Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg husker det så godt! Første gang jeg så deg. Jeg skulle på klassefest i tredjeklasse, og pappa skulle hente meg. Jeg sprang ut til bilen, åpner døra og der ligger det et lite hvitt nøste i barnesete mitt. Det første som slo meg var at vi passet broren din, som en venn av oss eide, men da pappa fortalte meg at du var min hund, var det ikke til å tro. Jeg hadde ønsket meg en trofast venn som deg hele livet mitt, og endelig var du kommet!

Stolt viste jeg deg fram til alle klassekameratene mine, klassefesten ble plutselig ikke så viktig mer. Det var bare du som betydde noe. For når sant skal sies så var du også den eneste vennen min. På den tiden hadde jeg ikke noen venner, og mobbingen og familieproblemene hadde tatt overhånd over meg. Du lyste virkelig opp de mørke dagene. Du var bare 2 år da du kom til meg. Tenk som tiden har flydd.

Da du kom inn i livet mitt hadde du ikke et navn du lydde, og du lydde forsåvidt ingenting. Fra dag en var det bestemt at du var min Rocky.

Navnevalget er egentlig ganske morsomt. De fleste reagerte på at den lille, vesle, hvitkrøllete skapningen som du var hadde et så røft navn. De forventet seg alltid noe mer klissete og nusselig. Nei, du var langt fra en vanlig Bichon Frisé, du var helt spesiell!

Til å begynne med var det kun en masse arbeid med deg. Du kunne ikke gå i bånd, du kunne ingen kommandoer, ikke spiste du ordentlig hundemat og ikke var du husrein. Du kunne så godt som ingenting. Det var som å ha en liten valp i hus. For et slit det var! Med tiden rettet det seg opp, og du begynte å bli den ultimate hund i mine øyne. For øvrig var du alltid den ultimate hund, den perfekte venn for meg!

Tross i at jeg kun var hos pappa annenhver helg, ble vi raskt bundet til hverandre. Og det tok ikke lange tiden før du fot-fulgte meg overalt, ja, bokstavelig talt overalt.

Du holdt på å drive pappa til vanvidd med alle dine unoter, og til tider meg også. Likevel var det ubetydelig, bare man så inn i dine mørke brune øyne. Åh, du var verdens vakreste vesen!

Med årene som passerte lærte jeg meg bedre å kjenne deg, og ble en flinkere hundeeier. Alle assosierte deg med meg, og meg med deg. Det var alltid deg og meg. Alltid.

Utallige ganger truet pappa med alt mulig slags trusler om hva som kom til å skje med deg om du ikke forbedret deg. Utallige ganger var du den eneste i verden som virkelig forstod meg, og aldri såret meg. Du var min beste venn. Du fikk meg til å føle at jeg faktisk betydde noe, og hadde noe på denne planeten å gjøre. For ja, ønsket om å dø var der. Det var der i så mange år, men du var det eneste som forhindret ønskene i å nå gjennom. Jeg følte et ansvar for deg. Jeg kunne ikke forlate deg.

Årene gikk og vi flyttet nordover igjen. Hjem til Finnmark. Vårt ordentlige hjem. Jeg trodde at alt sammen, på et magisk vis skulle forandre seg. At alt skulle bli perfekt, for det var slikt jeg oppfattet hver ferie nordpå som. Perfekt. Det ble langt fra perfekt.

Livet fortsatte å være et rent *******, men du var likevel alltid ved min side. Du og Hero.

Jeg tilbragte mindre tid med deg, og mer tid med Hero. Det var bare en fase, men det må ha tært på deg. Både det at han kom i hus og det å se at jeg holdt mer på med Hero enn med deg. Han var ikke alltid snill mot deg heller. Og det satte sine spor. Det kunne merkes.

Uansett hvor hardt det var for deg, var du der fortsatt. Passet på meg. Du brydde deg om meg.

Skoleåret 2010/2011 flyttet jeg til Alta for å gå på skole. Ting forverret seg bare mer og mer, og de som betydde mest av alt for meg var så langt borte. Du og Hero var alt for langt borte. Pappa var for langt borte. Jeg følte meg helt alene igjen. Det endte med at jeg kom hjem nesten hver helg hele det siste skoleåret, noe som med tid og stunder ble veldig dyrt. Mot alle odds klarte jeg likevel å fullføre det skoleåret, kun med tanke på den lange sommerferien hvor jeg kunne tilbringe tid med deg igjen.

