var det ikke til å tro. Jeg hadde ønsket meg en trofast venn som deg hele livet mitt, og endelig var du kommet!

Stolt viste jeg deg fram til alle klassekameratene mine, klassefesten ble plutselig ikke så viktig mer. Det var bare du som betydde noe. For når sant skal sies så var du også den eneste vennen min. På den tiden hadde jeg ikke noen venner, og mobbingen og familieproblemene hadde tatt overhånd over meg. Du lyste virkelig opp de mørke dagene. Du var bare 2 år da du kom til meg. Tenk som tiden har flydd.

Da du kom inn i livet mitt hadde du ikke et navn du lydde, og du lydde forsåvidt ingenting. Fra dag en var det bestemt at du var min Rocky.

Navnevalget er egentlig ganske morsomt. De fleste reagerte på at den lille, vesle, hvitkrøllete skapningen som du var hadde et så røft navn. De forventet seg alltid noe mer klissete og nusselig. Nei, du var langt fra en vanlig Bichon Frisé, du var helt spesiell!

Til å begynne med var det kun en masse arbeid med deg. Du kunne ikke gå i bånd, du kunne ingen kommandoer, ikke spiste du ordentlig hundemat og ikke var du husrein. Du kunne så godt som ingenting. Det var som å ha en liten valp i hus. For et slit det var! Med tiden rettet det seg opp, og du begynte å bli den ultimate hund i mine øyne. For øvrig var du alltid den ultimate hund, den perfekte venn for meg!

Tross i at jeg kun var hos pappa annenhver helg, ble vi raskt bundet til hverandre. Og det tok ikke lange tiden før du fot-fulgte meg overalt, ja, bokstavelig talt overalt.

Du holdt på å drive pappa til vanvidd med alle dine unoter, og til tider meg også. Likevel var det ubetydelig, bare man så inn i dine mørke brune øyne. Åh, du var verdens vakreste vesen!

Med årene som passerte lærte jeg meg bedre å kjenne deg, og ble en flinkere hundeeier. Alle assosierte deg med meg, og meg med deg. Det var alltid deg og meg. Alltid.

Utallige ganger truet pappa med alt mulig slags trusler om hva som kom til å skje med deg om du ikke forbedret deg. Utallige ganger var du den eneste i verden som virkelig forstod meg, og aldri såret meg. Du var min beste venn. Du fikk meg til å føle at jeg faktisk betydde noe, og hadde noe på denne planeten å gjøre. For ja, ønsket om å dø var der. Det var der i så mange år, men du var det eneste som forhindret ønskene i å nå gjennom. Jeg følte et ansvar for deg. Jeg kunne ikke forlate deg.

Årene gikk og vi flyttet nordover igjen. Hjem til Finnmark. Vårt ordentlige hjem. Jeg trodde at alt sammen, på et magisk vis skulle forandre seg. At alt skulle bli perfekt, for det var slikt jeg oppfattet hver ferie nordpå som. Perfekt. Det ble langt fra perfekt.

Livet fortsatte å være et rent *******, men du var likevel alltid ved min side. Du og Hero.

Jeg tilbragte mindre tid med deg, og mer tid med Hero. Det var bare en fase, men det må ha tært på deg. Både det at han kom i hus og det å se at jeg holdt mer på med Hero enn med deg. Han var ikke alltid snill mot deg heller. Og det satte sine spor. Det kunne merkes.

Uansett hvor hardt det var for deg, var du der fortsatt. Passet på meg. Du brydde deg om meg.

Skoleåret 2010/2011 flyttet jeg til Alta for å gå på skole. Ting forverret seg bare mer og mer, og de som betydde mest av alt for meg var så langt borte. Du og Hero var alt for langt borte. Pappa var for langt borte. Jeg følte meg helt alene igjen. Det endte med at jeg kom hjem nesten hver helg hele det siste skoleåret, noe som med tid og stunder ble veldig dyrt. Mot alle odds klarte jeg likevel å fullføre det skoleåret, kun med tanke på den lange sommerferien hvor jeg kunne tilbringe tid med deg igjen.

