Gå til innhold
Hundesonen.no

Har dere mistet noen dere var VELDIG glade i ?=(


Guest Hyper_Bærta

Recommended Posts

Eg mista hunden min ein dachs på 8 mnd for ca 2 mnd siden det va heilt jævligt :cry: han blei på kjørt å brutalt drep..eg savne han kvar dag, går ikkje ein dag uten at eg tenke på han...så eg fårstår deg 100% der ja..det e ikkje enkelt å komma på skulen å folk flire av at hunden min e dø #-o dei har kje peiling på kossen det e å mista et dyr før ennvirkelig jer det selv... det kan eg skriva onna på :( Hilsen Tine

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 51
  • Created
  • Siste svar

Veit du, sånn er min pus og! Han er en bestemt kar! Nå har vi hatt ham i 4 år, og først i sommer begynte han å ligge på fanget. Vi overtok han da han var nesten 3 år, han hadde ikke hatt det så godt der han bodde før. han var leketøyet til hunden deres...

ok... stakars katt...

ingen katt skal være en hunds leke...

mammas katter er skjefen over hundene som kommer inn i huset.. alle hundene respektererer dem :lol: er så søtt...

de tåler at hunden kommer nærme, slikke og sånn.. men blir det formye komme labben t katta og ett fres... så fordufter hundene... det er morro... svære hundene fyker vekk...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja.. noen..

Dorris - Min første rotte.

Keira - Min elskede lille dumbo rotte :D hun ble bare 1 år og 10 mnd... :lol:

Charlie - Vår gamle katte, som ble borte får nesten 8 år siden.

Timmi - Hunden som søstern min hadde i 3 uker , før han måtte avlives pga kreft i mage regionen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Monsen: Den forste katten min som ble tatt av reven

Ullius (jada, jeg vet det!): Sauen min som ble spist av jerven

Tommy: Katta mi som rømte

Bonzo: Familiehunden vår som fikk kreft og ble avlivet da jeg var 10 år.

KIppy: En hest jeg passet, men som var så nervøs at eierne sendte han til slakt.

Zico: Hunden min som ble påkjørt av en bil og måtte avlives

Spitzy og Sonny: De er ikke akkyurat døde, men Svalbard er veldig langt unna.

Pumba: Hamsteren min, som plutselig døde nå i vinter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

mia var en fjordig oppe i stallen de måtte ta livet av hun :)

trixie en fjordig oppe i stallen som var kjempe snill en gang ute i lufte gården ble hun sparket og de måtte rige nød slakteren og skyte henne :D

bonny var kaninen min hun var som en baby og var syk å døde

josefine var min første kanin og hadde ikke hun så lege for hun fikk betenelse og måtte avlive hun :D

uf deter så mange som har mistet noen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hiver meg med her jeg også :)

vet ikke om det er mennesker eller dyr eller begge deler dere mener, men jeg tar begge jeg.

*Pluto - Langhåra dvergdach som var tante sin. vi ble så gode venner da jeg var liten at tante og onkel "døpte" meg plutine.. Noe jeg var meget stolt over :) han døde i 2002. var gammel.

*Wirbel Vanja - Dansk varmblods ridehest som jeg hadde hatt siden jeg var 7 år. eide henne ikke, men stelte henne og hadde henne når eieren var bortreist. ble avlivet grunnet forfangenhet og masse andre ting som gjorde henne veldig syk og dårlig.. Holdte henne da hun ble avlivet av vet'ten i 2004.

hadde da hatt henne i 8 år.. savner masse :D

*Renate - bestevenninna mi som døde i 2004. sklei ned en trapp full av is, og slo hodet. våkna aldri igjen.

herregud så fort tia går, føles som om det var i går ;)

*Bestefaren min.. Verdens beste bestefar, som døde i 2003.. Hjertestans. døde mens han kjørte bil. savner MASSE MASSE... :P

'Fjellstad Juni - VERDENS peneste og snilleste lyngshoppe.. Herregud som jeg savner henne..

har aldri vært borti en snillere og mer fantastisk hest enn det hun var.

ble avlivet pga. forfangenhet i april 2005 :D ENORMT stort savn..