Tennene dine begynte på denne tiden å bli rimelig ødelagte. Du var på ditt ellevte år. Ni år hadde du rukket å være ved min side. Vi dro til veterinæren for å trekke det som var ødelagt, og jeg ble da informert om sjokknyheten; du hadde en hjertefeil og det var ikke sikkert at du kom til å våkne opp etter narkosen. Min verden som hadde begynt å bygge seg opp igjen, brøt sammen. Likevel valgte jeg som en sann venn og hundeeier å ta det riktige valget; la deg bli lagt i narkose og få tennene trekt.

Du var alltid en liten fighter, du. Og jeg tok farvel med deg der og da. Takket deg for alt. Takket deg for alltid å ha vært der, holdt ut så lenge og bare ha vært til! De fire timene var uutholdelige. Jeg gikk konstant rundt og ventet på telefonen fra veterinæren. Jeg prøvde å sperre ute pappas foraktelige kommentarer, og fokuserte kun på å håpe og be om at alt kom til å gå bra.

Da jeg kom inn på veterinærkontoret stod du der. Du stod! Du levde! Litt redusert kanskje, men du levde. Blodig og dopa kom du sjanglende mot meg. Blåste blodbobler med nesen gjorde du og. Noe lekkert syn var det ikke. Men gleden av å se deg i livet veide opp alt!

Hele sommeren tilbragte jeg sammen med deg og Hero. Jeg gikk lange turer med deg, koste med deg og forklarte deg flere ganger om dagen hvor mye du betydde for meg.

Så kom høsten, og et nytt skoleår begynte.

Denne gangen var det ikke så langt hjem. Ting i livet mitt forandret seg, og gjorde det slik at jeg ikke kunne dra hjem tross alt. Og min dårlige samvittighet vokste. Greit nok at jeg hadde Hero boende hos meg, men du og seperasjonsangsten din gjorde det vanskelig for meg å ha deg boende på internatet sammen med oss.

Det forverret seg for deg. Ryggen din hadde tatt skade av all herjingen til Hero og deg. Du var ikke noen ungdom lenger. Og til slutt ble det så ille at du av og til bare lå på gulvet og pep i ett, og en gang mistet du følelsen i begge bakbeina. Du mistet bare følelsen i noen sekunder, men like vel. Jeg tok valget om at du skulle få slippe å lide mer.

Timen din ble bestilt, og jeg braste sammen i telefonen. Det var helt forferdelig. Jeg fikk tilbragt en og en halv siste uke med deg. Vi tok oss tid til å si ordentlig farvel.

Torsdag 15.desember 2011 kom. Vi dro til veterinæren. Du som var så uredd alt og alle kom inn på kontoret og luktet ivrig på alt som var å lukte på. Det var på tide å stikke den første sprøyten.

Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake mer. Jeg klemte deg godt. Koste med deg som aldri før. Tårene strømmet på og jeg kunne kjenne en smerte i hjerte mitt. Jeg skulle se min bestevenn dø. Jeg skulle ta farvel en gang for alle med deg. Vi satt slik i en halvtimes tid. Du begynte å snorke og sov dypt. Den siste sprøyten ble satt i. Du var så flink, helt til siste slutt.

Jeg begravde deg like ved der vi brukte å sitte å se på elva som rente forbi sene sommerkvelder. Stedet hvor vi kunne sitte timevis og bare tenke og eksistere. Stedet som var den eneste plassen jeg ville begrave deg.

Det går ikke en dag uten at jeg ofrer deg en tanke. Ikke én eneste dag! Du var så mye mer enn bare en hund! Du har betydd så mye for meg! Du har reddet livet mitt! Og ingen utenforstående vil noen sinne klare å forstå hvordan båndet mellom oss har vært og alltid vil være.

Det skjer en gang fra tid til annen at folk spør meg hvorfor jeg har så mange bilder av deg overalt. De sier "Du blir bare tristere av det." De forstår ikke hvordan det er å leve et liv uten deg! Det er et tomrom som ingen noensinne vil kunne fylle! Min første bestevenn og min første hund. Du vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt! Tusen takk for de herlige ni og ett halve året jeg fikk tilbragt med deg av ditt 11 1/2-ige liv! Jeg ønsker deg evig fred og ro, og ser virkelig fram til den dagen vi møtes igjen! Til den dag kommer;

Hvil i fred, kjære, kjære Rocky!

33y2ija.jpg

06.06.2000 - 15.12.2011

  • Like 2
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...