Tennene dine begynte på denne tiden å bli rimelig ødelagte. Du var på ditt ellevte år. Ni år hadde du rukket å være ved min side. Vi dro til veterinæren for å trekke det som var ødelagt, og jeg ble da informert om sjokknyheten; du hadde en hjertefeil og det var ikke sikkert at du kom til å våkne opp etter narkosen. Min verden som hadde begynt å bygge seg opp igjen, brøt sammen. Likevel valgte jeg som en sann venn og hundeeier å ta det riktige valget; la deg bli lagt i narkose og få tennene trekt.

Du var alltid en liten fighter, du. Og jeg tok farvel med deg der og da. Takket deg for alt. Takket deg for alltid å ha vært der, holdt ut så lenge og bare ha vært til! De fire timene var uutholdelige. Jeg gikk konstant rundt og ventet på telefonen fra veterinæren. Jeg prøvde å sperre ute pappas foraktelige kommentarer, og fokuserte kun på å håpe og be om at alt kom til å gå bra.

Da jeg kom inn på veterinærkontoret stod du der. Du stod! Du levde! Litt redusert kanskje, men du levde. Blodig og dopa kom du sjanglende mot meg. Blåste blodbobler med nesen gjorde du og. Noe lekkert syn var det ikke. Men gleden av å se deg i livet veide opp alt!

Hele sommeren tilbragte jeg sammen med deg og Hero. Jeg gikk lange turer med deg, koste med deg og forklarte deg flere ganger om dagen hvor mye du betydde for meg.

Så kom høsten, og et nytt skoleår begynte.

Denne gangen var det ikke så langt hjem. Ting i livet mitt forandret seg, og gjorde det slik at jeg ikke kunne dra hjem tross alt. Og min dårlige samvittighet vokste. Greit nok at jeg hadde Hero boende hos meg, men du og seperasjonsangsten din gjorde det vanskelig for meg å ha deg boende på internatet sammen med oss.

Det forverret seg for deg. Ryggen din hadde tatt skade av all herjingen til Hero og deg. Du var ikke noen ungdom lenger. Og til slutt ble det så ille at du av og til bare lå på gulvet og pep i ett, og en gang mistet du følelsen i begge bakbeina. Du mistet bare følelsen i noen sekunder, men like vel. Jeg tok valget om at du skulle få slippe å lide mer.

Timen din ble bestilt, og jeg braste sammen i telefonen. Det var helt forferdelig. Jeg fikk tilbragt en og en halv siste uke med deg. Vi tok oss tid til å si ordentlig farvel.

Torsdag 15.desember 2011 kom. Vi dro til veterinæren. Du som var så uredd alt og alle kom inn på kontoret og luktet ivrig på alt som var å lukte på. Det var på tide å stikke den første sprøyten.

Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake mer. Jeg klemte deg godt. Koste med deg som aldri før. Tårene strømmet på og jeg kunne kjenne en smerte i hjerte mitt. Jeg skulle se min bestevenn dø. Jeg skulle ta farvel en gang for alle med deg. Vi satt slik i en halvtimes tid. Du begynte å snorke og sov dypt. Den siste sprøyten ble satt i. Du var så flink, helt til siste slutt.

Jeg begravde deg like ved der vi brukte å sitte å se på elva som rente forbi sene sommerkvelder. Stedet hvor vi kunne sitte timevis og bare tenke og eksistere. Stedet som var den eneste plassen jeg ville begrave deg.

Det går ikke en dag uten at jeg ofrer deg en tanke. Ikke én eneste dag! Du var så mye mer enn bare en hund! Du har betydd så mye for meg! Du har reddet livet mitt! Og ingen utenforstående vil noen sinne klare å forstå hvordan båndet mellom oss har vært og alltid vil være.

Det skjer en gang fra tid til annen at folk spør meg hvorfor jeg har så mange bilder av deg overalt. De sier "Du blir bare tristere av det." De forstår ikke hvordan det er å leve et liv uten deg! Det er et tomrom som ingen noensinne vil kunne fylle! Min første bestevenn og min første hund. Du vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt! Tusen takk for de herlige ni og ett halve året jeg fikk tilbragt med deg av ditt 11 1/2-ige liv! Jeg ønsker deg evig fred og ro, og ser virkelig fram til den dagen vi møtes igjen! Til den dag kommer;

Hvil i fred, kjære, kjære Rocky!

06.06.2000 - 15.12.2011