Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg husker det så godt! Første gang jeg så deg. Jeg skulle på klassefest i tredjeklasse, og pappa skulle hente meg. Jeg sprang ut til bilen, åpner døra og der ligger det et lite hvitt nøste i barnesete mitt. Det første som slo meg var at vi passet broren din, som en venn av oss eide, men da pappa fortalte meg at du var min hund, var det ikke til å tro. Jeg hadde ønsket meg en trofast venn som deg hele livet mitt, og endelig var du kommet!

Stolt viste jeg deg fram til alle klassekameratene mine, klassefesten ble plutselig ikke så viktig mer. Det var bare du som betydde noe. For når sant skal sies så var du også den eneste vennen min. På den tiden hadde jeg ikke noen venner, og mobbingen og familieproblemene hadde tatt overhånd over meg. Du lyste virkelig opp de mørke dagene. Du var bare 2 år da du kom til meg. Tenk som tiden har flydd.

Da du kom inn i livet mitt hadde du ikke et navn du lydde, og du lydde forsåvidt ingenting. Fra dag en var det bestemt at du var min Rocky.

Navnevalget er egentlig ganske morsomt. De fleste reagerte på at den lille, vesle, hvitkrøllete skapningen som du var hadde et så røft navn. De forventet seg alltid noe mer klissete og nusselig. Nei, du var langt fra en vanlig Bichon Frisé, du var helt spesiell!

Til å begynne med var det kun en masse arbeid med deg. Du kunne ikke gå i bånd, du kunne ingen kommandoer, ikke spiste du ordentlig hundemat og ikke var du husrein. Du kunne så godt som ingenting. Det var som å ha en liten valp i hus. For et slit det var! Med tiden rettet det seg opp, og du begynte å bli den ultimate hund i mine øyne. For øvrig var du alltid den ultimate hund, den perfekte venn for meg!

Tross i at jeg kun var hos pappa annenhver helg, ble vi raskt bundet til hverandre. Og det tok ikke lange tiden før du fot-fulgte meg overalt, ja, bokstavelig talt overalt.

Du holdt på å drive pappa til vanvidd med alle dine unoter, og til tider meg også. Likevel var det ubetydelig, bare man så inn i dine mørke brune øyne. Åh, du var verdens vakreste vesen!

Med årene som passerte lærte jeg meg bedre å kjenne deg, og ble en flinkere hundeeier. Alle assosierte deg med meg, og meg med deg. Det var alltid deg og meg. Alltid.

Utallige ganger truet pappa med alt mulig slags trusler om hva som kom til å skje med deg om du ikke forbedret deg. Utallige ganger var du den eneste i verden som virkelig forstod meg, og aldri såret meg. Du var min beste venn. Du fikk meg til å føle at jeg faktisk betydde noe, og hadde noe på denne planeten å gjøre. For ja, ønsket om å dø var der. Det var der i så mange år, men du var det eneste som forhindret ønskene i å nå gjennom. Jeg følte et ansvar for deg. Jeg kunne ikke forlate deg.

Årene gikk og vi flyttet nordover igjen. Hjem til Finnmark. Vårt ordentlige hjem. Jeg trodde at alt sammen, på et magisk vis skulle forandre seg. At alt skulle bli perfekt, for det var slikt jeg oppfattet hver ferie nordpå som. Perfekt. Det ble langt fra perfekt.

Livet fortsatte å være et rent *******, men du var likevel alltid ved min side. Du og Hero.

Jeg tilbragte mindre tid med deg, og mer tid med Hero. Det var bare en fase, men det må ha tært på deg. Både det at han kom i hus og det å se at jeg holdt mer på med Hero enn med deg. Han var ikke alltid snill mot deg heller. Og det satte sine spor. Det kunne merkes.

Uansett hvor hardt det var for deg, var du der fortsatt. Passet på meg. Du brydde deg om meg.

Skoleåret 2010/2011 flyttet jeg til Alta for å gå på skole. Ting forverret seg bare mer og mer, og de som betydde mest av alt for meg var så langt borte. Du og Hero var alt for langt borte. Pappa var for langt borte. Jeg følte meg helt alene igjen. Det endte med at jeg kom hjem nesten hver helg hele det siste skoleåret, noe som med tid og stunder ble veldig dyrt. Mot alle odds klarte jeg likevel å fullføre det skoleåret, kun med tanke på den lange sommerferien hvor jeg kunne tilbringe tid med deg igjen.

