Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg husker det så godt! Første gang jeg så deg. Jeg skulle på klassefest i tredjeklasse, og pappa skulle hente meg. Jeg sprang ut til bilen, åpner døra og der ligger det et lite hvitt nøste i barnesete mitt. Det første som slo meg var at vi passet broren din, som en venn av oss eide, men da pappa fortalte meg at du var min hund, var det ikke til å tro. Jeg hadde ønsket meg en trofast venn som deg hele livet mitt, og endelig var du kommet!

Stolt viste jeg deg fram til alle klassekameratene mine, klassefesten ble plutselig ikke så viktig mer. Det var bare du som betydde noe. For når sant skal sies så var du også den eneste vennen min. På den tiden hadde jeg ikke noen venner, og mobbingen og familieproblemene hadde tatt overhånd over meg. Du lyste virkelig opp de mørke dagene. Du var bare 2 år da du kom til meg. Tenk som tiden har flydd.

Da du kom inn i livet mitt hadde du ikke et navn du lydde, og du lydde forsåvidt ingenting. Fra dag en var det bestemt at du var min Rocky.

Navnevalget er egentlig ganske morsomt. De fleste reagerte på at den lille, vesle, hvitkrøllete skapningen som du var hadde et så røft navn. De forventet seg alltid noe mer klissete og nusselig. Nei, du var langt fra en vanlig Bichon Frisé, du var helt spesiell!

Til å begynne med var det kun en masse arbeid med deg. Du kunne ikke gå i bånd, du kunne ingen kommandoer, ikke spiste du ordentlig hundemat og ikke var du husrein. Du kunne så godt som ingenting. Det var som å ha en liten valp i hus. For et slit det var! Med tiden rettet det seg opp, og du begynte å bli den ultimate hund i mine øyne. For øvrig var du alltid den ultimate hund, den perfekte venn for meg!

Tross i at jeg kun var hos pappa annenhver helg, ble vi raskt bundet til hverandre. Og det tok ikke lange tiden før du fot-fulgte meg overalt, ja, bokstavelig talt overalt.

Du holdt på å drive pappa til vanvidd med alle dine unoter, og til tider meg også. Likevel var det ubetydelig, bare man så inn i dine mørke brune øyne. Åh, du var verdens vakreste vesen!

Med årene som passerte lærte jeg meg bedre å kjenne deg, og ble en flinkere hundeeier. Alle assosierte deg med meg, og meg med deg. Det var alltid deg og meg. Alltid.

Utallige ganger truet pappa med alt mulig slags trusler om hva som kom til å skje med deg om du ikke forbedret deg. Utallige ganger var du den eneste i verden som virkelig forstod meg, og aldri såret meg. Du var min beste venn. Du fikk meg til å føle at jeg faktisk betydde noe, og hadde noe på denne planeten å gjøre. For ja, ønsket om å dø var der. Det var der i så mange år, men du var det eneste som forhindret ønskene i å nå gjennom. Jeg følte et ansvar for deg. Jeg kunne ikke forlate deg.

Årene gikk og vi flyttet nordover igjen. Hjem til Finnmark. Vårt ordentlige hjem. Jeg trodde at alt sammen, på et magisk vis skulle forandre seg. At alt skulle bli perfekt, for det var slikt jeg oppfattet hver ferie nordpå som. Perfekt. Det ble langt fra perfekt.

Livet fortsatte å være et rent *******, men du var likevel alltid ved min side. Du og Hero.

Jeg tilbragte mindre tid med deg, og mer tid med Hero. Det var bare en fase, men det må ha tært på deg. Både det at han kom i hus og det å se at jeg holdt mer på med Hero enn med deg. Han var ikke alltid snill mot deg heller. Og det satte sine spor. Det kunne merkes.

Uansett hvor hardt det var for deg, var du der fortsatt. Passet på meg. Du brydde deg om meg.

Skoleåret 2010/2011 flyttet jeg til Alta for å gå på skole. Ting forverret seg bare mer og mer, og de som betydde mest av alt for meg var så langt borte. Du og Hero var alt for langt borte. Pappa var for langt borte. Jeg følte meg helt alene igjen. Det endte med at jeg kom hjem nesten hver helg hele det siste skoleåret, noe som med tid og stunder ble veldig dyrt. Mot alle odds klarte jeg likevel å fullføre det skoleåret, kun med tanke på den lange sommerferien hvor jeg kunne tilbringe tid med deg igjen.

