Gå til innhold
Hundesonen.no

Å være fosterhjem for hunder som skal omplasseres - erfaringer?


soelvd
 Share

Recommended Posts

Det brenner alltid i meg for å få bli kjent med flere hunder, flere personligheter, flere raser og lære mer. Ser det er mange ompalsserings"sentre" som trenger fosterhjem for hundene som skal omplasseres.

Noen som har erfaringer med det? Fordeler? Bakdeler? Anbefalinger?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært det for Charlottes omplassering i Trondheim.

Syns det var veldig gøy, og utfordrende. Lærte jo litt om forskjellige typer hunder.

Ulempen er vel kanskje at du ikke kjenner hunden, og den ikke kjenner deg, så jeg ble litt nervøs og stressa i forhold til å dra fra dem.

Mest fordi jeg ikke eier tingene i leiligheten, og fordi utleier bor i etg over, og har en hund de ikke har helt kontroll på. MEN det betydde at hvis "min" hund ga fra seg et bjeff eller to, så satte jo frøkna over i gang og nekta å slutte. Og da ville ikke hunden under slutte heller, så jeg ble tilkalt (om jeg var på skolen, butikken osv), og "min" hund ble jo sett på som problemet.

Skal jo sies at dette skjedde kun en gang, men ble jo til at jeg tenkte endel på det når jeg måtte dra fra dem. :) Er jo ikke sikkert dette er en problemstilling for deg engang.

En annen ting er jo at du bygger et forhold til dem, lærer dem ting osv, og når du endelig har fått dem til så blir de omplassert og du får inn en ny hund, som ikke kan noen ting, og må begynne på nytt :P

Høres vel kanskje mest negativt ut, men jeg er egentlig ikke det altså. Bare at jeg helst skulle hatt mitt eget sted med litt å slå i bordet med, så JEG slapp å bli så stressa :P Det er jo bare det at de positive tingene sies med så få ord, men ord som er store og betyr mye :) --> bli kjent med nye hunder, nye raser, nye typer. Følelsen av å hjelpe. Og følelsen av å (forhåpentligvis) mestre nye hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt hunder hjemme som har vært til omplassering, og har fått masse erfaringer, turer og kos av forskjellige hunder. Jeg hadde hunder hjemme som absolutt ikke hadde andre plasser å være, de ble evt. avlivet. Men jeg måtte ta ansvar for omplasseringen selv, så der hadde jeg en oppgave som omplasserings-senteret tar seg av ellers?

Har mest positive erfaringer med det, men selvsagt, det er mye forskjellig der ute, og du kan ende opp meg en skikkelig "problemhund", med mange redsler, uvaner osv. Har mest positive erfaringer selv, men skal ærlig innrømme at jeg har vært rimelig frustrert til tider med visse individer.

Tror det er viktig å tenke at det kan være veldig forskjellige hunder, men somregel går det veldig fint om du er forberedt og er kalr for det :)

Edit: Det mest positive var å få del av en hunds liv, bli kjent med, og sammen klare utfordringene som kom med. Og det verste var å finne det "perfekte hjem", og selfølgelig når hunden flyttet, like hardt vær gang, uansett hvor teit bikkja var :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært fosterhjem for 3 stk og har ikke en eneste negativ erfaring :D Kanskje har jeg vært heldg (??) Så lenge du behandler de som hunder så går det seg som regel til veldig fort.

2 av de jeg har hatt var omplassert pga aggresjon, en mot mennesker som kom over henne (de hadde barn og kunne dermed ikke unngå dette) og en til ressurser. Hund nr1. engelsksetter "kurerte" vi på 14 dager, hun var bare veldig usikker på ører og hale men med masse kos og å bøye seg over henne under lek fant hun ut at det var ingen som dro henne i hale og ører. Hun bor nå hos familie med 3 barn og har aldri utvist aggresjon hos de. Hund nr.2 golden/husky opplevde vi ikke noe ressursforsvar mot oss mennesker eller de andre hundene, men hun løftet leppe og knurrer om katta kom nær når hun hadde bein eller leke i munnen. Hun bor hos en ungt student par nå. Hund nr.3 gatemix vet jeg ikke hvorfor skulle avlives, hun hadde ingen problemer og lever sammen med enslig mann og 2 andre hunder.

Man knytter bånd til disse hundene, man blir glad i de, men det er så utrolig herlig å få følge de i ettertid og vite at de har det bra, at man har reddet ett uskyldig liv fra å ende for tidlig for menneskers dumskap.

Edit: Tror jeg har skrevet dette tidligere på sonen, finnes sikkert en tråd til med tilnærmet samme tema

Endret av Gullulven
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det naivt å tenke at vi kun vil ha omplasseringshunder uten aggresjonsproblemer? Det blir vel omplassert endel pga tidsmangel, feks også?

Nei det synes jeg ikke er naivt :) Utrolig mange hunder som blir omplassert av andre årsaker, bare husk at de som omplasserer ikke alltid er ærlige om hvorfor... at det ofte er fosterhjemma som skal finne ut av problemene/løsningene og hvilke type hjem de passer best til etterhvert (ofte når man tar til seg fosterhund så har de ikke blitt evaluert ennå). Og om det er tidsmangel som er årsaken så må du være forberedt på at den har gått uten stimuli over lenger periode og kan ha ganske mange andre problemer.

Edit: lagt til noe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det naivt å tenke at vi kun vil ha omplasseringshunder uten aggresjonsproblemer? Det blir vel omplassert endel pga tidsmangel, feks også?

Det vanligste er tidsmangel, så det du kommer til å slite mest med er mangel på oppdragelse :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det vanligste er tidsmangel, så det du kommer til å slite mest med er mangel på oppdragelse :P

Tidsmangel, under stimuli, lite oppdragelse osv kan også være årsaken til usikkerhet og aggresjon hos noen hunder. Å ha hund i fosterhjem kan gi helt uventede utfordringer enn hva tidligere eier har beskrevet. Den trenger ikke å ha vist aggresjon før, men kan gjøre det ved bytte av hjem, stress påvirker hvert enkelt individ på forskjellig måte.. Skal man ha hund i fosterhjem må man være forberedt på alle typer utfordringer men også på at det er verdens letteste hund ha i hus, det finnes ingen fasit.

Og TS er jo ute etter å lære mer, det vil hun absolutt gjøre ved å være fosterhjem :D Kanskje hun ikke får et individ som representerer sin rase etter rasebeskrivelsen, men hun få opplevelser som gjør at hun husker DEN hundene resten av sitt liv.

Edit: la til litt

Endret av Gullulven
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tidsmangel, under stimuli, lite oppdragelse osv kan også være årsaken til usikkerhet og aggresjon hos noen hunder. Å ha hund i fosterhjem kan gi helt uventede utfordringer enn hva tidligere eier har beskrevet. Den trenger ikke å ha vist aggresjon før, men kan gjøre det ved bytte av hjem, stress påvirker hvert enkelt individ på forskjellig måte.. Skal man ha hund i fosterhjem må man være forberedt på alle typer utfordringer men også på at det er verdens letteste hund ha i hus, det finnes ingen fasit.

Og TS er jo ute etter å lære mer, det vil hun absolutt gjøre ved å være fosterhjem :D Kanskje hun ikke får et individ som representerer sin rase etter rasebeskrivelsen, men hun få opplevelser som gjør at hun husker DEN hundene resten av sitt liv.

Edit: la til litt

Selvsagt kan det være mye som skjer med hunden når den flytter. Men det er forskjell på det og hunder som i utgangspunktet blir omplassert fordi de er aggressive. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...