Tennene dine begynte på denne tiden å bli rimelig ødelagte. Du var på ditt ellevte år. Ni år hadde du rukket å være ved min side. Vi dro til veterinæren for å trekke det som var ødelagt, og jeg ble da informert om sjokknyheten; du hadde en hjertefeil og det var ikke sikkert at du kom til å våkne opp etter narkosen. Min verden som hadde begynt å bygge seg opp igjen, brøt sammen. Likevel valgte jeg som en sann venn og hundeeier å ta det riktige valget; la deg bli lagt i narkose og få tennene trekt.

Du var alltid en liten fighter, du. Og jeg tok farvel med deg der og da. Takket deg for alt. Takket deg for alltid å ha vært der, holdt ut så lenge og bare ha vært til! De fire timene var uutholdelige. Jeg gikk konstant rundt og ventet på telefonen fra veterinæren. Jeg prøvde å sperre ute pappas foraktelige kommentarer, og fokuserte kun på å håpe og be om at alt kom til å gå bra.

Da jeg kom inn på veterinærkontoret stod du der. Du stod! Du levde! Litt redusert kanskje, men du levde. Blodig og dopa kom du sjanglende mot meg. Blåste blodbobler med nesen gjorde du og. Noe lekkert syn var det ikke. Men gleden av å se deg i livet veide opp alt!

Hele sommeren tilbragte jeg sammen med deg og Hero. Jeg gikk lange turer med deg, koste med deg og forklarte deg flere ganger om dagen hvor mye du betydde for meg.

Så kom høsten, og et nytt skoleår begynte.

Denne gangen var det ikke så langt hjem. Ting i livet mitt forandret seg, og gjorde det slik at jeg ikke kunne dra hjem tross alt. Og min dårlige samvittighet vokste. Greit nok at jeg hadde Hero boende hos meg, men du og seperasjonsangsten din gjorde det vanskelig for meg å ha deg boende på internatet sammen med oss.

Det forverret seg for deg. Ryggen din hadde tatt skade av all herjingen til Hero og deg. Du var ikke noen ungdom lenger. Og til slutt ble det så ille at du av og til bare lå på gulvet og pep i ett, og en gang mistet du følelsen i begge bakbeina. Du mistet bare følelsen i noen sekunder, men like vel. Jeg tok valget om at du skulle få slippe å lide mer.

Timen din ble bestilt, og jeg braste sammen i telefonen. Det var helt forferdelig. Jeg fikk tilbragt en og en halv siste uke med deg. Vi tok oss tid til å si ordentlig farvel.

Torsdag 15.desember 2011 kom. Vi dro til veterinæren. Du som var så uredd alt og alle kom inn på kontoret og luktet ivrig på alt som var å lukte på. Det var på tide å stikke den første sprøyten.

Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake mer. Jeg klemte deg godt. Koste med deg som aldri før. Tårene strømmet på og jeg kunne kjenne en smerte i hjerte mitt. Jeg skulle se min bestevenn dø. Jeg skulle ta farvel en gang for alle med deg. Vi satt slik i en halvtimes tid. Du begynte å snorke og sov dypt. Den siste sprøyten ble satt i. Du var så flink, helt til siste slutt.

Jeg begravde deg like ved der vi brukte å sitte å se på elva som rente forbi sene sommerkvelder. Stedet hvor vi kunne sitte timevis og bare tenke og eksistere. Stedet som var den eneste plassen jeg ville begrave deg.

Det går ikke en dag uten at jeg ofrer deg en tanke. Ikke én eneste dag! Du var så mye mer enn bare en hund! Du har betydd så mye for meg! Du har reddet livet mitt! Og ingen utenforstående vil noen sinne klare å forstå hvordan båndet mellom oss har vært og alltid vil være.

Det skjer en gang fra tid til annen at folk spør meg hvorfor jeg har så mange bilder av deg overalt. De sier "Du blir bare tristere av det." De forstår ikke hvordan det er å leve et liv uten deg! Det er et tomrom som ingen noensinne vil kunne fylle! Min første bestevenn og min første hund. Du vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt! Tusen takk for de herlige ni og ett halve året jeg fikk tilbragt med deg av ditt 11 1/2-ige liv! Jeg ønsker deg evig fred og ro, og ser virkelig fram til den dagen vi møtes igjen! Til den dag kommer;

Hvil i fred, kjære, kjære Rocky!

33y2ija.jpg

06.06.2000 - 15.12.2011

  • Like 2
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...