Tennene dine begynte på denne tiden å bli rimelig ødelagte. Du var på ditt ellevte år. Ni år hadde du rukket å være ved min side. Vi dro til veterinæren for å trekke det som var ødelagt, og jeg ble da informert om sjokknyheten; du hadde en hjertefeil og det var ikke sikkert at du kom til å våkne opp etter narkosen. Min verden som hadde begynt å bygge seg opp igjen, brøt sammen. Likevel valgte jeg som en sann venn og hundeeier å ta det riktige valget; la deg bli lagt i narkose og få tennene trekt.

Du var alltid en liten fighter, du. Og jeg tok farvel med deg der og da. Takket deg for alt. Takket deg for alltid å ha vært der, holdt ut så lenge og bare ha vært til! De fire timene var uutholdelige. Jeg gikk konstant rundt og ventet på telefonen fra veterinæren. Jeg prøvde å sperre ute pappas foraktelige kommentarer, og fokuserte kun på å håpe og be om at alt kom til å gå bra.

Da jeg kom inn på veterinærkontoret stod du der. Du stod! Du levde! Litt redusert kanskje, men du levde. Blodig og dopa kom du sjanglende mot meg. Blåste blodbobler med nesen gjorde du og. Noe lekkert syn var det ikke. Men gleden av å se deg i livet veide opp alt!

Hele sommeren tilbragte jeg sammen med deg og Hero. Jeg gikk lange turer med deg, koste med deg og forklarte deg flere ganger om dagen hvor mye du betydde for meg.

Så kom høsten, og et nytt skoleår begynte.

Denne gangen var det ikke så langt hjem. Ting i livet mitt forandret seg, og gjorde det slik at jeg ikke kunne dra hjem tross alt. Og min dårlige samvittighet vokste. Greit nok at jeg hadde Hero boende hos meg, men du og seperasjonsangsten din gjorde det vanskelig for meg å ha deg boende på internatet sammen med oss.

Det forverret seg for deg. Ryggen din hadde tatt skade av all herjingen til Hero og deg. Du var ikke noen ungdom lenger. Og til slutt ble det så ille at du av og til bare lå på gulvet og pep i ett, og en gang mistet du følelsen i begge bakbeina. Du mistet bare følelsen i noen sekunder, men like vel. Jeg tok valget om at du skulle få slippe å lide mer.

Timen din ble bestilt, og jeg braste sammen i telefonen. Det var helt forferdelig. Jeg fikk tilbragt en og en halv siste uke med deg. Vi tok oss tid til å si ordentlig farvel.

Torsdag 15.desember 2011 kom. Vi dro til veterinæren. Du som var så uredd alt og alle kom inn på kontoret og luktet ivrig på alt som var å lukte på. Det var på tide å stikke den første sprøyten.

Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake mer. Jeg klemte deg godt. Koste med deg som aldri før. Tårene strømmet på og jeg kunne kjenne en smerte i hjerte mitt. Jeg skulle se min bestevenn dø. Jeg skulle ta farvel en gang for alle med deg. Vi satt slik i en halvtimes tid. Du begynte å snorke og sov dypt. Den siste sprøyten ble satt i. Du var så flink, helt til siste slutt.

Jeg begravde deg like ved der vi brukte å sitte å se på elva som rente forbi sene sommerkvelder. Stedet hvor vi kunne sitte timevis og bare tenke og eksistere. Stedet som var den eneste plassen jeg ville begrave deg.

Det går ikke en dag uten at jeg ofrer deg en tanke. Ikke én eneste dag! Du var så mye mer enn bare en hund! Du har betydd så mye for meg! Du har reddet livet mitt! Og ingen utenforstående vil noen sinne klare å forstå hvordan båndet mellom oss har vært og alltid vil være.

Det skjer en gang fra tid til annen at folk spør meg hvorfor jeg har så mange bilder av deg overalt. De sier "Du blir bare tristere av det." De forstår ikke hvordan det er å leve et liv uten deg! Det er et tomrom som ingen noensinne vil kunne fylle! Min første bestevenn og min første hund. Du vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt! Tusen takk for de herlige ni og ett halve året jeg fikk tilbragt med deg av ditt 11 1/2-ige liv! Jeg ønsker deg evig fred og ro, og ser virkelig fram til den dagen vi møtes igjen! Til den dag kommer;

Hvil i fred, kjære, kjære Rocky!