Livet skal ikke være lett..

urettferdig er det..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Conny- Kaninen jeg hadde når jeg var mindre. Dette var min "hund". Han gikk jeg tur med hver dag, han fulgte over meg overalt, han kon når jeg ropte. De første nettene lå han til og med i sengen min. Dette var en kjempe kjekk kanin.

Susi- Dette var ei tibbe tispe vi overtok når hun var 12 år. Vi hadde henne ikke lenge. Hun måtte avlives pga av at hun hadde mye vondt. Jeg husker henne som den hunden jeg ikke skulle rekke handen til når hun sov :icon_redface: , hun bestemte alt selv. Men det var en kjekk hund. Jeg ville aldri hvert for uten henne.

Cita- Dette var et marsvin jeg maste lenge om å få. Hun var den minste i flokken. Hunden min og kaninen tok godt i mot henne. De tre delte utegård, kunne gå løs i lag. Hun var veldig rolig, men ga i fra seg mye kjærlighet. Hun døde bare et år gammel :lol: Sannsynligvis var det for at hun spiste noe hun ikke tålte.

Martin: Ja, dette var alelammet mitt. Han holdt jeg på å dullet med hele våren. Når sommeren kom skulle han sendes opp til fjelle for å gå der hele sommeren. Jeg skulle få han stor og fin tilbake til høsten. Men den dagen kom aldri. Han ble sendt feil, allså med slaktebilen i stede for transportsbilen hjem :rolleyes:

Søtemos: Dette var den første kaninen jeg fikk. Da var jeg ca 5 år. Han ble drept av en golden retriver som kom seg igjennom buret, og bet han i hel. Det gjorde at jeg var livredd hunder frem til jeg var 10 år!

Har mange andre jeg også kunne ha skrevet om. Jeg gruer med sinnsykt til jeg mister hundene mine :lol: Det må være den værste dagen i mitt liv!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mistet dachsen min som betydde alt for meg for ca 4 mnd siden var helt jævligt, tenk at han bare ble 8 mnd...Han ble totalt revet vekk fra meg. Savner han hver dag :):):D han hadde den beste peronligheten ever...skulle øsnke jeg kunne spole tiden tilbake :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mistet mange,men Varg er nok en som virkelig har satt sine spor. Historien hans kan leses her:

http://www.piczo.com/varghiet?g=7101441&cr=3

Også Hilmar,en kjmpeflott stødig st.bernhardshund på 4 år som foreldrene mine avlivet fiordi han var aggressiv mot folk som kom på besøk. FY mor og far. :):)

HAn var en engel mot oss.. Jeg var med inn til vetrinæren da han stille sovnet inn. Huff det var og er fortsatt veldig vondt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

JA! Jeg har mista noen jeg var veldig glad i! Lissi, het'a. Hu var 12-13 år da hu måtte avlives grunnet sukkersyken :)

For å lese Lissi sin historie kan du gå inn her:

http://www.freewebs.com/salamio2me/deevigejaktmarker.htm

Ps: Det er musikk på denne sida.. Vet jeg ikke burde ha lyd på sida mi, men jeg synes det er greit når det er på denne sida...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

uff det er så trist å miste noen man er glad i. har selv mistet noen.. :)

Pongo - dalmantiner gutten som var med i oppveksten min, hatt såå mange gode år med deg vennen.. mistet han i juni 05, han ble syk og hang med hodet. da vi kom til dyrlegen fant de ut at han hadde fått kreft og hevelsen i buken tydet på lunge og nyresvikt :) verdens tristeste dag da mamma ringte å sa du var borte fra oss.. aldri mer noen glad hund som alltid kom i gangen å møtte deg med et STORT smil og en hard hale som logret.. :) svanet etter deg vil aldri bli borte<3

Molly - min første rotte. en super venn som var så god:) hun ble desverre kjempe syk og jeg måtte ta den vonde beslutningen.. :D

mistet også min andre rotte nå for en uke siden.. hadde ikke så mye forhold til denne da hun var aggresiv, men du kan tru tårene kom likevel når jeg dro fra dyrlegen.. hun ble syk hun å ;)

har også mistet 2 fantastiske undulater.. uff så trist dette er, vekker minner å skrive om dette.. men mange er gode å..

