Kjære Knott

[Aya]

Kjære vesle Knott. Da jeg fikk deg i April 2007 var du en liten klump av pels, tenner og lyd. Navnet Knott ble bestemt på forhånd, du skulle kalles opp etter godteriet knott - men det viste seg at insektet var en minst like god beskrivelse. Ingen kunne være i nærheten av deg uten å bli bitt til blods med skarpe små valpetenner. Lyd hadde du også mer enn nok av. Jeg husker jeg pleide å sitte med ørepropper inne for å ikke bli sprø, og du var nær på å bli kastet ut av bilen til Carina en gang vi skulle på leketreff med Cane og deg. Men du var også en herlig, tøff og modig liten valp, og selv om du ga meg noen grå hår ble det også mange stunder med latter og glede.

Du vokse til, og vi var mye sammen med Carina og Cane fremdeles. Dere to gikk så bra sammen (selv om du nok tynte han litt innimellom), og det var alltid herlig å komme tilbake fra turene med slitne valper!

Etterhvert ble du voksen - og den helt spesielle personligheten din kom tydelig frem. Det var gjerne de som vanligvis ikke likte hunder spesielt godt som falt for deg. Min beste venninne og room mate beskrev deg som "halvt katt, halvt menneske og halvt romvesen" - for det var alltid en halvdel for mye. Snillere og tryggere enn noen hund jeg har kjent, alt kunne man gjøre med deg uten at du så mye som lettet på overleppen.

Min aller beste venn, mitt firbeinte pelsbarn - det ble du. Alltid favoritten i flokken, og med et helt spesielt bånd til meg. Vi visste hva hverandre tenkte, og all ugang ble sett med blide øyne på - bare fordi du var du!

Zima kom, og dere ble gode venner - perlevenner faktisk! Dere hadde mye glede i hverandre, og jeg hadde mye glede av å ha to. Men du forble nok alltid favoritten, jeg innrømmer det. Du var så mye mer enn "bare en hund", Knott.

Så - i høst - begynte du for alvor å forandre deg. Det var lenge siden du kunne slippes sammen med andre hunder, du ville ikke ha de nær deg, og jeg burde nok egentlig skjønt tegningen da. Men det er så mange tisper som blir hurpete, og du var så grei med Zima fremdeles, så jeg lukket øynene og avskrev det som purke-oppførsel og tull. Dessverre utartet det seg, og for knappe to måneder siden begynte du å angripe Zima. Jeg prøvde alt. Jeg kjeftet, jeg tok deg, jeg prøvde å roe deg, jeg holdt dere adskilt - men den eneste gangen du var virkelig avslappet var da du var her alene. Du begynte også å gå med halen mellom beina, du trivdes ikke med situasjonen du heller. Til slutt ble avgjørelsen tatt sammen med veterinær. Du hadde vondt i ryggen - veldig vondt - og selv om du ikke fikk noen konkret diagnose var det fra veterinær sin side tydelig at skaden din kanskje ikke kunne fikses med operasjon. Jeg vet ikke om jeg ville latt deg gå gjennom en operasjon heller vennen min, ikke når det var så mye annet som var usikkert. Du sovnet rolig og fint inn på fanget mitt den 13. Desember. Jeg holdt deg helt til du var ordentlig borte, og kysset deg på pannen - på kosestedet mitt mellom øynene dine vet du. Jeg håper jeg tok den riktige avgjørelsen, og håper du kan tilgi meg om jeg ikke gjorde det. Det er verst for meg - som må være igjen uten deg.

Fine vakre Knott. Jeg håper du har det bedre nå, at du ikke har vondt lenger. Jeg skal huske alle de gode minnene - for de er det mange av. Men det mangler en fryktelig stor bit av livet mitt og hjertet mitt nå.

Glad i deg for bestandig