33y2ija.jpg

06.06.2000 - 15.12.2011

  • Like 2
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dette avhenger nok en del av individ, men jeg tenker nå at både puddel og bichon-rasene er gode alternativer. Jeg mistenker at puddel generelt er mindre sære enn bichon, men de har også sine særegenheter. Jeg vil anbefale dere å dra på utstilling eller rasetreff for de ulike rasene og møte ulike individer og oppdrettere og eiere av alternativene, så får dere litt mer følelse med hvordan de er. En del av de små terrierrasene kan også være allergivennlig. De er strihåret og må nappes. Men de kan også være en del striere, ha mye jaktlyst og krever mer aktivitet.
    • Det kan være verdt å prøve ut ulike fôrtyper, men også gi lakseolje som tilskudd. Hvis hunden allerede er sensitiv så kanskje prøve ut sensitiv-fôr fra noen merker? RC er stort og kommersielt, og er nok helt greit fôr. Selv brukte jeg svenske Robur kombinert med Vom de siste årene og var veldig fornøyd med det. Acana og Orijen er populære merker som er ganske bra. 
    • Hei! Jeg har en Engelsk Toy Terrier gutt på litt over 4år. Han mister nesten all pels på vinteren for så å bli litt bedre på sommeren. Har pels på hodet og labber og litt på ryggen. Men han er så å si nakenhund nå. Pratet med ei som hadde samme problemet med sin Dvergpincher. Men så var det ei venninne av hu som passet hunden i en måneds tid. Og hun hadde visst byttet ut fôret og hunden hadde plutselig fått fin pels over hele. Hun husket ikke hvilket fôr det var, men hun trodde det ble solgt på butikken. Jeg bruker Royal Canin Small Dogs. Og det hadde hun og brukt, men hun synes ikke det var et bra fôr... Har en gutt til som har helt fin pels. De spiser de samme tingene. Ingen av de tåler noe med and i, de blir skikkelig dårlige i magen av det. Lurer på om det er noen andre som har hatt samme problem med sin hund og funnet en løsning?  Det skal sies at han er veldig følsom til vaskemiddelet vi bruker når klærne hans vaskes så vi bruker Nautral for det er det mildeste jeg har funnet.
    • Hei! Vi har en hund som begynner å bli en gammel mann og jeg er derfor på leting etter det som skal bli familiens neste familiemedlem etter han blir borte. I den forbindelse trenger jeg deres kloke hoder. Vi er en familie på tre, med et barn på 8 år. På grunn av allergi har vi vurdert det slik at Bichon Havanais og dvergpuddel fremstår som de mest aktuelle rasene.   Vi har en Havanais nå og han er litt spennende eksemplar. Fra han var valp har han vært ganske sær. Han er blant annet veldig lite kosete, ekstremt lite tilpasningsdyktig og har alltid hatt vanskeligheter med å slå seg til ro, så jeg kjenner vel han egentlig ikke igjen når jeg leser typiske rasebeskrivelser (nå fikk jeg dårlig samvittighet, så må legge til at han selvfølgelig er verdens beste hund!). Sønnen min har noen utfordringer blant annet på skolen og han trenger derfor å komme hjem til en bestevenn. Det var i søken på dette jeg kom over puddel, som jeg ser ofte blir brukt som terapihunder. Men når jeg leser rasebeskrivelser virker det som om Havanaise i all hovedsak er fantastiske med barn, mens det for puddler fremstår mer som om de kan være gode med barn. Så jeg lurer på om dere har noen erfaringer med disse rasene, gjerne begge? Vi kommer til å dele ansvaret med min mor som bor i samme hus, så den kommer ikke til å være noe særlig alene. Pelsstell er heller ikke noe problem. Krysser fingrene for at noen kan hjelpe oss i valget:)
    • Da er operasjon utført og alt gikk fint, vi er snart igjennom første døgnet og ho har gjort sitt benødne også slapper mye av i senga si. Ho har ikke spist enda men det kommer med tiden tenker jeg etter narkose og sånt så er jo det veldig normalt så. Godbiter har ho spist men ikke veldig mat interessert enda. Men alt i alt virker det veldig bra med ho ettersom forholdene. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...