Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Kjære vesle Knott. Da jeg fikk deg i April 2007 var du en liten klump av pels, tenner og lyd. Navnet Knott ble bestemt på forhånd, du skulle kalles opp etter godteriet knott - men det viste seg at insektet var en minst like god beskrivelse. Ingen kunne være i nærheten av deg uten å bli bitt til blods med skarpe små valpetenner. Lyd hadde du også mer enn nok av. Jeg husker jeg pleide å sitte med ørepropper inne for å ikke bli sprø, og du var nær på å bli kastet ut av bilen til Carina en gang vi skulle på leketreff med Cane og deg. Men du var også en herlig, tøff og modig liten valp, og selv om du ga meg noen grå hår ble det også mange stunder med latter og glede.

200307-02r.jpg

Du vokse til, og vi var mye sammen med Carina og Cane fremdeles. Dere to gikk så bra sammen (selv om du nok tynte han litt innimellom), og det var alltid herlig å komme tilbake fra turene med slitne valper!

Nyttbilde1.jpg

Etterhvert ble du voksen - og den helt spesielle personligheten din kom tydelig frem. Det var gjerne de som vanligvis ikke likte hunder spesielt godt som falt for deg. Min beste venninne og room mate beskrev deg som "halvt katt, halvt menneske og halvt romvesen" - for det var alltid en halvdel for mye. Snillere og tryggere enn noen hund jeg har kjent, alt kunne man gjøre med deg uten at du så mye som lettet på overleppen.

IMG_0005_edited.jpg

Min aller beste venn, mitt firbeinte pelsbarn - det ble du. Alltid favoritten i flokken, og med et helt spesielt bånd til meg. Vi visste hva hverandre tenkte, og all ugang ble sett med blide øyne på - bare fordi du var du!

Knott13lite.jpg

540_Knott_lite.jpg

Zima kom, og dere ble gode venner - perlevenner faktisk! Dere hadde mye glede i hverandre, og jeg hadde mye glede av å ha to. Men du forble nok alltid favoritten, jeg innrømmer det. Du var så mye mer enn "bare en hund", Knott.

385Knott_Zima_lite.jpg

318_Knott_lite.jpg

Så - i høst - begynte du for alvor å forandre deg. Det var lenge siden du kunne slippes sammen med andre hunder, du ville ikke ha de nær deg, og jeg burde nok egentlig skjønt tegningen da. Men det er så mange tisper som blir hurpete, og du var så grei med Zima fremdeles, så jeg lukket øynene og avskrev det som purke-oppførsel og tull. Dessverre utartet det seg, og for knappe to måneder siden begynte du å angripe Zima. Jeg prøvde alt. Jeg kjeftet, jeg tok deg, jeg prøvde å roe deg, jeg holdt dere adskilt - men den eneste gangen du var virkelig avslappet var da du var her alene. Du begynte også å gå med halen mellom beina, du trivdes ikke med situasjonen du heller. Til slutt ble avgjørelsen tatt sammen med veterinær. Du hadde vondt i ryggen - veldig vondt - og selv om du ikke fikk noen konkret diagnose var det fra veterinær sin side tydelig at skaden din kanskje ikke kunne fikses med operasjon. Jeg vet ikke om jeg ville latt deg gå gjennom en operasjon heller vennen min, ikke når det var så mye annet som var usikkert. Du sovnet rolig og fint inn på fanget mitt den 13. Desember. Jeg holdt deg helt til du var ordentlig borte, og kysset deg på pannen - på kosestedet mitt mellom øynene dine vet du. Jeg håper jeg tok den riktige avgjørelsen, og håper du kan tilgi meg om jeg ikke gjorde det. Det er verst for meg - som må være igjen uten deg.

Fine vakre Knott. Jeg håper du har det bedre nå, at du ikke har vondt lenger. Jeg skal huske alle de gode minnene - for de er det mange av. Men det mangler en fryktelig stor bit av livet mitt og hjertet mitt nå.

IMG_0414.jpg

Oktober2011021600x800.jpg

Glad i deg for bestandig :heart:

redigert.jpg

  • Like 9
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...