Hvil i fred vennene mine til vi en dag møtes igjen..

<3<3<3<3

hvis dere vil lese mer, besøk siden min..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne listen blir nok lang..

-Katten pernille (tror det var det hun het) bare forsvann, husker henne nesten ikke, var bare rundt 1 år..

-Hamsteren Rudolf, en utrolig snill og god hamste. døde av alderdom.. (det var min bror sin)

-Kaninen Trampe (det var en jente kaninogså min bror sin), døde bare sånn plutselig sikkert forstoppelse..

-Kaninen Betty (søsteren til Trampe, min søsters kanin), måtte gi henne vekk da vi flyttet igjenn..

-Katten Basse so stakk av og vart helt vill så vi måtte avlive ham..

-Katten Puseline (min katt) måtte avlive henne pga. for mange dyr, men også fordi hun kunne bite uten forvarsel..

-Katten Lydia (min aller beste venn..snufs) som vi måtte avlive pga. for mange dyr, mine foreldres mening ikke min..

- Kaninen min Stitch som døde da han vart syk, sikkert forstoppelse.. Savner han utrolig mye..

-Rotten min Max, som fikk problemer med sentralnerve systemet og mått bli avlivet.. fikk tatt ham med hjem igjen heller.. ;)

- Kaninen min Lilo som rømte og vart på kjørt.. ;) Fikk ikke begrave henne... :P

- Panda hamsteren min Gina som plutseli bare var død, hadde henne kunn noen månder..

- Pluss alle kattungene til min eldste katt Mossi

- Og nå på onsdag mister jeg min kjære hund Aron, da vi skal til vetrinæren med ham.. Kommer til å savne han noe så inderlig.. Kommer aldri til å glemme han... :P:P:P:P

Men jeg har fortsatt noen dyr igjen.. Katten vår mossi på 15 år, hun er mor til alle kattene vi har hatt untatt pernille.. Har også gullhamsteren min Tam, og kaninen Lissie søsteren til Lilo.. og ganske snart en ny hund.. Bare så dere vet det jeg bytter ikke ut min nåverende hund ut mot en ny en, det er det siste jeg i hele verden villa gjort...!!!! Det er andre grunner til at vi må avlive min nåverende hund... ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, de fleste vet jo at jeg mistet hunden min Zico i September. Han ble påkjørt av en bil 13 mnd gammel. ;)

ska lova det at å mista en hund som bli på kjørt er det værste, dachsen min på 8 mnd ble på kjørt for 4 mnd siden helt grusomt ;)

Hvil i fred Gizmo du er dypt savnet..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snurre-kanin, stakk på bursdagen min for lenge siden :P

Mons-gamle pusen min, ble borte sånn plutselg

prince, carmen, lollypop, zelda- Kaninene mine :P

Hamsteret mitt- levde jo i to år da...

pigsevinmusa mi-ga vi bort.

ørkenrotta-katta tok den :P

alle yndlinghestene mine som har blitt skutt bak stallen :P

også ROCKY (Fat MAn),:P vår gode kjære amerikanske cockerspaniel, som var så utrolig gla i alt og alle. Alltid glad, selvom det viste seg at han hadde kreft og hadde det vondt. Stakkars gutten min. Men vet du har det mye bedre nå :P

Gutten var liksom "far" til kaninene, og lå utenfor buret å passet på... Alltid der for deg, Ville trøste når man var trist å lei.

Huff. savner Rocky mest må jeg si, han jeg husker mest fra, og er bare noen få år siden...

R.I.P

:(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...